Mandager er mandager! Sånn er det bare med det! Først en lang dag på jobb, så flere oppgaver som ventet på meg hjemme. Jeg satte livet på pause en halvtimes tid i ettermiddag før Miriam skulle kjøres på fotballtrening. Litt handling og litt  klargjøring til morgendagen, en kveldstur i fjøset for å presse ut noen liter melk, og så noen minutter til Henriette og Henrik.

Vi hadde en fin adventssamling i dag også. Først i klasserommet og deretter med hele skolen i gymsalen. Tente lys, vakre barnestemmer som fylte rommet med toner fra både kjente og nye julesanger. Glede og fred.

Før lunch i dag fikk de trekke nissevenn, og så fikk de ett oppdrag: Gå på let etter positive egenskaper hos den som du er nissevenn for. Hva er det han eller hun er flink til? Å være hjelpsom, tålmodig, høflig, snill, arbeidsom, humoristisk.... Vi ramset opp mange ulike positive egenskaper.

"Hvor lenge skal dette oppdraget vare?" spurte jeg dem "Hva synes dere er passelig." Vi ble enige om at to dager var ok, og at de da skulle gi hverandre et lite brev der det stod hva de syntes de var flinke til. Det var kjekt å se hvor ivrige de ble alle sammen. "Vi kan vel skrive på data, eller få noen andre til å skrive for oss," undret Mari.. "Ja, det går helt fint," svarte jeg. "Det kan være lurt, for da blir dere ikke gjenkjent på skriften."

Tiden fløy ifra oss i dag også. Vi ser en daglig liten snutt fra "Hei Verden," som er en omvendt adventskalender, - og vips, - så var dagen over og elevene borte. Jeg får vente en dag til med å finne ut hva Henriette og Henrik skal være flinke til. Det er egentlig helt greitt, for jeg har tenkt at vi må få Lise inn i historien igjen. Tror ikke hun er helt blid på Henriette for tiden!

________________________________

Henriette satt på bestemors kjøkken og ventet på at potetene skulle koke ferdig og at laksekotelettene skulle bli gjennomstekt. Bestemor var ikke bare bestemor. Hun var også Henriettes fortrolige venn. Det vil si... Henriette sa kanskje ikke alltid så mye, men bestemor forstod likevel. Og bestemor snakket. Hun kunne trøste, hun kunne gi råd, og hun kunne sette mot i henne når verden var vanskelig. 

Men i dag måtte Henriette fortelle. Hun fortalte bestemor om Henrik. Om hvordan han hadde reddet henne to ganger. Hun var så full av ham inni seg at hun ikke kunne bære det alene. Hun fortalte også om Lise og de andre jentene. Om Eika. Om Alex og Sivert. Ordene bare strømmet ut. Bestemor satt på andre siden av bordet, hvilte hodet i hendene, lyttet og smilte.

"Du er heldig som har fått deg en slik venn, " sa hun mildt da Henriette omsider var ferdig. Så kom middagen på bordet. Adventsstjernen i vinduet lyste opp og stengte vintermørket ute, og på bordet brant ett enslig lys på adventsstaken. 

"Vær en stekepanne," sa bestemor plutselig med munnen full av mat. "Hva?" måpte Henriette tilbake. Hun var vant til at bestemor kunne si mye rart, men dette tok kaka. "Vær en stekepanne," gjentok hun. "Og helst med teflonbelegg!" "Hva mener du nå da," sukket Henriette. Hun skjønte ingen ting. 

Bestemor hadde satt gryten med poteter og stekepannen med laksen i på gryteunderlag rett på kjøkkenbordet. Hun likte å gjøre det enkelt. Spare oppvask! "Se her," sa hun og svingte på stekepannen. "Se på det som ligger oppi. Se hvor fint det seiler." Hun lo mot Henriette. Fiskebitene som lå igjen gled elegant fra side til side eller surret rundt - alt etter hvordan pannen ble snudd.  "Ja, jeg ser det," svarte Henriette. "Men hva har det med meg å gjøre?" Bestemor satt fra seg stekepannen igjen, rettet på brillene og bøyde seg mot henne. "Du vet Lise. Hun er nok ikke så blid på deg nå. Det kan nok være at hun vil forsøke å gjøre livet surt for deg. Det er da du skal være en stekepanne!" "Skal jeg slå henne?" spurte Henriette forskrekket. "Det kan jeg aldri gjøre!" "Nei, nei," lo bestemor. "Men du skal la det prelle av igjen. Ikke la det sette seg fast. La det bare ligge oppå toppen og seile litt, og så kan du etterpå kaste det dit du vil." 

Henriette så fremdeles rådvill ut. "Jeg skjønner fremdeles ikke helt hva du mener," sukket hun igjen. "Hva gjør du om noen sier til deg at du er en dust?" Bestemor lente seg bakover i stolen mens hun myste på Henriette over brillekanten. Henriette så ned på fatet der hun pirket med gaffelen i maten. Henriette kunne se det for seg; hvordan hun ville krympe, synke sammen, bli borte.

"Opp med deg," beordret bestemor. "Nå skal vi øve!" Hun spratt opp av stolen så den ramlet i bakken. Hun langet ut med sine sekstiåtte år gamle - men fremdeles spretne - ben, rundt bordet, tok tak i ryggen og svingte henne rundt. "Opp med deg!" ropte hun igjen. "Men maten da," protesterte Henriette. "Pytt! Den varmer vi i mikroen etterpå."

Henriette ble plassert midt på kjøkkengulvet med bestemor to meter foran seg. "Nå er du Lise og jeg er deg, og så sier du til meg at jeg er en dust!" Henriette så mistenktsomt mot bestemor. Hva var det egentlig hun prøvde på? "Du er en dust," kom det spakt. "Kjære deg!" ropte bestemor. "Du kan ikke si det som om du er en liten kattunge som klager over at melkefatet har blitt tatt bort. Du må være en løve, eller en tiger, eller i det minste en sint hund!" Bestemor stod der bredbent foran henne og hyttet med hånden. Henriette måtte le! Med verdens sprøeste bestemor, som skulle dramatisere verdens tåpeligste teaterstykke, var det umulig å ikke kjenne latterboblene trille i magen.

"Du er en dust," sa hun mens latterknisene banet seg veg opp og ut. "Nei, nei, nei," ropte bestemor oppgitt. "Dette er ikke en komedie! Sånn skal du gjøre det!" Hun rettet ryggen, plantet hendene i siden og hveste som en illsint bulldogg mot Henriette: "DU ER EN DUST" "Din dust! Du er en dust! Bestemordust," ropte Henriette mot henne, og så hylte de av latter begge to.

"Nei, nå skal vi gjøre det skikkelig," sa bestemor da de hadde roet seg ned litt igjen. "Du er en dust," sa Henriette bestemt. Det ble ikke verken sint løve eller tiger, men kanskje en litt ilter hund ut av det. Bestemor protesterte i alle fall ikke. Hun falt derimot sammen! Haken ramlet ned på brystet, skuldrene sank ned og hele kroppen fikk en underlig S-formasjon.

"Se på meg Henriette," sa hun med gråtkvalt stemme. "Hva er jeg nå?" "Jeg vet ikke," svarte Henriette og klødde seg i hodet. Det var umulig å bli klok på denne underlige damen. Bestemor løftet litt på hodet og kikket på Henriette over brillekanten. Så lot hun hodet falle ned igjen. "Jeg er en svamp. Ser du ikke det? Jeg tok til meg alt du sa. Det fyller hele meg! Derfor har jeg ramlet sammen." Bestemor stod der i sin forvridde stilling. Armene hang slapt ned langs siden og hun så ut som om hun kunne ramle i gulvet når som helst. Henriette lurte på om hun måtte gå bort og støtte henne, men plutselig spratt hun opp igjen. "Si det en gang til, " sa hun og smilte. "Og denne gangen må du mene det! Skikkelig!" 

"Du er en dust," sa Henriette en gang til. Rovdyret inni strupen var i ferd med å våkne. "Ja, jeg er kanskje det," svarte bestemor smilende og lett tilbake, "men det er ikke du, og jeg liker deg." Henriette måpte, og øynene sperret seg opp. "Ser du," forklarte bestemor. "Nå er jeg en stekepanne! Nå tar jeg imot ordene dine, steker dem litt til de har blitt gyldne, og så kaster jeg dem tilbake til deg. Kaster du tilbake det samme som du tar imot, da er du ikke bedre enn dem. Ta imot dem, og gjør dem til noe bedre før du kaster det tilbake. Da blir det du som vinner! Garantert! Vær en stekepanne, jenta mi!"

__________________________________

Og her forlater vi Henriette og bestemor for i dag...