Nå er det pyntet til fest i vårt hus, og snart skal vi kose oss med ribbe og brus.

og pinnekjøttet det får også være med, for uten kan det hende at noen blir litt vred.

I julefintpapir, med krusseduller på bånd, er mange hemm`ligheter pakket inn med kjærlig hånd.

Og juletreet stråler med lys i tusen tall, og stjernen den vil minner oss om Betlehems lune stall.  

Ute har et snødryss gjort verden hvit og vakker, og kulden kler vi ute med gode, varme jakker.

Søtt og surt får være med, i hver sin vogn i toget. Sikkert fort vil det bli tomt, igjen står bare skroget.

Ja heldige vi er med varme hus og mye mat på bordet, men bedre er det likevel å dele juleordet.

Om ham vi minnes julenatt, den vesle himmelsønn. Til dere, alle mine kjære, har jeg denne bønn:

Dette barn er nå en mektig konge stor. Han er min frelser, min aller beste venn og bror.

Må han som Herre til deg få komme inn. DA blir den største freden og JULEGLEDEN din.

VELSIGNET JUL TIL DEG!

For en herlig dag! Jeg hadde ikke før fått på meg vesten på Haukeland før jeg hørte barnesang ute i foajeen. Da kom det et lite Lusiatog med syngende barn. De endte opp inne på området til pasientreiser, hvor det var laget til en liten scene for anledningen. Flere julesanger ble sunget, av små barnestemmer til stor glede for alle som var til stede.

I lunsjpausen fikk jeg et kjærkomment besøk: Ingrid Øvreås, en ungdom jeg har blitt kjent med på Centro Sarepta, og som nå studerer i Bergen, kom og ble med meg i kantina. Såååå utrolig kjekt.

Hun var bibelskoleelev på senteret vårsemesteret -23, samtidig som hun studerte. Jeg fikk høre nytt, og vi mimret om gode dager og festlige opplevelser vi hadde sammen. Som bading i bassenget 10.februar. Vannet var faktisk ganske så kaldt da, selv i Spania.

Ungdommene hjalp meg med å bestille time hos frisøren, samtidig med dem, - og siden de kunne gjøre seg forstått på Spansk fikk de i oppdrag både å bestemme, og å forklare frisøren hva slags frisyre jeg skulle ha. Det ble en både litt nervepirrende og artig opplevelse. Her er før, under og...

...etter:

Vi ble godt fornøyde alle tre.

Her er to av dem i ferd med å lage til blomsteroppsatser til en barnedåp som skulle holdes på senteret.

Hver fredag var de med og arbeidet som frivillige på HjerteEkspressen. (Utdelig av mat og klær til trengende).

Utflukter, iskos, bading, filmkvelder, pratestunder, hagearbeid... Vi har fått gjort så masse kjekt sammen.

Jeg har møtt utrolig mange flotte folk på senteret, men aller best trives jeg sammen med ungdommene. Ingrid gav meg ett av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått. Vi satt ved matbordet og pratet og lo, og lo og pratet og hadde det skikkelig gøy. Da sa hun: "Det er rart, men jeg får liksom ikke følelsen av at du er den eldste av oss..." Og så lo vi igjen!

Vi kom inn på juleminner også i løpet av lunsjen. Ingrid fotalte: "Hver 23.desember hugger vi vårt eget juletre. Når det er litt kaldt og mørkt og vått, og alle har dårlig tid, da går vi ut og sager vårt eget tre og drar det med oss. Da vi var små, var vi med alle sammen, men nå er det litt sånn: "Pappa jeg er 23 år, og gidder ikke dra på et juletre," - men det er alltid noen som er med. Vi tar det inn på julafta, og mens pinnekjøttet koker, og det er julemusikk og stemning, da pynter vi treet. Sånn i siste lite, - som vi er med det meste, og da blir det skikkelig jul. Det er fint.

I fjor feirte vi jul i Kenya. Det var veldig artig, for da startet vi dagen med friluftsgudstejenste. De spilte julespillet, og da kom Maria og Josef ridende inn på en KAMEL. Vi trodde ikke våre egne øyner! Ingen visste noe på forhånd, så det ble en stor overraskelse. Men det ble også litt problematisk, for de hadde leid en som fulgte kamelen. Så skulle han prøve å få kamelen til å sitte slik at folka kunne gå ned, men det gikk ikke. Så resten av julespillet måtte bare Maria sitte oppå der. Kamelen ville absolutt ikke sette seg, så det var ikke lett å gjøre noe med. Det var veldig, veldig morsom. Det er det beste julespillet jeg har sette ever.

For meg blir det spesielt kjekt å komme hjem til jul i år. Å få komme hjem, og så er mamma og pappa og brødrene mine der, det blir veldig, veldig fint. Nå har vi vært i Kenya i to år, så det blir godt nå å få være hjemme. En viktig tradisjon for oss, er Disneys jul. Den bare MÅ vi se. Den er viktigere enn både maten og gavene. På ett eller annet tidspunkt, midt i alle julestria, finner vi tid til å samles og sette oss ned å se den, og da er det skikkelig julestemning."

Det ble alt for liten tid sammen! Selv om vi snakket på høygir de minuttene vi fikk sammen, var det enda mye mer vi skulle snakket om. Men nå har vi avtalt at hun kommer på besøk her på Myhr på nyåret, så da får vi ta opp tråden igjen. Jeg får en god klem før jeg springer av sted til neste oppdrag som har tikket inn.

Senere på dagen får jeg en god prat med Katrine, en av de to danske jentene som var der hele forrige skoleår, sammen med Christine. De to var voluntører det året. De fulgte bibeltimene på formiddagene, og hjalp til med ulike oppgaver ellers. Både hagestell, hjelp med vask, vanning av blomster, og diakonalt arbeid var noen av oppgavene de var med på. Senteret kunne virkelig ikke fått noen bedre ungdommer enn disse tre her. Jeg kunne brukt en lang liste med gode adjektiv for å beskrive dem, men disse tre får holde i denne sammenhengen: Fantastiske, godhjertete, og arbeidsvillige.

En kveld vi hadde avtalt noe vi skulle gjøre sammen, tok det litt tid før de dukket opp. Jeg etterlyste dem, og fikk svar som gav dem hvert sitt passende kallenavn:

Det er herlig å høre dansk tale igjen, og jeg ser henne godt for meg mens vi prater. Jeg får noe gode glimt inn i hverdagen hennes, og fremtidsplanene. Et spesielt juleminne for henne, er fra året på Sarepta. Johannes og Oddlaug Kleppa var der i tiden før de skulle hjem til jul. Christine og Katrine inviterte dem på julepannekaker. For at det skulle bli litt mer julestemning, måtte de ha på seg noe juletøy. Johannes møtte med rød nisselue, og Oddlaug med reinsdyrhorn. Så ble det et hyggelig julemåltid inne på biblioteket, med fyr i peisen og god stemning.

Kjære Katrine, Christine og Ingrid: Tusen, tusen takk for vidunderlige dager, og dyrebare minner jeg har fått hatt sammen med dere! Og heldigvis skiltes vi med ordene "På gjensyn," og ikke "Farvel." I dag var det stor gjensynsglede i å få treffe deg Ingrid, og jeg håper jeg også får møte dere, mine danske venner igjen også om ikke alt for lenge. Enn så lenge: Fortsatt god advent, og en velsignet GOD JUL!

I dag har det skjedd mye. På familieleiren har jeg hatt både morgentrim og tegnekurs, i tillegg til å være med på alt det andre som høre til på en avslutningsdag på leir. God mat, kjekke aktiviteter, julebudskap, bønnevandring, kalendergave, leirfilm, leik og moro, utdeling av premier, pakking og avskjed. Etter leiren gikk turen direkte til byen for å være med på en konsert der, og så til slutt hjem til utpakking og ro. Det har ikke blitt tid til juleprat med noen i dag, og siden det har gått så i ett, hadde jeg ikke tenkt å skrive noe i det hele tatt, men så satt jeg her og tenkte på hvem du er som leser på bloggen min. Jeg vet om en del trofaste lesere som følger meg, og dere gjør meg veldig godt. Jeg har dere ofte i tankene mine også når jeg skriver.

Jeg har en særlig hilsen til deg som leser dette: Først vil jeg takke deg for at du leser. Det gleder jeg meg over. Det andre jeg vil si, er at det som driver meg til å skrive er at jeg så inderlig, inderlig, inderlig ønsker å få vise deg hvor GODT det er å få høre Jesus til. Livet med Jesus er IKKE kjedelig. Livet med Jesus er IKKE bare for noen få utvalgte raringer. Livet med Jesus betyr IKKE å måtte slutte med alt som er kjekt. Livet med Jesus er DET BESTE du kan få. Livet med Jesus er det som kan gi deg DEN STØRSTE GLEDEN. Dersom du er en av dem som lever med Jesus, vet jeg at du nå vil si et stort og rungende JA til deg jeg sier her. Jeg sier ikke at livet som kristen bare er bra, og at alt bare er fryd og jubel. Nei det er ikke det, men det gir noe som er så ufattelig mye større og bedre enn alle prøvelser og problem livet kan føre med seg.

Kjære leser. Jesus KOM og ble menneske for DEG, og Guds ønske for deg er at du skal høre ham til. Guds plan med ditt liv, er å lede deg trygt gjennom alt du må møte av både godt og vondt, for å få deg velberget hjem til det som er hans endelige mål for deg: Et evig liv sammen med ham. Du som er mor, eller far, har helt sikkert erfart at du har hatt et godt ønske for barnet ditt, men så vil det ikke gjøre det du sier, og dermed får det heller ikke del i det gode du hadde tenkt for dem.

Det er meldt regn, og du finner frem både støvler og regntøy, men barnet ser ikke noe regn og nekter å ta på seg de gode klærne du kommer med. Senere på dagen, når regnet bøtter ned og barnet står der ute kald og våt, kan det være det tenker at det skulle hørt på deg likevel.

Denne bønnen kan du få be sammen med meg: "Kom Herre, inn i mitt hjerte og vis meg både hvem jeg selv er, og hvem du er. La meg få se deg som min frelser, som min Herre, som min Hyrde, og som min bror."

Du er både elsket og ønsket! Hør bare:

Elsket: For SÅ elsket Gud verden (deg) at han gav sin sønn, den enbårne...

Ønsket: ...FOR AT hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Joh: 3:16

I dag var jeg med og laget til ulike hobbyaktiviteter som en av de tingene leirdeltagerene kunne velge å holde på med i løpet av dagen. Kortlaging, og ulike ting å lage med bruk av kongler og glass stod på menyen inne hos oss. Og vi hadde MASSE å ta av! Vi lainet opp, og danderte alt sammen på stoler og på gulv, og så var det bare å velge og vrake. Se her så fint vi hadde lagt det frem:

Mye fint og mye rart ble laget, slik som det skal være sammen med barn:

Aktiviteten i seg selv var veldig kjekk, men jeg ble helt desperat av å tenke på hvor vi etterpå skulle gjøre av alt vi hadde lagt så fint frem. I forkant hadde vi funnet noe her og noe der, og mye på plasser det absolutt ikke skulle vært på. Ikke særlig fristende å tenke på å lempe alt tilbake til samme kaoset.

Dermed for jeg av sted til IKEA, og kjøpte kasser på kasser på kasser på kasser. All ledig tid har i dag gått med til å få orden på utstyrslageret. I iveren glemte jeg å ta før-bilde, men kanskje like greit å ikke blottlegge offentlig kaoset som var der da vi kom. En viktig oppgave gjenstår, nemlig å MERKE alt skikkelig, slik at det ikke er noen som helst tvil om hvor de enkelte delene hører til. Fremdeles må det flere kasser til, men så langt er jeg godt fornøyd. Jeg simpelthen ELSKER å få orden i kaos! Ja, en kan gjerne si at jeg har gjort en god jobb for Raknestunet, men det har også vært en god aktivitet for meg selv. Jeg har mer enn storkost meg. En av gledene med slikt arbeid, er et det veldig raskt blir et synlig resultat. Når noe nesten ikke kan bli verre, da kan det bare gå èn veg, - til noe bedre. Slik ser det ut nå, og jeg håper det vil vare en stund.

På veg tilbake fra IKEA fikk jeg tid til et hyggelig telefonbesøk, og det var et som jeg hadde gledet meg skikkelig til. Da jeg var på Centro Sarepta i november 22, ble jeg kjent med Jan Ulrik (Janne) Smetana. Vi var der sammen en uke. Det var få gjester på huset da, så vi fikk tid til både gode samtaler og fine utflukter sammen. Kona Ann Charlotte (Annis) hadde vært der uken før jeg kom, men hun var reist igjen før jeg ankom, så henne fikk jeg ikke møtt den gangen. Janne hadde bibeltimene den første uken jeg var der.

Dette bildet er fra en tur til Guadalest i november 2022.

Flere ganger den uken, regnet det noe kolosalt! Vannet bøttet ned flere timer i strekk. Etterpå kunne solen titte frem, men det var helt ekstremt store mengder som kom mens det stod på. Under en av disse voldsomme regnbygene hadde Janne og jeg vært på en liten handletur. Han skulle ha med seg noen smågaver hjem til barna sine, og jeg hadde kjørt ham til et handlesenter i nærheten. Da vi kom tilbake, rygget jeg bilen inn i bakgården, og stanset like ved bakdøren slik at han skulle kunne smette rett inn den og slippe å bli våt. "Nærmere enn dette kommer du ikke døren," sa jeg til ham, godt fornøyd med plasseringen. Han takket for turen, åpnet døren og SPRANG RUNDT HELE HUSET. Han hadde ikke vært på baksiden, og forstod ikke at han kunne gå rett inn der. Etter at jeg hadde parkert og kommet meg inn, nesten helt tørr, var det en sildrende, søkkvåt mann som kom plaskende inn hovedinngangen. Da lo jeg godt av ham, og fikk også et godt påskudd til å kalle ham "Svenske!"

Det var etter at vi var kommet tilbake til våre egne hjemland, - han til Sverige og jeg til Norge, at kontakten utviklet seg til et nært og godt vennskap, og jeg ble da også kjent med Annis. Det er litt underlig å bli kjent med et menneske en ikke har møtt, men her fikk jeg altså den erfaringen også med meg i livet.

På Gudfeldige måter har Annis og Janne blitt ledet til Centro Sarepta. Fra midten av august begynte de begge to å arbeide der, og har yngste datteren sin med, som nå går på den norske skolen der i nærheten. Jeg møtte dem alle tre da jeg var på senteret i november, og det var et hyggelig gjensyn med Janne, og svært kjekt å få møte Annis i egen person. Da jeg var i Spania i mai, spurte jeg alle jeg møtte om de visste om et sted Annis og Janne kunne leie fra høsten av. En kjenning av senteret viste meg da et hus bare et par kilometer unna som var under oppussing. Det var et spennende hus, med mye potensiale i seg, men også fremdeles mye som måtet gjøres. Jeg fikk tatt både bilder og videoer som jeg videresendte, og jeg formidlet også kontaktinformasjon til Janne. Ekstra stas var det da å få komme på visitt i deres nye hjem nå i november, i akkurat dette huset, - som i mellomtiden hadde fått seg et skikkelig ansiktsløft siden jeg var der sist.

Men tilbake til telefonbesøket i dag. Begge var med i andre enden, og det ble et trivelig gjenhør. Jeg liker så godt klangen i det svenske språket, så også av den grunn var det kjekt å prate med dem. Det gledet meg veldig å høre at de trives på stedet, og at det også går godt med datteren. De har nå kommet inn i arbeidsoppgavene sine, og kjenner at de har en meningsfull plass å fylle. Jeg er glad det er et stykke å kjøre tilbake til leirstedet, for vi har mye på hjertet, og det er godt å få prate sammen igjen.

Det er en stund siden jeg spurte dem om å bli med på adventsbloggen min, og de er godt forberedt. Vi snakker om både julemat og ulike tradisjoner og opplevelser i forbindelse med jul. Det er ikke vanlig med pinnekjøtt i Sverige, heller ikke ribbe. Deres tradisjon med julebord, er mer som en buffet, med både varm og kald mat. Der er det kjøttboller, "Prinskorv," sild, laks, poteter, grønnsaker, rødkål, grønnkål, rødbetsalat og annet tilbehør. Dersom de kjøper juletallerken på restaurant, får de mye forskjellig av dette på fatet, eller også om de er på andre julefester.

De forteller også om hvordan de i flere år feiret jul på Fridhem, forsamlingshuet Janne jobbet på tidligere. Da inviterte de til julelunsj klokka elleve for de som ikke hadde noen å feire jul sammen med. Det kunne være alkoholikere, mennesker med psykiske problem, eller andre som av ulike grunner var alene i julen. De snakker varmt om gleden det hadde vert for dem å få være med på dette.

Janne forteller om en underlig hendelse da han var barn: De pleide å feire julekvelden nede i en kjellerstue hjemme. De var en stor søskenflokk, og denne spesielle julekvelden var det ei av småsøstrene som ikke ville komme ned. De andre ventet ivrig på å få begynne å pakke opp julegavene, men veslejenta satt seg øverst i trappa og ville ikke gå ned til de andre. Hun klaget på vondt i magen. Etter en stund gikk storesøster opp for å se etter veslejenta for å forsøke å få henne ned, men da hun kom opp merket hun røyklukt, og gikk for å se etter. Gardinene på et rom oppe hadde tatt fyr i et stearinlys, og stod i lys lue. Hun ropte på faren, og både han og alle de andre kom da stormende opp og fikk sett at det virkelig brant. Faren var snar med å kastet vann på flammen og fikk dermed stanset ilden. Det ble heldigvis ikke stort annet enn gardinene som gikk tapt den gangen.

Janne forteller at han mange ganger har undret seg over dette, at søsteren ble sittende i trappa akkurat da. Det ville ikke tatt mange minuttene før huset hadde vært overtent, men at hun satt der, og at storesøsteren gikk opp for å se til henne, reddet huset fra brannen. "Jeg kjenner at det var Guds beskyttelse over oss og over huset den julekvelden," sier han med tydelig overbevisning.

Annis forteller en annen historie fra nyere tid. For dem, som for oss, er julekvelden familiens dag. Da er en sammen med sine egne. Men et år, noen uker før jul, hadde Annis snakket med en eldre dame i menigheten deres. Hun var enslig, og også ganske dement. Hun hadde ikke noen å være sammen med i jula. Annis hadde sagt at hun var velkommen til dem, men hun reagerte ikke noe på det, og det ble ikke snakket noe mer om i tiden før jul. På selve julafta, mens de holdt på med de siste forberedelsene, ringte det på døren. Både overrasket, og litt irritert over å bli forstyrret på familiens mest private tidspunkt, gikk Janne for å se hvem det kunne være. Jo, da var det denne eldre kvinnen som kom for å feire jul med dem. Hun gikk inn og tok av seg sko og jakke, og Janne skjønte ingen ting. Hun sa at Annis hadde invitert henne, noe Janne ikke hadde hørt noe om, og han så derfor ganske forvirret på denne eldre damen som stod i gangen og kledde av seg yttertøyet. Annis hadde også glemt invitasjonen, siden det ikke var blitt sagt noe mer om det, - men inn kom hun, og inne ble hun. Først var det følelsen: Nei, nå kommer hun og forstyrrer julen vår, - men så ble det til velsignelse. og det gikk bra med dem alle sammen, selv om kvelden ble noe annerledes enn de hadde sett for seg. Det ble et både spesielt og godt minne å få dele juleevangeliet og julegleden sammen. Det underlige var at til tross for at hun var ganske dement, og hadde hatt problem med å finne vegen til dem, så hadde hun husket dette fra flere uker tilbake.

Annis og Janne deler sammen noen tanker fra juleevangeliet: Det er i forbindelse med hyrdene som kom og så Jesusbarnet etter budskapet de fikk fra engelen. Det står at de fant alt slik som engelen hadde sagt det, og at de fortalte alle om det de hadde hørt. Alle undret seg over dette, men Maria spesielt gjemte ordene i hjertet sitt. Både Maria og Josef hadde møtt Guds engel som hadde fortalt dem hva som skulle skje, og hvem det var Maria skulle føde. Men nå kom også gjeterne og bekreftet det samme. De hadde også fått høre at Frelseren var født, han som er Messias, Herren. Og nå fikk Maria og Josef budskapet stadfestet av noen utenom dem selv. Kanskje det var en særskilt hilsen som de nybakte foreldrene trengte å få høre. Det kan ofte være vanskelig å stole på det en selv har sett, eller hørt, og tenke at det er noe rart med en selv. Men dersom noen andre har sett, eller hørt det samme, er det som om brikkene med ett faller på plass, og en kan ta et lettelsens sukk. Så var det ikke bare innbilning, eller en selv som er snål og rar. Men det er virkelig. Det stemmer. Det er sant.

Kanskje var det slik for Maria og Josef også. At ordene fra gjeterne, som kom og sa det samme som de selv hadde hørt, skapte en større trygghet og tillit i dem. Det var ikke bare en drøm, en fantasi. Nei, det var virkelig sant: Barnet i krybben ER sannelig Guds Sønn! "I dag er det født dere en Frelser i Davids stad. Han er Messias, Herren." Det er englenes budskap til oss i dag også. Det er ikke bare en liten søt baby som ligger der, men verdens frelser som kommer og vil inn til oss nå.

Dette var et nytt blikk for dem på hyrdenes beskjed til Maria og Josef, og for meg også. Vi snakket litt mer rundt dette, og var skjønt enige om storheten i Guds ord, og hvor mangfoldig det er.

Jeg ankom Raknestunet, og ble sittende i bilen og prate ferdig før jeg gikk inn med alle kassene mine. Stillheten på lageret mens jeg ryddet og sorterte, var bare god. Jeg så for meg de ulike hendelsene Annis og Janne hadde snakket om, og gledet meg både over at det går så godt med dem og over den gode praten vi fikk ha sammen. Jeg håper de vil få gode dager sammen med alle sine nå når de snart skal reise hjemover for å feire jul.

Det var gode tanker for meg å få med meg i dag, dette med at Gud gav denne gaven til Maria og Josef, at hyrdene kom og bekreftet, og dermed også stadfestet, det de selv hadde fått høre. Det er ingen tvil om hvem som har kommet til verden: Det er Messias, Herren. Vår frelser! Ikke bare da, men i dag.

Når en først begynner på en jobb, er det utrolig godt å få gjort alt ferdig med en gang. I dag fikk vi tatt alle greinene etter gårsdagens hogst gjennom flisekutteren, og de større greinene ble kjørt bort på silosvansen for å kappes opp til ved. Så var rett og slett alt unnagjort. Flisehaugen som er igjen skal brukes i bedene i hagen til våren, så den skal få ligger der den er. En god følelse å se på et ferdig arbeid. Fra slik:

Til slik:

Og oppsynsmannen var med og passet på:

I ettermiddag gikk turen til Raknestunet, men før ankomst dit, hadde jeg en stopp hos Signe og Audun Hjellvik. I løpet av dette året, har vi vært sammen to ganger på Centro Sarepta, - først i februar og igjen nå i november. Her sitter vi med noe varmt i koppen på Biblioteket på Sarepta.

Hyggelige og festlige folk å være sammen med, noe dette bildet kan bekrefte:

Jeg har kjent Audun og Signe nesten helt siden jeg giftet meg og flyttet hitover. Han er emissær (altså forkynner) og jeg har hørt ham tale både på bedehuset hjemme, og andre steder i nærområdet, men de eneste gangene jeg har hørt ham en hel møteuke, har altså vært 3 1/2 timers flyreise unna hjemlandet. På siste oppholdet hadde han en gjennomgang av småprofetene i GT. Ikke små i betydning mindre viktige, men i betydning korte (små) bøker.

Jeg meldte med dem i går for å høre om det passet at jeg kom innom en tur på veg til Raknestunet. Jo, om jeg kom i firetiden, for de ventet besøk noe senere på ettermiddagen. Det passet veldig fint for meg, så ganske presist var jeg på plass hos dem, og ble hjertelig tatt imot i døren.

Inne ventet både varm drikke og hjemmelaget klinge (lefse). Og etter å ha sett på den fantastiske utsikten fra stuevinduet, hvor jeg nesten kunne se helt hjem over fjorden, satt vi oss godt til rette i sofaen og fikk en god drøs. Signe forteller om et hyggelig juleminne fra barndommen:

"Det var mye sang hjemme. Vi bodde i samme hus som bestemor, i hver vår ende av huset. Jeg fikk ofte middag to ganger hver dag, først hos bestemor og etterpå hos oss selv. Det var stas. Og bestemor sang mye. Jeg husker spesielt en gang, - jeg kan tenke at jeg så vidt var begynt på skolen kanskje, så gikk det mot jul, og vi skulle lære julesanger. Da satte bestemor en krakk midt på gulvet, og så skulle vi går rundt den, bestemor, broren min og meg og synge julesanger. Det var ikke store plassen, men stort nok til at vi kunne gå rundt den. (Signe smiler og ler av det gode minnet, og jeg ser for meg den vesle gjengen som synger rundt krakken, og ler med.)

Den sangen jeg husker best var: "Sæle jolekveld." Vi sang alltid på nynorsk. (Egentlig burde jeg skrive dette innlegget på nynorsk også, for Signe har skikkelig Telemarks-nyorsk-dialekt.)

En annen juletradisjon var at vi på julafta leste juleevangeliet, og så sang vi: "I denne søte joletid." Det var hvert år, og de voksne kunne alle versene utenat. Alle de gamle salmene var skrevet som læresalmer, for folk kunne ikke lese, og hadde gjerne ikke bibler heller. De lærte seg sangene for de gikk på toner, og de gikk an å lære seg. Mange salmer er rene prekener.

Hjemme ble juletreet pyntet på selve julafta. Vi hadde ikke så mye å pynte med den gangen, men fint ble det likevel."

Audun deler noen tanker om julens budskap: "Jeg tenker på dette Paulus skriver til i 2.Kor 8:9

Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom.

Dette er helt umulig å skjønne. Vi har ikke forutsetninger til å skjønne rikdommen Jesus forlot, vi har ikke forutsetninger til å forstå hvor fattig han ble, og vi har heller ikke forutsetninger til å forstå hvor rike vi kan bli. At Jesus ble menneske.... Det er egentlig løye at folk kan tro på dette her, og hvordan et slikt budskap kan bre seg ut over hele verden; - at Gud ble menneske, og at vi kan få del i Guddommelig natur. Det må et Guds under til for at vi skal kunne tro det. Dette må åpenbares for oss, og det er da troen kommer inn i hjertet. Jeg forstår veldig godt at intellektuelle har problem med å forholde seg til dette, de som søker bevis, men det er Gud som åpner øynene våre slik at vi kan tro det. Øynene våre må behandlers av Guds nåde for at vi skal kunne se og forstå hva som skjedde julenatt."

Mens vi prater kommer dagens gjester. Jeg vil reise meg for å gå, men blir beordret til å sitte. Besøket blir sendt opp på loftet, og vertene setter seg godt til rette med meg igjen. Like etter kommer enda en; yngste sønn, - som riktignok er voksen. Han kommer inn til oss og lurer til seg en klinge. Han spør meg om de har klart å krydre historiene sine, eller om de fungerer mest som sovemedisin. Jeg spør om han har noe fyrverkeri å bidra med. "Fyrverkeri ja," sier han med et glimt i øyet. "Det fikk jeg ikke lov til å kjøpe et år, for jeg hadde misbrukt det året før, så det ble hardt slått ned på!" En kommentar vi ler godt av. "Vi har nå funnet litt fyrverkeri både her og der når vi har ryddet," kommenterer Signe tørt tilbake. Med enda en klinge i handa, og glimt i øyet forsvinner også han opp på loftet til de andre.

Jeg tenker det begynner å bli ganske folksomt oppe på loftet, og spør hvor mange gjester som er ventet. "Vi blir 14 i dag," svarer Signe med største ro. "Nå skal jeg snart gå i gang og lage pizza." "Og så sitter du her med meg når du skal ha så mange gjester," svarer jeg overrasket. "Det er ikke noe problem," svarer hun, og sitter godt bakoverlent i stolen og har ikke noe hast med å komme i gang med matstell.

Vi snakker litt om tradisjoner rundt julebakst. Signe lager alt sammen selv. "Før var det slik at vi så litt på kjøpekaker som annenrangs. Nå er det jo kommet mange gode kaker i butikken også, men jeg liker best å lage dem selv. Det er en tradisjon som hører jula til," sier Signe. Audun påpeker at hun ikke bare lager julekakene selv, men lager mye annet også gjennom hele året. Hvert år har Signe laget smultringer, pepperkaker, sandnøtter og makroner med sjokolade i til jul. "Men det er ikke slik at vi går dunken om vi ikke får det," kommer det fra Audun i go`stolen. Men om den påstanden stemmer er ikke godt å vite, for disse kakene har stått på julebordet hvert eneste år siden de ble gift.

Selv om vertskapet synes å ha all verdens tid begynner jeg å haste med å komme videre. Jeg skal være med som leder på en familieleir, og må vær på plass før deltakerne begynner å ankomme. Jeg takker for mat og for prat, og vi går sammen mot døren. "Du må ta deg en klinge til," sier Audun, "Så ikke vegen skal bli deg for lang," - altså hele to kilometer videre :). Munter prat og gode julehilsener følger meg helt ut.

Få minutter senere ankom jeg Raknestunet. Jeg rakk å komme meg på plass og å gjøre unna noen forberedelser før huset fyltes. En ny opplevelse i dag var GRATISBASAR. På et bord i daglistua var det laget til hele 15 flotte premier. Før utdeling fikk vi se en "Julenøtter" film som leirsjefen selv hadde laget i forrige tiår. Et utrolig morsomt innslag!!

"Hva slags skapning er dette?" var første spørmsål, - og skapningen var Vegard som satt høyt oppe i et tre og (forsøkte) å synge. Svaret var selvfølgelig: Sangfugl. Ordene Nissestrek og Bukseløs var også filmatisert med før nevnte leirsjef som skuespiller. Utrolig artig! For hvert rett svar vi hadde fått til, fikk vi utdelt en åre, og etter at alle årene var utdelt, var det trekning. Ofte på basarer så tenker jeg at jeg er glad for alt jeg IKKE vinner, men i dag kunne jeg gjerne vunnet alt sammen. Mye spiselig, og mye flott! Og det kostet ikke en eneste krone å være med. Det er nok første og siste gang jeg får være med på Gratisbasar, og selv om jeg ikke vant noe, var det et skikkelig høydepunkt å få være med på. Julenøtter-ideen er i alle fall noe å ta med seg videre.

Nå har klokken passert midnatt, og jeg må komme meg til ro. All erfaring tilsier at morgendagen kommer til å gå i ett fra første til siste våkne sekund. Gleder meg!

I dag har det vært strålende vakkert vintervær. Blå himmel, og med temperaturer så vidt under null. Nå er bakken frosset til slik at det er mulig å kjøre med traktor på bøene uten å ødelegge noe, så i dag ble det hogst i hagen bak garasjen. 7 trær skulle felles. 5 av de var jeg bare glad for å få bort, men de to som slengdissa var festet til, de vekket svært motstridende følelser i meg. De har blitt brukt til dette formålet helt siden jentene var ganske små, og mange har i løpet av de siste tyve årene frydet seg på denne. Barhenagergrupper og skoleklaser har stått i kø for å få seg en luftig svingeom i denne, og familie og venner ellers også, - ja både store og små. Selv har jeg ofte tatt meg en liten rast vaiende i luften under ulike arbeidsøkter i bakhagen. Og nå skulle altså disse to staute trærne bort.

Trærne var gamle, og svært store, og under siste stormen levde de så mye i bevegelsene at det helst var litt småskummelt å se på. Om de hadde falt feil veg ville det kunne gått hardt ut over hagestua, eller også strømnettet. Vi hadde egentlig ikke noe annet valg enn å ta dem bort, men det satt svært langt inne å gå til det skrittet.

Den første smerten var å finne en lang stige, klatre opp i det ene treet for å kutte tauene mellom trærne som slengdissa var festet til. Da jeg stod med den store hekksaksa i hendene og hørte lyden av tau som ble spjælet da gapet på den klappet sammen, forplantet lyden seg gjennom hele meg. Det første skrittet var tatt, og jeg følte meg som en forbryter mot alle de gode minner trærne hadde gitt. Så kom Olav med sagen, og ikke mange minuttene etter lå de på bakken. Årringene var så tette at de var nesten ikke til å telle. På en fingerbredde var det over ti ringer. Jeg tenker på hvor mange år det har tatt for dem å vokse opp, og hvor få sekund det tok å få dem i bakken.

Da alle trærne var tatt, var det tid for lunsj. Da jeg etterpå gikk ut for å ta stedet grundig i øyensyn, var det en skikkelig WOW følelse som rammet meg da jeg rundet hushjørnet og så utover skogen, - som ikke lenger var en skog, men en åpen hage (skjønt snødekket). Det var utrolig flott. Tristheten knakk like hardt og brutalt sammen som trærne hadde falt, og tilbake stod jeg med en sitrende, deilig frihetsfølelse. Stedet var nå åpent og godt, og med mye himmel over uten noe som dekket den til.

Det kan ofte ellers i livet også være slik, at når vi må inn i det ukjente, når vi må gi slipp på noe som er trygt og godt, uten helt å vite hva som venter etterpå, kan det føles overveldende og vanskelig for flere enn meg tror jeg. Men erfaringene i livet har lært meg at nytt ikke trenger å være det samme som verre. Nytt og annerledes kan også være godt. Å gi slipp på gamle forestillinger, meninger, ideer og tanker, kan være vanskelig. Men gir vi det rom, kan vi oppdage nye gleder og nye muligheter.

Slik er det også i livet med Jesus. Paulus skriver i 2.kor 5:17: Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Og jeg kan frimodig vitne om at dette NYE, er langt bedre enn det GAMLE.

---

I dag ringte jeg til Kristian Fagerli. Ham har jeg fått møte flere ganger på Centro Sarepta, og i sommer var han også på Sarepta sitt sommerstevne i Fyresdal. Vi har hatt mange gode samtaler sammen, og det er en trygghet og ro rundt Kristian som gjør meg umåtelig godt. Han har også en innsikt i Guds ord, som gir talene hans myndighet, selv om formidlingen er innpakket i mildhet. Å få lytte til, og å samtale med Kristian har vært til spesielt stor glede og velsignelse for meg. Her fra en strandtur vi fikk ha sammen første gang jeg var på Centro Sarepta.

Her jobber vi sammen Kristian og jeg, med å trekke om noen flotte trestoler som jeg fant oppe på loftet. Et nydelig, kraftig gardinstoff som jeg fant i en av kistene på huset, ble brukt til trekk. Kristian hjalp til med å få bort gammel strie, og var samtidig en god samtalepratner.

Og her ser dere ferdige stoler i matsalen.

Bibeltimene til Kristian er alltid grundig forberedt og godt strukturerte, noe som gjør det enkelt å følge ham. Jeg henger lettere med i timene når jeg også får noe å feste blikket på undervegs, og det er Kristian flink til.

Du finner mange YouTube videoer fra møteopptakk av Kristian Fagerli. Søk på navnet, og lytt gjerne!

---

Vi bruker god tid på å prate litt om dagen og livet før temaet går inn på julesporet. Kristian ser ikke for seg et spesielt juleminne han kan dele, men da jeg spør etter en julesang, lyser stemmen opp og ordene synges ut på den vakre trønderdialekten:

"Det er nok mange med meg som synes sangen til Brorson er veldig fin: "Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom." Den er jo så enkel på den måten at vi kjenner oss igjen i de barnlige tankene. Men det er et så stort innhold i dette; at Jesus vil inn i vår enkelhet, også i dag.

I det siste verset synger vi:

Det er julens glade budskap til oss i dag, at han kommer inn i de brustne hjertene våre. Det som skjedde da blir veldig aktuelt og nært for oss. Jesus vil inn. Og så spørs det da om det er rom i vårt herberge. Jeg har et lite juledillemma; nemlig å gjøre Jesus om fra et lite barn til en mektig konge og frelser. Det er som seiersherre og konge han vil inn i våre hjerter. Han kommer ikke i fornedrelse i dag. Han er ikke et umyndig lite barn som vi skal ta oss av, han har fullført oppdraget, og overvunnet alt. Nå er han på tronen. På julekortene ser vi ham som barnet i krybben, men der kom han bare èn gang. Når vi feirer våre bursdager, er det ikke nyfødtbilder av oss selv vi setter opp på gavebordet til en rund dag. Det som skjedde den gangen, og det som er i dag, er to ulike ting. Det er både rett og godt at vi i julen minnes Jesu komme til verden, men når han i dag vil inn og fødes i våre hjerter, da er det ikke en barnefødsel det er snakk om. Det er ikke barnet Jesus, men Herren Jesus som kommer til oss.

De første som fikk budskapet om frelserens komme, var gjeterne. De som var nederst på rangstigen i datidens samfunn. Det ser ut som Gud på en særskilt måte lettere vinner innpass hos de små i samfunnet. Ikke mange rike og mektige... står det. De utgjør ikke majoriteten i Guds rike. Han kom ikke for å kalle rettferdige, men det som var lite i verden, det utvalgte han seg. Dette går igjen i hele skriften, og bekreftes også i juleevangeliet."

Ja, frelseren har kommet, og nå vil han komme til deg og meg. Dette er julens glade budskap til oss i dag.

Hos oss er Ambrosiabrød den store julefavoritten. Helst varmt, med smør og ost. Et bedre julebrød enn dette finnes ikke! Oppskriften har jeg fått av Anne Marie, og vil du lage noe virkelig godt til jul, ja da anbefaler jeg virkelig denne:

Jeg steker fem om gangen. NB: De må heves godt. Her er fem nystekte, deilige brød.

I vår fikk jeg ideen om å invitere menighetene med på tur til Centro Sarepta. Turen ble reklamert for på ulike måter, og i slutten av oktober kom en herlig gjeng på seks stykk fra området her. Vi hadde en helt spesiell flott uke sammen i Spania. Jeg hadde lagt opp til utflukter av varierende lengde hver dag, og alle, - til og med eldste på 80 år, - var med på alt sammen. Først tre bibeltimer på formiddagen, og tur på ettermiddagen. Og i helgen var vi på dagsturer. Stramt program, men utrolig kjekt å ha alle med, og jeg tror alle sitter igjen med følelsen av å ha fått opplevde mye, hørt mye, og møtt mange flotte mennesker.

Og en av de som var med, var nettopp Anne Marie Molvik, - til venstre på bildet. (Fra turen til Villajoyosa). Jeg kan ikke lage Ambrosiabrød uten å tenke på henne, så da ble valget lett i dag angående hvem jeg skulle forsøke å få en liten juleprat med. Det er ikke til å unngå at vi først snakker litt om de gode dagene vi fikk sammen på Sarepta. Anne Marie uttrykker stor glede og begeistring over alt sammen, og jeg får ros for både det ene og det andre. "Du må ta det til deg," sier hun bestemt. "Takk," svarer jeg, både glad og litt småflau. Det blir litt i meste laget med skryt, men så tenker jeg på at når jeg selv gir ros til noen, da vil jeg jo at de skal ta imot den. Og jeg pleier ikke å rose uten at jeg har noe å rose for. Jeg har mange ganger forsøkt å lære elevene mine viktigheten av å ta imot og å vise takknemlighet for gode ord. Da må jeg jo også gjøre det selv. Så jeg takker, og jeg blir også oppriktig glad over ordene hennes.

Når jeg så spør etter et juleminne forteller Anne Marie: " Når jeg tenker tilbake på barndommens jul, så er det den voldsomme forvetningen som var da vi laget til jul jeg husker best. Det var helt spesielt. Vi hadde vedkonfyr på kjøkkenet hvor mor steikte julekakene, og jeg fikk min egen boks med julekaker. Den var hjerteformet, og kakene oppi der var bare mine. Jeg passet godt på dem og sparte på dem, for det ble ikke julekaker før til neste år. Jeg var ikke særlig villig til å dele med andre. Det var mine egne kaker og de passet jeg godt på.

Det var alltid store forventningen frem til julekveld. Da var det høgtid. Det var ikke egentlig presangene som var det viktigste, men den følelsen av høytid, de gode forventningene og alle gleden som var i advents- og juledagene. Mor la alltid ny voksduk på bordet, og det skjedde ting som gjorde dagene spesielle Det var sånn høgtid, forventning og glede, og de gode følelsene sitter i meg enda.

Det var ikke vanlig med så mye god mat, og med brus den gangen. Nå fråtser vi hele året, så det blir ikke helt det samme lenger. Jeg har forsøkt å videreføre juletradisjonene, som julebakst i adventstiden, og at vi på julafta leser juleevangeliet og synger sammen før vi spiser. Etterpå er det oppvask, julegaveåpning, og kaffi, kaker og drøs. Slik hadde vi det da jeg var barn, og det er en tradisjon jeg har tatt med inn i min egen familie.

Sylteflesk og rullepølse må vi lage hvert år. Og barnebarna er med, også eldstemann som nå går på videregående. Han vil alltid ha sin egen rullepølse. Jeg spurte dem om de ville være med og bake i år også, og de ville de. Heldigvis vil de alltid være med. Det er så koselig nå i mørketiden, med bakningen og alle lysene...

Da jeg var barn, måtte mor alltid ta ut jula på nyåret mens jeg var på skolen, for var jeg hjemme, gråt jeg fælt. Jeg syntes det var helt tragisk at det var et helt år til neste gang det var jul, for tiden gikk så seint da vi var unge. 1. juledag var vi alltid hjemme. Fikk vi bøker, eller tegnesaker, var det ekstra kjekt, for da hadde vi noe å styre med.

"Eg er så glad kvar julekveld," den måtte vi alltid synge. Jeg var svært glad i den sangen som barn, og er det også fremdeles. "Mitt hjerte alltid vanker, i Jesu føderom," er også en sang som hører til i jula for meg, og som jeg er ekstra glad i. Det er sanger vi må ta vare på."

Ja, jeg er enig med Anne Marie i det. Dette er sanger som jeg også setter ekstra stor pris på.

Nå står de siste ambrosiabrødene i ovenen, og er snart klar til å tas ut, så jeg får avslutte for denne gang.

Takk for følget, og en ekstra stor takk til alle som var med på turen til Sarepta, og for de fantastiske dagene vi fikk ha sammen. Minnene lever sterkt i meg enda! Hvem vet, kanskje det blir ny tur til neste år. Her ser dere informasjon og program som ble gitt. Mye av det fikk vi gjennomført. Kanskje akkurat du også skulle blitt med på en slik tur??

I dag har betydningen av disse to ordene i den kjente barnesangen gått opp for meg. Jeg har alltid tenkt at sangen handler om hvor trygt og godt "Guds lille barneskare" har det, men det står ikke: "Ingen er så trygg, som Guds lille barneskare." Det er to ord til som hører med, og da blir det en meningsbærende, stor forskjell. Vi synger: Ingen er så trygg I FARE, som Guds lille barneskare.

Svært mange av salmene, bærer preg av prøvd liv. Mange av de mest kjente salmene er skrevet ut fra at dikteren har møtt motstand, ulykker, eller vært i nød på annen måte. Men de handler likevel ikke først og fremst om prøvelsen, men om HÅPET, om freden, gleden, eller utfrielsen midt I det vanskelige.

Også barn opplever vonde og vanskelige ting. Barn i kristne hjem også. Og jeg tror de trenger, på samme måte som vi som er voksne, å få lære og erfare at sammen med Jesus ER vi trygge, også i fare.

"Fuglen ei i skjul i løa (sånn omtrent), stjernen ei høyt over støvet." Nå er det over ti minusgrader hos oss, og da tenker jeg det er godt for hønene våre å få være i et godt varmt fjøs. Kanskje de synes de skulle hatt litt bedre plass, litt finere verpekasser, og noen flottere pinner å vaglet seg på. De er heldigere enn de vet selv, for de kjenner ikke til kulden og faren som er utenfor. Slik også med oss som er Guds barn. Selv om vi opplever farer og prøvelser, er det alt sammen i Guds allmektige hånd. Trygg i fare.

Det er ikke bare de som er barn i alder, men alle vi som er Guds barn dette budskapet gjelder for.

fb-gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

Det er noe spesielt med første søndag i advent. Da er liksom adventsitden skikkelig i gang. Og som en ekstra god start, var det "Syng jula inn" på bedehuset, hvor Sara Helen Romarheim Hetlebakke var med. Også veslesøsteren Sina sang med på noen sanger, i tillegg til god allsang, og andakt ved Vegard Hetlebakke. Jeg la spesielt merke til at han hadde med seg det som Johannes Kleppa hadde påpekt at skulle være en del av alle juleprekner; "I dag er det fødd dere en frelser i Davids stad, han er Kristus, Herren."

Men han hadde også et annet poeng, nemlig ordene fra 2.kor 6:10:

Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt.

Dette vesle sangverset gir noe av forklaringen:

---

Det er noe rart med det, at det en opplever for første gang, setter spor på en helt særskilt måte. Når jeg nå ser tilbake på bilder fra alle gangene jeg har vært på Sarepta, er det flere jeg har vært der sammen med som jeg nesten ikke husker noe ifra, - og i alle fall ikke navnet. Slik er det ikke med Arnhild og Curt Westman! De var på Sarepta samtidig som meg da jeg var der i november 2021, og jeg husker mange detaljer fra dagene vi fikk ha sammen. Her er noen gode minner:

Om kveldene samlet vi oss gjerne i gostolene på biblioteket. Vi var mellom 5-10 som kom sammen. Det var en spesiell lun og god hygge rundt disse samlingene, hvor det ble delt både skjemt og alvor. Curt fortalte gripende og spennende historier fra de mange turene han hadde hatt for Åpne Dører. Jeg husker særlig èn. Det var i møte med en pastor i et land med stor kristendomsforfølgelse. Han hadde spurt pastoren om hva som skjedde dersom han ble tatt. "Det skjer ingen ting," svarte pastoren. Curt hadde da spurt litt oppgitt tilbake; "men risikerer du ikke både å bli satt i fengsel og torturert?" "Å ja det!" Svarte pastoren. Jo han ville nok risikerer både det ene og det andre, men det ville gå bra med menigheten. Han hadde lært opp andre til å overta etter ham om det skulle skje noe, så det ville gå bra med dem." Det var menighetens fremtid som var viktig for ham, ikke hva som kunne møte ham selv. Jeg har ofte tenkt på dette etterpå. Det å kunne se både sitt eget og andres liv, ulike prøvelser og omgivelser med et større perspektiv enn bare seg selv.

Det var sammen med blant annet Arnhild og Curt jeg fikk oppleve både Villajoyosa og Guadalest for første gang. Disse vakre stedene i Spania som jeg har blitt så glad i. Sist jeg var der, var jeg tre ganger på begge stedene, med ulike grupper, og gledde meg like mye over hver tur. Men også dette hadde sin egen "første gang." Jeg ble helt bergtatt av den vakre kystbyen, med sine mange fargerike hus.

Dette synes jeg er et litt festlig bilde, av Curt som foreviger Arnhild sammen med et birøkterantrekk i Guadalest. Faren hennes var birøkter, og flere somre var hun "dreng."

Selv om det var T-skjortevær på dagtid, var det begynt å bli kjøligere på kveldene, og temperaturen i bassenget var ikke det en forbinder med sydentemperaturer, men vi fikk oss en forfriskende dukkert sammen Arnhild og jeg likevel. Og etter nedkjølingen var det varme nok fra solstrålene til at vi kunne flate ut på solsengene og småprate litt mens vi fikk varmen i oss igjen.

Jeg avtalte en prat med Arnhild i dag. Det var så hyggelig å høre den blide sørlandsstemmen til Arnhild igjen. Tenk at det allerede er over to år siden vi møttes på Sarepta. Vi mimrer først litt fra dagene vi hadde sammen der. Vi fikk så god tone sammen Arnhild og jeg den gangen, og ordene kommer lett med en gang vi begynner å snakke.

Etter hvert som vi kommer inn på temaet jul, forteller Arnhild:

Jeg har en spesiell jul jeg husker veldig godt, og som ble veldig spesiell for oss. Det var mens Curt jobbet for Åpne Dører, og like før jul i 1989 ble diktatoren Nicolae Ceausescu i Romania henrettet i forbindelse med den rumenske revolusjonen som pågikk da. Curt ble helt ifra seg, og ville reise med en gang, men da sa jeg stopp og satte foten ned. Han fikk ikke reise ifra oss på selve julafta. Akkurat det ordnet seg veldig enkelt, for ferga gikk ikke på julafta. Dermed reiste han 1.juledag. Han fikk en kamerat med seg, og en bil full av hjelpesending. Det var liksom bare å trykke på en knapp, så var bilen full. Så reiste de av gårde.

Mange spurte meg om jeg ikke var redd da, for det var veldig urolig der nede. De kom inn i et område hvor det var en god del skyting, men alt gikk bra. Det som var spesielt for meg, var at jeg var på et møte på misjonshuset mens han var der, og det var noen unger der som sang. Det var ikke en julesang, men den satt seg fast i meg, og den gjorde meg så trygg: Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig, finns ingen ting han ikke kan. Jeg følte det som et håndtrykk fra oven. I denne situasjonen ble det veldig godt for meg. Midt i all uro fikk jeg en forsikring fra Gud om at Han var med, og at han hadde kontrollen.

Angående mat har vi en god mix av både norsk og svensk mat. Vi har bestandig svensk juleskinke. Den skal spises med poteter, sennep og eplemos. Jeg lager også sildesalat med rødbeter i. I Sverige er det mye tradisjon for sild, så vi har alltid ulike sildeglass på bordet i jula. I mitt hjem hadde vi bestandig ribbe og surkål. Det hørte julafta til. Nå blir det ofte til at vi har begge deler; både ribbe og juleskinke.

Når det gjelder baking, har jeg endt opp med å bare lage lussekatter, og de skal det være ordentlig safran i. Curt er oppvokst i et bakeri, så vi har faste rutiner på hvordan de skal bakes.

(Disse to bildene har jeg fått av Arnhild. De ser særdeles fristende ut!)

Oppskriften er fra en kokebok jeg arvet etter svigermor. Den ser dere her:

Jeg har sluttet med alt annet. Det eneste jeg ellers har, er en boks med Nyåkers pepperkaker. Jeg orker ikke å styre med noe mer, men det er godt nok.

Før vi avslutter samtalen, summer vi litt mer sammen om juledagene som ligger foran, og om hvor og hvem vi skal feire sammen med. Vi spør også hverandre litt mer om hvordan livet er, og konkluderer med at selv om dagene kan ha ulikt innhold, så har vi all grunn til å kjenne på takknemlighet. Vi bor i trygghet, i varme hus, med mat på bordet og familie og venner rundt oss. Alt dette er ting som er lett å ta som selvfølgeligheter, men sett i verdensperspektiv, er vi ufattelig priviligerte.

Etter at jeg har lagt på, er det en ting til spesielt jeg minnes Arnhild og Curt, og det er følelsen de gav meg da jeg var sammen med dem. De som har opplevd så mye, og møtt så mange, - for dem kunne jeg bare ha vært en uviktig fremmed. En de bare trengte å si hei og farvel til, uten å ense meg noe mer. Men jeg følte meg sett. Jeg ble lagt merke til, inkludert og ivaretatt. Det er noe av det som ofte føles spesielt når kristne møtes: selv om vi er fremmede for hverandre, er vi også søsken, og dette søskenfellesskapet er uavhengig av alt annet. Vi har èn far, èn Herre, èn Gud, og HAN ER STOR OG MEKTIG, og det FINNES INGEN TING HAN IKKE KAN.

fb-gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

I dag har vært en slik dag som en bare må komme seg gjennom. Jeg har kjent meg tom og ensom, og gått inn og ut av en overveldende følelse av sorg. Slik er dagene innimellom. Grunnen til at jeg forteller dette her i det offentlige rom, er IKKE for å få sympati, eller medlidenhet, men det er for å fortelle at DET ER HELT GREIT!!! Vi lever i en tid hvor det er så viktig å være tilfreds, å ha det bra, å være lykkelig og fornøyd, - helst hele tiden, men slik er ikke livet. Lykke finnes i øyeblikk, ikke i timer og dager.

Tunge dager hører med. Jeg tror det er viktig å øve seg i å akseptere at de kommer innimellom, og å lære seg at "Det går over!" Den ensomheten jeg har kjent på i dag, er egentlig ikke reell. Olav er her. Jeg er ikke alene. Jeg har både familie og gode venner rundt meg, og jeg har snakket med flere på telefonen bare i dag. Når jeg kjenner meg ensom, handler det mer om at jeg ikke finner fred med meg selv. Når uroen eskalerer og blir til en virvelvind, da er det ikke annet å gjøre enn å bare vente til den har rast ifra seg. Og en gang til: Det er helt greit. Det går over, og det er ikke farlig. Bare krevende og utmattende mens det står på.

Når jeg har slik uro, da er det som om kreftene i kroppen også forlater meg. I natt kom det litt snø, så i ettermiddag brøytet Olav vegen opp til garasjen. Han kom inn og spurte om jeg kunne måke bort det som var fra garasjen og innover mot inngangen. Bare spørsmålet fikk meg til å sige sammen. "Jeg orker ikke i dag," svarte jeg ham. "Det er greit, jeg skal gjøre det selv," sa han og forsvant ut igjen. Jeg hørte lyden av traktoren som kjørte nedover bakken, og kjente tårene svi bak øyelokkene. Det er ikke slik jeg vil være. Så kom jeg til å tenkte jeg på noen Dag Otto Lauritzen sa i forrige episode av Kompani Lauritzen. Deltagerne skulle ut på et oppdrag som virkelig ville sette mange av dem på prøve. For å motivere dem sa han: "Mot er ikke medfødt. Det er ikke en egenskap. Mot er et VALG!"

Selv om min situasjon ikke handlet så mye om MOT, så handlet det om å ta VALG. Jeg sa til meg selv: "Det KJENNES ut som om jeg ikke har krefter i kroppen min, men det er ikke sant. Musklene har ikke plutselig forlatt meg. De er der, og nå skal jeg ta dem i bruk!" Jeg stakk føttene ned i et par vinterstøvler, tok på meg en god og varm vinterjakke, og før jeg rakk å tenke noe mer, var jeg i gang med snøryddingen. Snøen var lett som fjær, så det gikk unna på få minutt. Både armer og føtter og alt annet fungerte akkurat slik som det skulle.

---

Jeg var på Centro Sarepta i fjor høst. Et søskenbarn av meg, og hans kone, bor like i nærheten av senteret. De er med og lager til lørdagsgrøt i Sjømannskirken i Albir, så den ene lørdagen jeg var der, reiste jeg bort dit for både for å treffe dem og for å få meg litt grøt. Jeg pratet litt med dem mens de hang over gryta og rørte og solgte. De var opptatt med arbeidet, og kunne ikke sette seg ned med meg akkurat da. Jeg fikk med meg en god porsjon, og gikk for å se etter et ledig bord. Det var mye folk der den dagen, både ute og inne, og jeg fant ikke noe ledig sted å gjøre av meg. Jeg gikk ut, og ble stående rett opp og ned, med grøtfatet i den ene hånden, og saftgalsset i den andre, og speidet etter et ledig sted. Da kom det fra en herrestemme like ved: "Det er ledig her med oss. Kom gjerne hit og sett deg." Jeg smilte lettet og takknemlig, og tok imot invitasjonen.

Det ble starten på vennskapet med Vivian og Øyvind Berge. Vi fikk et helt spesielt hyggelig grøtmåltid sammen. I løpet av praten fant vi ut at vi hadde felles kjente, at vi bodde bare et par mil fra hverandre i hjemlandet, og at vi også delte troen. Det endte med at jeg inviterte dem til å komme å se hvordan vi hadde det på Sarepta, og de inviterte meg hjem til huset de hadde kjøpt ikke langt unna, og i løpet av oppholdet ble begge disse innfridd. De bodde i et fantastisk rekkehus, i et nydelig område ca 10minutters kjøring unna, og jeg ble hjertelig mottatt der.

Etter dette har jeg truffet dem flere ganger, både her i Norge, og på nytt også i Spania. Vi har vært på konsert sammen, Vivian har laget julekrans her hos meg, jeg har vært innom flere ganger hos dem etter handleturer til Åsane, og vi har hatt flere gode samtaler på telefonen. Jeg har også fått være gjest hos dem et par dager i Spania da jeg var der sist.

I dag passet det ekstra godt å ringe til Vivian. Det minnet meg om den gode følelsen det var å bli invitert bort til bordet deres da jeg stod alene i den store folkemengden. "Hei Siv-Merethe, så hyggelig at du ringer," sier en glad stemme i andre enden. Molly fikk valper for et par uker siden, og jeg spør etter de tre små. "De har ikke åpnet øynene enda," sier Vivian litt usikkert. "Jeg trodde de skulle åpne dem etter 8-10 dager, men de er fremdeles lukket." "Jeg tror ikke de åpnes før etter ca to uker," sier jeg beroligende, "så det ordner seg nok snart."

Etter litt mer valpesnakk kommer vi inn på temaet jul. Jeg spør om de har noen spesielle tradisjoner. "Nei, jeg husker ingen ting," sier hun og ler. "Øyvind," roper hun. "Har vi noen spesielle juletradisjoner?" Jeg hører en mannestemme brumme et sted i det fjerne. "Vi må tenke litt sammen, og så ringer vi deg opp igjen," sier hun og ler.

En liten stund senere ringer telefonen igjen. "Vi kom ikke på noen ting vi, så vi endte med å ringe sønnen vår. Han er flink til å huske ting. "Mamma, det er jo masse å ta av! sa han" "Hva da?" spurte jeg. Vi ler begge to før hun forteller videre.

"Vi fikk en jule-CE av svigerinnen min: Christmas in Vienna fra 1994, med blandt annet Sissel Kyrkjebø. Den kunne vi ikke sette på før julen begynte, og når vi satte på den, da kom julefølelsen og all juleglede altså. Da var det jul av en annen dimmensjon i hjemmet. Det var veldig spesielt. Den er et felles minne for oss alle sammen. Det er fantastisk flott klassisk musikk. Du må høre den. Når den kom på, da var det JUL i hele huset. Da kom julefølelsen, og taket liksom løftet seg. Vi spilte den på FULL GUFFE så det jomet i hele huset. Den er helt fantastisk flott. Du må spille den, for da HØRER du hva jeg mener." Vivian forteller med så mye innlevelse og entusiasme at jeg fint klarer å både høre og se for meg dette julescenarioet.

Jeg spør også om de har noen spesielle julebakstfavoritter. "Ja," svarer hun. "Øyvind lager Gravlaks. Det er bare sååå godt, og det vil alle ha. Jeg lager all mat ellers, men til jul lager han gravlaks, og den er helt fantastisk. Han har lært det av sin far igjen, så det har gått i arv. Det er skikkelig jul når den kommer på bordet. Ellers lager jeg både ruller og annen mat, men Gravlaksen er det viktigste. Den må være med. Og iskake også, men Gravlaks er jo litt gøyere da, og særlig det at Øyvind lager den. Da blir hele kjøkkenet ryddet, og han overtar rommet, - DEN ene gangen i året." Vi ler begge hjertelig av den siste kommentaren.

Etterpå avrunder vi praten, og jeg takker for samtalen. Den praten gjorde godt. Det er umulig å ikke komme i godt humør etter å ha hørt den glade stemmen og lystige latteren til Vivian. Kvelden blir litt lettere etter dette, og etter fjøsstellet koser vi oss med tacorester og ser på en dansk julekonsert sammen Olav og jeg.

Konserten ble avsluttet med: Nå tennes tusen julelys... På nyttårssalget kjøpte jeg en del julelenker. De har nå kommet opp både på leikehytta, garasjen og hagestua, så nå kan jeg synge med: ... det stråler rundt vårt hus. (litt fri dikting her ja 🙂 )

I dag har også mitt fattige hjerte fått ... et lysstreif i fra sky. Stormen har avtatt i styrke. Også denne dagen har jeg fått være i Guds fred, holdt oppe av hans nåde og trofaste omsorg. Jeg kjenner meg rik og velsignet.

fb gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

Også i år har jeg ønske om å skrive noen ord i adventsdagene som nå ligger foran oss. Jeg har ikke som mål å klare hver dag, men vil gi det et forsøk. Det som derimot er målet er følgende:

1. Å gjøre minustid om til plusstid. Selv om jeg har mye godt i dagene, er det også mye uro. Denne uroen kan ofte være vanskelig å parkere. Å skrive gir meg mye glede. Å planlegge, vurdere, tenke ut hyggelige ting å skrive om… Det binder tankene på en positiv måte gjennom dagen. Så den første grunnen er ganske egoistisk.
2. I fjor hadde jeg fokus på ting jeg er takknemlig for i livet. I år vil jeg fortelle om ulike mennesker jeg har møtt på Centro Sarepta i løpet av de syv gangene jeg har vært der, og jeg vil også ha med små intervju av dem 😊. Stedet har fått stor betydning for meg, og jeg vil gjerne gi noe tilbake med å vise frem både mangfoldet derfra, dele minner, og å gjøre deg som leser kjent med både stedet og menneskene som er, eller har vært der.
3. Glimt fra adventshverdagene mine regner jeg også at det blir litt av. Håper du vil bli med meg disse dagene.

Starten på Centro Sarepta eventyret

Jeg starter med å fortelle hvordan jeg havnet på Centro Sarepta. I oktober 2021 inviterte en venninne meg med på en kvinneweekend på Utsyn, som Sarepta arrangerte. Det ble noen herlige oppturdager, i en svært krevende periode. Jeg ble den våren uføretrygdet, og i løpet av sommeren og høsten møtte jeg på nye uforutsette prøvelser. Å ikke lenger være en del av arbeidslivet, var en stor påkjenning, og jeg lengtet veldig etter et sted å høre til hvor jeg også kunne ha oppgaver som jeg kunne makte å stå i. Jeg hadde tidligere hørt om Centro Sarepta, og hver gang noen snakket om stedet, kjente jeg på en spesiell nysgjerrighet og lengsel etter å få komme dit.

Lørdagskvelden var det basar. Inntektene fra basaren skulle gå til senteret, og Arild Melberg kom og fortalte om dette. Den kvelden brant det i meg, og jeg lengtet mer enn noen gang etter å komme dit, men jeg fikk meg ikke til å si noe til Arild. Jeg hadde aldri møtt ham før, og det føltes påtrengende å gå bort til ham å si: «Hei du. Jeg vil gjerne være med å arbeide som frivillig på senteret. Kan jeg få lov til det?» Nei, jeg tidde stille, og da natteroen hadde senket seg den kvelden, og Arild var reist igjen, følte jeg på en sorg over at denne muligheten nå var tapt.

Dagen etter var Johannes Kleppa, leder i Sareptastyret, med på formiddagsmøtet. Etter møtet var det middag før hjemreisen. Under middagen ba jeg til Gud og sa: Om du legger det til rette slik at det blir naturlig for meg å snakke med Johannes før vi reiser hjem, da vil jeg spørre ham om muligheten for å komme til Centro Sarepta.

Og muligheten kom rett i fanget på meg. Like etter middag ble vi stående sammen slik at det ville vært mer unaturlig å IKKE snakke sammen. Da tok jeg mot til meg la frem ønsket mitt. Jeg sa også noen få ord om min egen situasjon. Det var ikke mange ordene vi utvekslet om dette, men han lyttet oppmerksomt til meg, og sa at han skulle ta det videre med Arild, og at jeg skulle få høre fra dem. Bare noen få dager senere ringte Arild til meg. Etter at vi hadde snakket sammen en stund, ble jeg invitert til å komme dit allerede i november, altså bare noen uker etter. Da skulle han også være der, og vi kunne møtes, bli kjent med hverandre, og se hva som kunne legge seg til rette videre. Jeg har sjelden vært så glad som etter den telefonsamtalen. Selv om jeg ikke visste da hva som ventet, kjente jeg på en stor glede og forventning til at jeg hadde noe godt foran meg. Og forventningene har ikke skuffet. Tvert imot!!

Johannes Kleppa:

Det startet med Johannes Kleppa, og da er det naturlig å også starte med å presentere ham. Det første ordet som dukker opp når jeg tenker på Johannes, er MANGFOLDIG. Han har sjelden mange egenskaper, evner, og kunnskap på ulike områder. Her skal dere få noen glimt:

Jeg er på senteret, og har klart å motivere meg ut av sengen i noenlunde god tid før frokost, og subber med halvåpne øyner og langsomme skitt bortover gangen for å sette på en sengetøyvask før frokost, samt henge opp noen klær. I gangen møter jeg Johannes. Frisk og opplagt. I motsetning til meg, er blikket friskt og våkent, og skrittene raske og lette. Han skal ha seg en liten joggetur før frokost. «Det blir nok ikke mer enn en mil,» sier han, og borte er han. To følelser krasjer inni meg: Imponert og flau. Tror ingen av ordene trenger en videre utdypning….

Johannes er stedets vaktmester. Han maler, murer, graver, skrur, snekrer og jeg vet ikke hva. «Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag,» tror jeg må være et av hans motto. Stadig dukker han opp i arbeidsklær, og gjerne med en malerkost i hendene. Da har han gjerne sett noe som skulle vært flikket litt på, og før vi andre har rukket å tenke at dette skulle vært fikset, - har han allerede gjort det.

Travle mennesker har gjerne ikke tid til ro, men det har Johannes. Det er også en av de egenskapene jeg verdsetter spesielt ved ham. Han tar seg tid til å prate, uten å gi meg følelsen av at jeg hefter tiden hans. Når jeg snakker med Johannes, føler jeg alltid at jeg blir lyttet til, og at jeg blir både sett og verdsatt. Det er dessuten spennende å snakke med Johannes, for å han har så mye kunnskap på så mange felt. Særlig spennende synes jeg det er når vi beveger oss inn i dybden på åndelige tema. Da står tiden stille.

I mars 2022 var vi en gjeng på ni stykk som ble med Johannes på fjelltur. Det var en ca 4 timers gåtur, hvor vi skulle opp i høyden og se noen snøsiloer, få med oss noen flotte utsiktpunkt, og vi skulle kikke gjennom Afrikas vindu. Værmeldingene var ustabile, men vi tok sjansen. Det ble en kald og sur, men også meget spennende opplevelse. Vi gikk til utsiktstoppene i tykk skodde, bare for å si at vi hadde vært der. Det var for kaldt til at vi kunne sette oss ned og spise. Vi stod i ro bare lenge nok til å få maten ut av sekkene, og til å drikke litt, og så måtte vi gå igjen for å ikke bli for nedkjølt. På de mest åpne stedene ble vi nesten blåst over ende av vinden, og da vi kom tilbake til bilen, var vi så våte av regnet at det rant bekker etter oss. Likevel var det ingen av de seks ungdommene, i tillegg til Johannes, Olav og meg, som angret på turen.

Tidlig i mars, mens frosten fremdeles ikke hadde bestemt seg helt for om den skulle slippe taket, skulle Johannes innover hit for å ha et møte. Jeg inviterte ham på middag. Det ble et hyggelig besøk. Før han kom, ringte jeg og sa at vegen opp til huset var glassert, og at han måtte parkere nede ved fjøset, og gå forsiktig opp til oss. Han kom trygt opp, men da vi skulle gå ned igjen til bilen, ikke mindre enn FORLANGTE jeg at han måtte ta på seg brodder. Det hadde han aldri hatt på seg før, og mente var helt unødvendig, men der var jeg ikke til å rokke! Jeg tok i bruk fjellvettregel nr 1, som inneholder kommentaren: Lytt til erfarne fjellfolk. Selv om huset vårt ikke akkurat ligger så mange høydemeter over havet, ligger det høyt nok til at nedturen kan få et fatalt utfall. Og Johannes lyttet, og broddene kom på. Nedstigningen gikk dermed trygt og rolig for seg, og vi ankom møtelokalet i passe god tid før start.

Bibeltimene med Johannes er i en klasse for seg selv. Dersom du ser på kalenderen til Centro Sarepta, vil du se Johannes navn ganske mange steder, og med en stor spennvidde i tema. Også der kommer hans store mangfold tydelig frem. Det gjør også hans store hjerte og brennende iver for å fremme Guds ord som den eneste rette og sanne autoritet i våre liv.

Jeg har avtalt en liten prat med Johannes i dag, og finner frem nummeret hans på mobilen, i glad forventning ringer jeg ham litt over ni. Han svarer med en rask beskjed om at han skal ringe meg opp igjen om en liten stund. Ti minutter senere får jeg forklaringen: Han er på Sarepta, hvor de har leir for spansktalende, og de har gjerne litt andre middagsrutiner enn vi har her hjemme. Klokka ni på kvelden er et mer vanlig middags-tidspunkt for dem, og dermed satt Johannes akkurat ved maten da jeg ringte.

I dag hadde han vært på fjelltur med en liten gjeng. «Hvordan er temperaturen der nå,» spurte jeg ham. «Det ligger på rundt 20grader på dagtid,» var svaret. Her har minusgradene funnet seg godt til rette, så det hørtes ganske forlokkende med de mange plussgradene. Jeg ser stedet for meg, med sol, en behagelig varme, og fremdeles med blomster på buskene. Jeg får høre litt om husets gjester og hva de holder på med før samtalen dreises inn på juletema. Et juleminne, og en kjær julesang er temaene jeg har forberedt ham på.

Johannes forteller: «Jeg har ikke et spesielt konkret juleminne å hente frem, men da jeg var barn, var det slik at vi kun brukte kjøkkenet til vanlig, men til jul åpnet vi stuen også. At vi brukte stua, og var der i juledagene, var spesielt for oss. Far røykte ikke til vanlig, men til jul røykte han sigar. På julafta gikk han rundt på kjøkkenet, i stua og på gangen og blåste sigarrøyk rundtomkring, så når sigarlukta var kommet i hus, da var det jul! Stua og sigarlukta, - det var jul for meg.

Vi hadde for så vidt en enkel jul. Vi hadde ikke tradisjon for å gå på julegudstjeste. Far leste juleevangeliet for oss på julafta. Mor laget koteletter til jul, og da laget hun den på en annen måte enn vanlig. Selv om det var sammen maten som vi kunne ha ellers, så var den annerledes med jul. Jeg vet ikke hva hun gjorde, men det ble noe annet enn det vanlige. Og så hadde vi dessert. Det var store pærer, delt i to. De lå og fløt i vaniljesaus, og med krem på toppen. Dette hadde vi bare til jul. Desserten ble servert på et spesielt fat som kun ble brukt til dette på selve julafta. Det var enkelt, men voldsomt godt.

Jeg vil helst ha ribbe. Oddlaug lager verdens beste ribbe, men pinnekjøttet hører også med. Så nå har vi det slik at vi har begge deler. Da jeg var unge, var det ikke tradisjon på Hjelmeland for pinnekjøtt. Jeg visste bare om en familie som hadde det. En del hadde torsk, men pinnekjøtt var ikke vanlig da. Det kom senere.

Den julesangen som var min sang da jeg var unge, og for så vidt senere også, er: Jeg er så glad hver julekveld. Jeg kunne ikke forstå at ikke alle hadde denne som sin spesielle julesang, «For da ble Jesu født,» synger vi,- selv om jeg ikke synger selv da… Julesangen måtte jo være om akkurat DET. Den har, ut fra innholdet i sangen, som var så enkelt og så klart, alltid vært min spesielle julesang. Det var liksom bare helt selvfølgelig at det måtte være den.

Julens spesielle bibelverset er også tilsvarende: "I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren." Luk 2.11 I adventsboken jeg skrev, startet jeg med dette verset, og refererte til da jeg på 70-tallet gikk på bibelskole i Bergen. Han som hadde oss i prekenlære, lærte oss at dette skulle være hovedtema i enhver julepreken. Du kunne ha mange ulike innfallsvinkler, men DETTE skulle enhver julepreken ha som hovedtema. Dette har jeg tenkt på og prøvd å praktisert, for det er dette det dreier seg om: I dag er det født dere en FRELSER!"

Før vi avslutter samtalen småprater vi litt til. I morgen tidlig skal han reise hjem, men allerede på mandag skal han til Tromsø for å undervise en uke på Fjellheim. Og så er det endelig hjem til jul.

Johannes er av den sorten som gjerne smiler mens han prater, og gjennom ordene han har delt med meg, og fra varmen i stemmen, ser jeg for meg den lune gleden i øynene hans og det forsiktige smilet bakom skjegget. I stillheten etter samtalen, hører jeg fremdeles ekkoet av stemmen hans mens jeg skriver ned det vesle juleminnet, og jeg kan ikke annet enn å smil selv mens jeg skriver.

Takk Johannes, både for all godhet du har vist meg, og for en skikkelig hyggelig juleprat.

--------------------

Før jeg avslutter for kvelden, skal jeg dele med dere et julespill også. Et brettspill! Vi har hatt juleavslutning med fredagsklubben på bedehuset i kveld, - for 4.-7klasse. Jeg hadde ansvar for en lek, og laget like godt et spill. Det ble herlig kaotisk, akkurat som forventet.

Alle, både store og små, fikk utdelt et ark med spillet på ene siden, og reglene på den andre. Reglene ble gjennomgått før arkene ble delt ut. Alle flyttet samtidig - dvs. satte kryss i rutene fra start mot mål etter hvert som vi trillet terningen. Kun 1-2 og 3 på terningen ble brukt - for at ikke spillet skulle gå for fort frem. De fleste kom på mindre enn halvparten av oppdragene sine. Dermed kunne det være slik at på samme spillerunde var det to som krøp under stoler, en som sang en julesang, en som hinket rundt en medspiller, og en som måtte sette seg på fanget til en annen, men resten ikke hadde skrevet det aktuelle tallet i ett av sine felt, og dermed bare måtte vente på de andre som utførte sine oppdrag.

De fikk i tips at det kunne være lurt å sette lave tall til oppdrag de tenkte var vanskelige, og høye tall til oppdrag de syntes var lette, slik at det skulle være størst anledning til å få høye plusspoeng, og lavest mulige minuspoeng.

Jeg legger spillet ved her om andre har lyst til å prøve seg, enten i skoleklasser, eller på andre avslutninger.

Takk for følget, og god advent til deg 🙂

FBgruppen min finner du her: Bondekone | Facebook