Når sauene skal flyttes fra ett sted til et annet, er det alltid en jobb å gjøre med å ta ned strømnot, stokker og strømtråd, samle det sammen og sette det opp igjen. Jeg synes det er et trivelig arbeid. Da føler jeg at jeg er på tur, samtidig som jeg gjør noe nyttig. Det blir fort noen kilometer ut av det også når en går frem og tilbake mange ganger, selv om strekningen ikke er så lang i utgangspunktet.
I formiddag har jeg satt opp gjerde på et nytt sted, og jeg er SKIKKELIG FORNØYD MED AT JEG HAR KLART DET!! Skulle det være en bragd da? Ja, for meg er det det. For ikke lenge siden hadde jeg dobbel prolaps i ryggen. Jeg hadde så store smerter at det ikke var aktuelt å bli kjørt verken med bil eller ambulanse til sykehuset. Jeg fikk smertestillende hjem et par dager, men så måtte jeg innlegges for å få sterkere medisin. Smertene var èn ting, men tanken på at jeg ikke kunne gå til stølen, stelle i hagen, hjelpe til hjemme, gå på turer.... slo meg helt ut.
Men nå er jeg i gang igjen!! Jeg har kunnet hjelpe til litt i slåtten. Jeg slår plenen. Jeg går turer. Jeg er i vigør, og det føles helt, helt fantastisk. Jo, - jeg passer meg hele tiden. Både i forhold til løft og vridninger. Jeg tenker rygg i alt jeg gjør, men det hindrer meg ikke fra å gjøre ting. Bare å passe litt ekstra på. Ha noen ekstra forsiktighetsregler.
En slik smerteopplevelse vil jeg ikke ha igjen, så nå øver jeg meg på å kjenne etter faresignalene i god tid. Med èn gang det murrer nede i korsryggen, stanser jeg opp og kjenner etter: Hva er dette? Bare litt trett? Fare på ferde? Kan jeg gjøre litt til? Er det tid for en liten pause, eller er det på tide å gi seg helt? Ble oppgaven for stor? Er det noe som kan vente, trenger jeg hjelp, eller må jeg be andre om å ta over?
Når jeg blir sliten, har jeg lært meg at det er viktig å ta noen minutter hvile med en gang. Der jeg er. Ikke tenke at jeg først skal gjøre meg ferdig og så hvile. Det trenger ikke være så mange minuttene før jeg er på plass igjen. Før slitenheten i ryggen har roet seg ned.
Etter at gjerdet var satt opp, kjente jeg at nå var rette tiden for en liten strekk, så jeg la meg ned. Midt på beitevegen. Det var jo der jeg var! En liten gresstue mellom hjulsporene ble hodepute. Selv om det var overskyet, kom det noen små solstråler dansene ned til meg mens jeg lå der.
Med nesen pekende mot sky, tenkte jeg over hvor glad jeg var for at jeg var akkurat der jeg var. Jeg hadde utrettet noe som jeg for kort tid siden trodde ville være umulig. Jeg har et sted som er mitt, hvor jeg kan legge meg ned hvor og når jeg vil, uten å ta hensyn til eller tenke over hva andre måtte tro og mene om det - og hvile!
Og slik kan en tenke både om rygg og livet ellers. Ønsker deg en god dag, og at du finner rom til hvile der du er, med det du strever med. Husk at selv et lite minutt eller to er uendelig mye lenger enn ingenting.