Ja, det var bare en telefon, - men Pär døde den 11.novemer det året, og alle mine håp og drømmer for fremtiden ble knust. En liten setning her, - men den rommer mye smerte.

Jeg reiste til Sverige for å være med i begravelsen, og fikk bo hos foreldrene hans. Begravelsesdagen var kald og sur, med regn og sludd i luften hele dagen. Da jeg kom ned til frokost, hadde jeg med meg Bibelen. Jeg ville lese for foreldrene hans den siste hilsen jeg hadde fått fra Pär. Og i det jeg åpnet bibelen,brast skyene og solen fikk slippe til. Hele rommet ble opplyst av et sølvglinsende lys.

Og så leste jeg: "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." Jer.29.11

OG DET HAR JEG FÅTT! Gud har gitt meg så uendelig mye. Han har gitt meg en fantastisk mann, to vidunderlige døtre, et vakkert sted å bo, familie, venner, arbeid.... Listen kan gjøres uendelig.

Og jeg er så glad for at jeg fikk lov til å bli kjent med Pär, glad for at jeg fikk oppleve døden. Selvfølgelig er jeg ikke glad for at Pär døde, men dagene hans var talte, og jeg fikk være med i dem en kort stund. Men ETTER det, etter den første vonde tiden, har jeg i så MYE, MYE større grad kunnet glede meg over LIVET! Døden er ikke en fiende for meg. Den er en venn jeg skal hilse velkommen når min dag kommer, - men inntil den dagen så GLEDER JEG MEG OVER HVER ENESTE DAG JEG FÅR LEVE I GUDS KJÆRLIGHET OG NÅDE!

Jeg fikk nye håp for livet, og en ny fremtid ble åpenbart for meg.

Livet er vidunderlig!

Livet er en gave!