Når en først begynner på en jobb, er det utrolig godt å få gjort alt ferdig med en gang. I dag fikk vi tatt alle greinene etter gårsdagens hogst gjennom flisekutteren, og de større greinene ble kjørt bort på silosvansen for å kappes opp til ved. Så var rett og slett alt unnagjort. Flisehaugen som er igjen skal brukes i bedene i hagen til våren, så den skal få ligger der den er. En god følelse å se på et ferdig arbeid. Fra slik:

Til slik:

Og oppsynsmannen var med og passet på:

I ettermiddag gikk turen til Raknestunet, men før ankomst dit, hadde jeg en stopp hos Signe og Audun Hjellvik. I løpet av dette året, har vi vært sammen to ganger på Centro Sarepta, - først i februar og igjen nå i november. Her sitter vi med noe varmt i koppen på Biblioteket på Sarepta.

Hyggelige og festlige folk å være sammen med, noe dette bildet kan bekrefte:

Jeg har kjent Audun og Signe nesten helt siden jeg giftet meg og flyttet hitover. Han er emissær (altså forkynner) og jeg har hørt ham tale både på bedehuset hjemme, og andre steder i nærområdet, men de eneste gangene jeg har hørt ham en hel møteuke, har altså vært 3 1/2 timers flyreise unna hjemlandet. På siste oppholdet hadde han en gjennomgang av småprofetene i GT. Ikke små i betydning mindre viktige, men i betydning korte (små) bøker.

Jeg meldte med dem i går for å høre om det passet at jeg kom innom en tur på veg til Raknestunet. Jo, om jeg kom i firetiden, for de ventet besøk noe senere på ettermiddagen. Det passet veldig fint for meg, så ganske presist var jeg på plass hos dem, og ble hjertelig tatt imot i døren.

Inne ventet både varm drikke og hjemmelaget klinge (lefse). Og etter å ha sett på den fantastiske utsikten fra stuevinduet, hvor jeg nesten kunne se helt hjem over fjorden, satt vi oss godt til rette i sofaen og fikk en god drøs. Signe forteller om et hyggelig juleminne fra barndommen:

"Det var mye sang hjemme. Vi bodde i samme hus som bestemor, i hver vår ende av huset. Jeg fikk ofte middag to ganger hver dag, først hos bestemor og etterpå hos oss selv. Det var stas. Og bestemor sang mye. Jeg husker spesielt en gang, - jeg kan tenke at jeg så vidt var begynt på skolen kanskje, så gikk det mot jul, og vi skulle lære julesanger. Da satte bestemor en krakk midt på gulvet, og så skulle vi går rundt den, bestemor, broren min og meg og synge julesanger. Det var ikke store plassen, men stort nok til at vi kunne gå rundt den. (Signe smiler og ler av det gode minnet, og jeg ser for meg den vesle gjengen som synger rundt krakken, og ler med.)

Den sangen jeg husker best var: "Sæle jolekveld." Vi sang alltid på nynorsk. (Egentlig burde jeg skrive dette innlegget på nynorsk også, for Signe har skikkelig Telemarks-nyorsk-dialekt.)

En annen juletradisjon var at vi på julafta leste juleevangeliet, og så sang vi: "I denne søte joletid." Det var hvert år, og de voksne kunne alle versene utenat. Alle de gamle salmene var skrevet som læresalmer, for folk kunne ikke lese, og hadde gjerne ikke bibler heller. De lærte seg sangene for de gikk på toner, og de gikk an å lære seg. Mange salmer er rene prekener.

Hjemme ble juletreet pyntet på selve julafta. Vi hadde ikke så mye å pynte med den gangen, men fint ble det likevel."

Audun deler noen tanker om julens budskap: "Jeg tenker på dette Paulus skriver til i 2.Kor 8:9

Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom.

Dette er helt umulig å skjønne. Vi har ikke forutsetninger til å skjønne rikdommen Jesus forlot, vi har ikke forutsetninger til å forstå hvor fattig han ble, og vi har heller ikke forutsetninger til å forstå hvor rike vi kan bli. At Jesus ble menneske.... Det er egentlig løye at folk kan tro på dette her, og hvordan et slikt budskap kan bre seg ut over hele verden; - at Gud ble menneske, og at vi kan få del i Guddommelig natur. Det må et Guds under til for at vi skal kunne tro det. Dette må åpenbares for oss, og det er da troen kommer inn i hjertet. Jeg forstår veldig godt at intellektuelle har problem med å forholde seg til dette, de som søker bevis, men det er Gud som åpner øynene våre slik at vi kan tro det. Øynene våre må behandlers av Guds nåde for at vi skal kunne se og forstå hva som skjedde julenatt."

Mens vi prater kommer dagens gjester. Jeg vil reise meg for å gå, men blir beordret til å sitte. Besøket blir sendt opp på loftet, og vertene setter seg godt til rette med meg igjen. Like etter kommer enda en; yngste sønn, - som riktignok er voksen. Han kommer inn til oss og lurer til seg en klinge. Han spør meg om de har klart å krydre historiene sine, eller om de fungerer mest som sovemedisin. Jeg spør om han har noe fyrverkeri å bidra med. "Fyrverkeri ja," sier han med et glimt i øyet. "Det fikk jeg ikke lov til å kjøpe et år, for jeg hadde misbrukt det året før, så det ble hardt slått ned på!" En kommentar vi ler godt av. "Vi har nå funnet litt fyrverkeri både her og der når vi har ryddet," kommenterer Signe tørt tilbake. Med enda en klinge i handa, og glimt i øyet forsvinner også han opp på loftet til de andre.

Jeg tenker det begynner å bli ganske folksomt oppe på loftet, og spør hvor mange gjester som er ventet. "Vi blir 14 i dag," svarer Signe med største ro. "Nå skal jeg snart gå i gang og lage pizza." "Og så sitter du her med meg når du skal ha så mange gjester," svarer jeg overrasket. "Det er ikke noe problem," svarer hun, og sitter godt bakoverlent i stolen og har ikke noe hast med å komme i gang med matstell.

Vi snakker litt om tradisjoner rundt julebakst. Signe lager alt sammen selv. "Før var det slik at vi så litt på kjøpekaker som annenrangs. Nå er det jo kommet mange gode kaker i butikken også, men jeg liker best å lage dem selv. Det er en tradisjon som hører jula til," sier Signe. Audun påpeker at hun ikke bare lager julekakene selv, men lager mye annet også gjennom hele året. Hvert år har Signe laget smultringer, pepperkaker, sandnøtter og makroner med sjokolade i til jul. "Men det er ikke slik at vi går dunken om vi ikke får det," kommer det fra Audun i go`stolen. Men om den påstanden stemmer er ikke godt å vite, for disse kakene har stått på julebordet hvert eneste år siden de ble gift.

Selv om vertskapet synes å ha all verdens tid begynner jeg å haste med å komme videre. Jeg skal være med som leder på en familieleir, og må vær på plass før deltakerne begynner å ankomme. Jeg takker for mat og for prat, og vi går sammen mot døren. "Du må ta deg en klinge til," sier Audun, "Så ikke vegen skal bli deg for lang," - altså hele to kilometer videre :). Munter prat og gode julehilsener følger meg helt ut.

Få minutter senere ankom jeg Raknestunet. Jeg rakk å komme meg på plass og å gjøre unna noen forberedelser før huset fyltes. En ny opplevelse i dag var GRATISBASAR. På et bord i daglistua var det laget til hele 15 flotte premier. Før utdeling fikk vi se en "Julenøtter" film som leirsjefen selv hadde laget i forrige tiår. Et utrolig morsomt innslag!!

"Hva slags skapning er dette?" var første spørmsål, - og skapningen var Vegard som satt høyt oppe i et tre og (forsøkte) å synge. Svaret var selvfølgelig: Sangfugl. Ordene Nissestrek og Bukseløs var også filmatisert med før nevnte leirsjef som skuespiller. Utrolig artig! For hvert rett svar vi hadde fått til, fikk vi utdelt en åre, og etter at alle årene var utdelt, var det trekning. Ofte på basarer så tenker jeg at jeg er glad for alt jeg IKKE vinner, men i dag kunne jeg gjerne vunnet alt sammen. Mye spiselig, og mye flott! Og det kostet ikke en eneste krone å være med. Det er nok første og siste gang jeg får være med på Gratisbasar, og selv om jeg ikke vant noe, var det et skikkelig høydepunkt å få være med på. Julenøtter-ideen er i alle fall noe å ta med seg videre.

Nå har klokken passert midnatt, og jeg må komme meg til ro. All erfaring tilsier at morgendagen kommer til å gå i ett fra første til siste våkne sekund. Gleder meg!