Hos oss er Ambrosiabrød den store julefavoritten. Helst varmt, med smør og ost. Et bedre julebrød enn dette finnes ikke! Oppskriften har jeg fått av Anne Marie, og vil du lage noe virkelig godt til jul, ja da anbefaler jeg virkelig denne:

Jeg steker fem om gangen. NB: De må heves godt. Her er fem nystekte, deilige brød.

I vår fikk jeg ideen om å invitere menighetene med på tur til Centro Sarepta. Turen ble reklamert for på ulike måter, og i slutten av oktober kom en herlig gjeng på seks stykk fra området her. Vi hadde en helt spesiell flott uke sammen i Spania. Jeg hadde lagt opp til utflukter av varierende lengde hver dag, og alle, - til og med eldste på 80 år, - var med på alt sammen. Først tre bibeltimer på formiddagen, og tur på ettermiddagen. Og i helgen var vi på dagsturer. Stramt program, men utrolig kjekt å ha alle med, og jeg tror alle sitter igjen med følelsen av å ha fått opplevde mye, hørt mye, og møtt mange flotte mennesker.

Og en av de som var med, var nettopp Anne Marie Molvik, - til venstre på bildet. (Fra turen til Villajoyosa). Jeg kan ikke lage Ambrosiabrød uten å tenke på henne, så da ble valget lett i dag angående hvem jeg skulle forsøke å få en liten juleprat med. Det er ikke til å unngå at vi først snakker litt om de gode dagene vi fikk sammen på Sarepta. Anne Marie uttrykker stor glede og begeistring over alt sammen, og jeg får ros for både det ene og det andre. "Du må ta det til deg," sier hun bestemt. "Takk," svarer jeg, både glad og litt småflau. Det blir litt i meste laget med skryt, men så tenker jeg på at når jeg selv gir ros til noen, da vil jeg jo at de skal ta imot den. Og jeg pleier ikke å rose uten at jeg har noe å rose for. Jeg har mange ganger forsøkt å lære elevene mine viktigheten av å ta imot og å vise takknemlighet for gode ord. Da må jeg jo også gjøre det selv. Så jeg takker, og jeg blir også oppriktig glad over ordene hennes.

Når jeg så spør etter et juleminne forteller Anne Marie: " Når jeg tenker tilbake på barndommens jul, så er det den voldsomme forvetningen som var da vi laget til jul jeg husker best. Det var helt spesielt. Vi hadde vedkonfyr på kjøkkenet hvor mor steikte julekakene, og jeg fikk min egen boks med julekaker. Den var hjerteformet, og kakene oppi der var bare mine. Jeg passet godt på dem og sparte på dem, for det ble ikke julekaker før til neste år. Jeg var ikke særlig villig til å dele med andre. Det var mine egne kaker og de passet jeg godt på.

Det var alltid store forventningen frem til julekveld. Da var det høgtid. Det var ikke egentlig presangene som var det viktigste, men den følelsen av høytid, de gode forventningene og alle gleden som var i advents- og juledagene. Mor la alltid ny voksduk på bordet, og det skjedde ting som gjorde dagene spesielle Det var sånn høgtid, forventning og glede, og de gode følelsene sitter i meg enda.

Det var ikke vanlig med så mye god mat, og med brus den gangen. Nå fråtser vi hele året, så det blir ikke helt det samme lenger. Jeg har forsøkt å videreføre juletradisjonene, som julebakst i adventstiden, og at vi på julafta leser juleevangeliet og synger sammen før vi spiser. Etterpå er det oppvask, julegaveåpning, og kaffi, kaker og drøs. Slik hadde vi det da jeg var barn, og det er en tradisjon jeg har tatt med inn i min egen familie.

Sylteflesk og rullepølse må vi lage hvert år. Og barnebarna er med, også eldstemann som nå går på videregående. Han vil alltid ha sin egen rullepølse. Jeg spurte dem om de ville være med og bake i år også, og de ville de. Heldigvis vil de alltid være med. Det er så koselig nå i mørketiden, med bakningen og alle lysene...

Da jeg var barn, måtte mor alltid ta ut jula på nyåret mens jeg var på skolen, for var jeg hjemme, gråt jeg fælt. Jeg syntes det var helt tragisk at det var et helt år til neste gang det var jul, for tiden gikk så seint da vi var unge. 1. juledag var vi alltid hjemme. Fikk vi bøker, eller tegnesaker, var det ekstra kjekt, for da hadde vi noe å styre med.

"Eg er så glad kvar julekveld," den måtte vi alltid synge. Jeg var svært glad i den sangen som barn, og er det også fremdeles. "Mitt hjerte alltid vanker, i Jesu føderom," er også en sang som hører til i jula for meg, og som jeg er ekstra glad i. Det er sanger vi må ta vare på."

Ja, jeg er enig med Anne Marie i det. Dette er sanger som jeg også setter ekstra stor pris på.

Nå står de siste ambrosiabrødene i ovenen, og er snart klar til å tas ut, så jeg får avslutte for denne gang.

Takk for følget, og en ekstra stor takk til alle som var med på turen til Sarepta, og for de fantastiske dagene vi fikk ha sammen. Minnene lever sterkt i meg enda! Hvem vet, kanskje det blir ny tur til neste år. Her ser dere informasjon og program som ble gitt. Mye av det fikk vi gjennomført. Kanskje akkurat du også skulle blitt med på en slik tur??