Jeg glemte å fortelle i går at jentene ble glade for adventsgaven selv om de nok syntes den var litt rar. De har ikke fått for i dag enda. Maria er her, men hun må fint vente til Miriam kommer hjem slik at de kan åpne den sammen. Maria er ikke flink til å vente. Det har hun nok etter meg. Da jentene var små var det rett og slett umulig å ikke lurekikke på julegavene etter hvert som de kom i hus. Jeg ble ekspert på å åpne og lukke igjen pakkene uten at det vistes. Det vil si: Dersom noen hadde sett etter ville de nok oppdaget at tapen var blitt flyttet på og at snoren ikke lå fullt så glatt og fint inntil papiret som den burde, - men det var det ingen som så etter. Etter hvert som jentene ble større, ble også frykten for å bli oppdaget større. Det var bare rett og slett for flaut å være voksen og bli fersket i å ha lurekikket på julegavene.
Bror min med familine var her for noen uker siden. De hadde med seg gaver til oss fra alle på Jæren. De står fremdeles i posene de kom i oppe på gjesterommet. Nei, - jeg har ikke åpnet noen av dem. Bare klemt litt og ristet litt. Det er vel lov? Nå henger det et teppe over dem for at jeg ikke skal la øynene falle på dem. "Led meg ikke inn i fristelse...."
Det er onsdag i dag, og jeg har undervisningsfri. Jeg var likevel på jobb i dag. Hadde avtalt studietid med studentene mine. De hadde eksamen i går, så da var de der ikke. De skal være sammen med oss i til sammen tre uker. Vi er nå midt i uke to.
Etter at resten av uken var ferdig planlagt, passet det for meg å gå inn til elevene og lese videre på adventsfortellingen mens de spiste nistematen sin. Vi starter alltid måltidet med å synge for maten. Stort sett synger vi "O du som metter liten fugl," men på ulike melodier. Siden det nå er advent sang vi i dag til melodien "Nå tenner vi det føste lys." Det blir ganske morsomt når vi da stopper med "Amen" på en lys tonen som blir hengende og dirre i luften.
Spriting og vasking av hender, og så var vi klar. "Hvem er Janne," ropte en av jentene da jeg leste opp det navnet. Jeg vil ikke bruke de rette navnene til elevene mine når jeg skriver. "Det husker jeg ikke," svarte jeg. "Det er heller ikke så viktig. Janne representerer bare noe av det flere av dere sa i går." Da jeg kom til "Jonas, dagens desemberbarn..." ropte en av guttene: "Det er i alle fall meg, for det var jeg som trekte lappen!" Han var tydelig stolt over å få være med i historien. "Dere skal nok få være med alle sammen," smilte jeg til dem. "Men skal jeg ikke lese videre nå da?" Jo, les!" snøvlet de fram med munnen full av mat.
"Hva skal Henriette gjøre nå da," spurte Thea da jeg var ferdig med å lese. "Det er opp til dere," svarte jeg. "Jeg vil ikke det skal være en kjærlighetshistorie likevel," sa Emma. "Det blir så kjedelig." "Ja, det er alt for vanlig," sukket Julie. "Det må være litt mer action," mente Sander. "Eller sience fiction," hylte Igor. Jeg kikket smilende på de ivrige elevene mine, men inni hodet mitt dukket det opp et digert uhyre som pustet meg i nakken og hvisket i øret mitt: "Hva i all verden er det du har begitt deg ut på?"
Jeg delte ut nye lapper, mens jeg tenkte frebrilsk etter hva jeg nå skulle be dem om å skrive ned. Hva skal skje videre? De bør kanskje komme seg inn ett eller annet sted. "Skriv ned et ROM," sa jeg til dem." Et rom som kan være hvor som helst." "Kan jeg skrive VERDENSROMMET," undret Kristian. "Du kan," sukket jeg, "men da gjør du det skrekkelig vanskelig for meg!" I mitt stille sinn lurte jeg på om jeg bare sånn helt tilfeldig skulle "miste" den lappen før den havnet i forundringsboksen. (Obs - det burde jeg kanskje ikke fortalt her... )
"Skal vi skrive noe mer," spurte Ida. "Ja," sa jeg tankefullt. "Skriv et klesplagg og to ord som kan komme foran - SA HAN." Akkurat da ringte det ut. Elevene skrev i full fart, tok stolen pent på plass og forsvant ut. "Du er ikke ferdig," ropte jeg etter Igor. "Hva skal stå foran - SA HAN." "Jeg vet ikke. Jeg vil ut nå," svarte han tilbake. "To ord. Du har tid til to ord," sa jeg til ham og vinket ham tilbake. Igor kom i full fart. Grep blyanten, rablet noe ned på arket og sprang ut. Jeg kunne ikke dy meg fra å kikke ned på lappen. "GÅ UT, sa han," stod det der. "Ja den passet fint," flirte jeg for meg selv.
Jeg ble stående alene med alle lappene. Nå var det fristende å VELGE lapp og ikke bare trekke. Jeg hadde sett at det stod "Kino" på den ene lappen. Hvordan skulle jeg få Henriette eller Henrik eller begge to med inn på en Kino nå som de var på veg til skolen? Monsteret lo rått bak meg.
Jeg snappet til meg en lapp. "Denne blir det," sa jeg høyt til meg selv. Der stod det:
Henriks hus - bukse - Kom da, sa han.
Henriks hus - det er ikke et rom. Lappen var helt klart diskvalifisert. Men den var jo ganske grei. Mye enklere enn både Kino og Verdensrommet. "Det får bli den," sa jeg høyt en gang til og puttet lappen i lommen.
_______________________________________
Henrik pleide å gå denne stien til skolen. Det var en snarveg, men det var ikke så mange som pleide å gå der siden den var så mørk. Da han så Henriette forsvinne inn på stien et godt stykke foran ham hadde han fortet seg etter. Han visste hva som ville skje. Bare han nådde frem til henne før det ble for sent! Han rakk det akkurat. Han var glad for at det fremdeles var så mørkt ute at Henriette ikke kunne se skamrødmen i kinnene hans.
De hadde gjort det samme med Ildtopp for et halvt år siden. Henrik hadde ikke vært med på det, men han hadde visst om det. Han hadde hørt at de snakket sammen. Han hadde også sett at de gikk med bøtten inn i skogen, og da han gikk til skolen dagen etter hadde han sett bøtten og alle nøttene som lå på bakken. Det var umulig å ikke forstå hva som hadde skjedd. Den dagen hadde ikke Ildtopp kommet på skolen. Heller ikke dagen etter.
Det hadde skjedd mye med Ildtopp som ikke var bra, men det siste peket var likevel det verste. Det var i garderoben like etter en gymtime. Ingen dusjet. Selv om lærerne messet på hvert eneste foreldremøte om hormoner og svettelukt, og foreldrene stappet både håndkle og såpe i bagenen deres, så var det ingen som dusjet. Ingen var nakne, og nettopp derfor hadde de våget å gjøre dette:
Noen gutter hadde avtalt med jentene at de skulle låse opp døren til garderoben etter at læreren hadde låst gymsalen og gått. De skulle storme inn i garderoben, og så skulle guttene samle seg rundt Ildtopp og dra av ham buksa. Bare for å se etter om dusken der nede var like irrende rød som det han hadde på hodet.
Jentene kom. Guttene dro av ham buksa, og så stod han der. Bare stod. Han forsøkte ikke å dra opp buksa igjen. Prøvde heller ikke å skjule noe med hendene. Han bare frøs fast der midt på gulvet. "Det er jo svart," hadde en av jentene hylt, og så hadde latteren gjallet så det gav gjenklang i de harde betongveggene. Henrik hadde ikke sett. Han var ikke med på det. Han hadde syntes så synd på Ildtopp at han hadde stått vendt mot veggen for å ta på seg sine egne klær. For å slippe å se. For å slippe å være en av dem.
Det var siste gangen han hadde sette Ildtopp, og det eneste han hadde gjort seg skyldig i var å ha selvlysende rødt hår. Men bare på hodet. Det visste alle etter den dagen.
Senere samme dag hadde han sittet bøyd over leksene hjemme på rommet sitt da hustelefonen ringte. Det var mamma som hadde tatt den. Han kunne ikke høre hva hun sa, men det var tydelig at stemmen var opprørt. Det ble stille en liten stund før hun hadde kommet brasende inn på rommet hans.
Rød i ansiktet hadde hun stormet bort til pulten hans, plantet begge hendene godt ned i bordplaten og lent seg mot ham. "Var DU med på dette," hadde hun hvest mot ham og boret to øyne i ham som var så sinte at de skjøt flammer. Han hadde rygget bakover. Skremt. "Nei," hadde han svart, samtidig som han hadde løftet armene opp mot hodet for å beskytte seg. For å beskytte seg mot mamma! Snilleste mammaen i hele verden, som aldri, aldri hadde slått ham. Som ikke en gang kunne tråkke på en maur uten å få vondt selv! Mammas ville blikk og isende stemme hadde kommet som en knyttneve mot magen hans.
"Visste du om det?" var neste spørsmål. "Svar ja eller nei!" Volumknappen var skrudd opp enda ett hakk. Frykten hadde inntatt hele kroppen, og en slange ålte seg rundt halsen hans. Han så for seg Ildtopp som stod der som en statue på gulvet. Lyden av stemmen satt seg fast. Et knapt hørbart "Ja," slapp så vidt ut.
"Stoppet du dem?" Skrek hun mot ham mens hun hyttet med pekefingeren. "SVAR JA ELLER NEI!" Som en refleks hadde han snudd seg til sides. "NEI!" hadde han ropt tilbake. Da var det som om hun falt sammen. "Se på meg," beordret hun trist. Henrik hadde snudd seg mot henne. Den smerten som var i øynene hennes da var mye, mye verre enn flammen som hadde lynt der inne for et øyeblikk siden.
"Da er det din skyld Henrik. Du har vært med på å ødelegge en annens liv!" Mamma stod foran ham på samme måte som Ildtopp hadde stått der i garderoben: Stille. Med hendene ned langs siden. Uten å tørke bort tårene som rant nedover kinnet. Hun bare stod der og så på ham, og han kunne ikke annet enn å se på henne.
"Denne skammen skal du bære med deg resten av livet," var det siste hun sa til ham før hun snudde seg og gikk stille ut av rommet. Den kvelden gråt Henrik. Godt gjemt under dynen trillet skammens tårer en etter en ned i puten.
Ildtopp hadde flyttet. Det var ikke noe mer han kunne gjøre for ham. Men nå stod han her på den mørke stien i Hjerteskogen - på veg til skolen. Han kjente seg ikke stolt over å ha reddet den nye jenta. Det eneste han kjente var skam. Og en lengsel etter å få betale tilbake litt av gjelden han bar på. Han hadde begynt å gå igjen, men hørte ingen skritt bak seg. Han snudde seg og så mot Eika. Der stod hun fremdeles. Ulykkelig. Sårbar.
"Kom da," sa han og vinket på henne. "Kom så går vi!"
_________________
Vi snakker mye om mobbing på skolen for tiden. Blant oss i personalet. Det har vært tema på ulike møter og samlinger, og da særlig med fokus på hvordan vi kan forebygge. Hva kan vi gjøre for å unngå at Mobbeuhyret som ligger latent i et barn skal kommer ut. Og hva kan vi gjøre for å unngå at den vesle, sårbare Offerrollen - som også ligger latent i hvert eneste barn - skal våkne opp og kreve sin rett.
En kollega fortalte noe som minnet om historien over. Den satte seg fast i hjertet mitt, og nå i kveld har den funnet vegen ned til fingrene mine, ned til tastaturet og festet seg - svart på hvitt - til skjermen.
__________________
Hva ellers som har skjedd i dag?
Vi fikk endelig kjørt båten hjem. På mandag var bakken islagt, men i dag var det 9 grader og sprutregn ute. Traktoren kunne trygt rygges ned den bratte hentebakken uten at vi trengte å være redd for at den + henger skulle ta seg en aketur ut på fjorden. 
Og så har vi vært på årets julehandel - Olav og jeg. De kan knapt telles på èn hånd de gangene vi to går på shopping sammen i løpet av et år. Men i desember må det til. Og nå er alt som skal legges under juletreet på plass. I alle fall alle som JEG skal være med på å kjøpe...
Dagens middag ble inntatt på SubWay'en. Noe vi angret på da vi skulle sette oss ned for å spise og så hvor grisete bordene var. Og kø var det ikke. Vel, - ungdommen får få sin del av tabbekvoten de også. Maten var god den. 
Og enda bedre var desserten på Funky Frozen Yoghurt. Litchikulene der smaker rett og slett himmelsk! Særlig sammen med lys sjokolade, men den hadde de ikke mer igjen av. Det var koselig å sitte der på benken sammen med mannen min og kjenne meg som en ungdomskjæreste igjen. Tett sammen. Hender som berører hverandre. Små kommentarer blandet med stillhet. Maten var god, og livet herlig. Her ser dere luksusblandingen min: 
I morgen skal begge jentene ha tentamen, så da vi kom hjem igjen brukte jeg litt tid sammen med Miriam på å se over matteoppgavene hun hadde arbeidet med. Ikke fordi hun trengte det, men fordi det var hyggelig å kunne være sammen litt.
Jentene ble ikke særlig begeistret for dagens adventsgave: To silikonformer med 6 småhjerter til å bake muffins i. "Mamma da," klaget de. "Du kjøper sånne ting til oss som du har lyst på selv!" Tatt på fersken! Får finne på noe litt mer hyggelig til dem i morgen.
Oisann... Tiden har fløyet ifra meg. Selv om det er studentene som skal ha mesteparten av undervisningen i morgen, så kan jeg ikke sitte og halvsove når jeg skal følge med og observere dem.
God natt alle sammen!