Det er noe spesielt med første søndag i advent. Da er liksom adventsitden skikkelig i gang. Og som en ekstra god start, var det "Syng jula inn" på bedehuset, hvor Sara Helen Romarheim Hetlebakke var med. Også veslesøsteren Sina sang med på noen sanger, i tillegg til god allsang, og andakt ved Vegard Hetlebakke. Jeg la spesielt merke til at han hadde med seg det som Johannes Kleppa hadde påpekt at skulle være en del av alle juleprekner; "I dag er det fødd dere en frelser i Davids stad, han er Kristus, Herren."
Men han hadde også et annet poeng, nemlig ordene fra 2.kor 6:10:
Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt.
Dette vesle sangverset gir noe av forklaringen:
Det er noe rart med det, at det en opplever for første gang, setter spor på en helt særskilt måte. Når jeg nå ser tilbake på bilder fra alle gangene jeg har vært på Sarepta, er det flere jeg har vært der sammen med som jeg nesten ikke husker noe ifra, - og i alle fall ikke navnet. Slik er det ikke med Arnhild og Curt Westman! De var på Sarepta samtidig som meg da jeg var der i november 2021, og jeg husker mange detaljer fra dagene vi fikk ha sammen. Her er noen gode minner:
Om kveldene samlet vi oss gjerne i gostolene på biblioteket. Vi var mellom 5-10 som kom sammen. Det var en spesiell lun og god hygge rundt disse samlingene, hvor det ble delt både skjemt og alvor. Curt fortalte gripende og spennende historier fra de mange turene han hadde hatt for Åpne Dører. Jeg husker særlig èn. Det var i møte med en pastor i et land med stor kristendomsforfølgelse. Han hadde spurt pastoren om hva som skjedde dersom han ble tatt. "Det skjer ingen ting," svarte pastoren. Curt hadde da spurt litt oppgitt tilbake; "men risikerer du ikke både å bli satt i fengsel og torturert?" "Å ja det!" Svarte pastoren. Jo han ville nok risikerer både det ene og det andre, men det ville gå bra med menigheten. Han hadde lært opp andre til å overta etter ham om det skulle skje noe, så det ville gå bra med dem." Det var menighetens fremtid som var viktig for ham, ikke hva som kunne møte ham selv. Jeg har ofte tenkt på dette etterpå. Det å kunne se både sitt eget og andres liv, ulike prøvelser og omgivelser med et større perspektiv enn bare seg selv.
Det var sammen med blant annet Arnhild og Curt jeg fikk oppleve både Villajoyosa og Guadalest for første gang. Disse vakre stedene i Spania som jeg har blitt så glad i. Sist jeg var der, var jeg tre ganger på begge stedene, med ulike grupper, og gledde meg like mye over hver tur. Men også dette hadde sin egen "første gang." Jeg ble helt bergtatt av den vakre kystbyen, med sine mange fargerike hus.
Dette synes jeg er et litt festlig bilde, av Curt som foreviger Arnhild sammen med et birøkterantrekk i Guadalest. Faren hennes var birøkter, og flere somre var hun "dreng."
Selv om det var T-skjortevær på dagtid, var det begynt å bli kjøligere på kveldene, og temperaturen i bassenget var ikke det en forbinder med sydentemperaturer, men vi fikk oss en forfriskende dukkert sammen Arnhild og jeg likevel. Og etter nedkjølingen var det varme nok fra solstrålene til at vi kunne flate ut på solsengene og småprate litt mens vi fikk varmen i oss igjen.
Jeg avtalte en prat med Arnhild i dag. Det var så hyggelig å høre den blide sørlandsstemmen til Arnhild igjen. Tenk at det allerede er over to år siden vi møttes på Sarepta. Vi mimrer først litt fra dagene vi hadde sammen der. Vi fikk så god tone sammen Arnhild og jeg den gangen, og ordene kommer lett med en gang vi begynner å snakke.
Etter hvert som vi kommer inn på temaet jul, forteller Arnhild:
Jeg har en spesiell jul jeg husker veldig godt, og som ble veldig spesiell for oss. Det var mens Curt jobbet for Åpne Dører, og like før jul i 1989 ble diktatoren Nicolae Ceausescu i Romania henrettet i forbindelse med den rumenske revolusjonen som pågikk da. Curt ble helt ifra seg, og ville reise med en gang, men da sa jeg stopp og satte foten ned. Han fikk ikke reise ifra oss på selve julafta. Akkurat det ordnet seg veldig enkelt, for ferga gikk ikke på julafta. Dermed reiste han 1.juledag. Han fikk en kamerat med seg, og en bil full av hjelpesending. Det var liksom bare å trykke på en knapp, så var bilen full. Så reiste de av gårde.
Mange spurte meg om jeg ikke var redd da, for det var veldig urolig der nede. De kom inn i et område hvor det var en god del skyting, men alt gikk bra. Det som var spesielt for meg, var at jeg var på et møte på misjonshuset mens han var der, og det var noen unger der som sang. Det var ikke en julesang, men den satt seg fast i meg, og den gjorde meg så trygg: Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig, finns ingen ting han ikke kan. Jeg følte det som et håndtrykk fra oven. I denne situasjonen ble det veldig godt for meg. Midt i all uro fikk jeg en forsikring fra Gud om at Han var med, og at han hadde kontrollen.
Angående mat har vi en god mix av både norsk og svensk mat. Vi har bestandig svensk juleskinke. Den skal spises med poteter, sennep og eplemos. Jeg lager også sildesalat med rødbeter i. I Sverige er det mye tradisjon for sild, så vi har alltid ulike sildeglass på bordet i jula. I mitt hjem hadde vi bestandig ribbe og surkål. Det hørte julafta til. Nå blir det ofte til at vi har begge deler; både ribbe og juleskinke.
Når det gjelder baking, har jeg endt opp med å bare lage lussekatter, og de skal det være ordentlig safran i. Curt er oppvokst i et bakeri, så vi har faste rutiner på hvordan de skal bakes.
(Disse to bildene har jeg fått av Arnhild. De ser særdeles fristende ut!)
Oppskriften er fra en kokebok jeg arvet etter svigermor. Den ser dere her:
Jeg har sluttet med alt annet. Det eneste jeg ellers har, er en boks med Nyåkers pepperkaker. Jeg orker ikke å styre med noe mer, men det er godt nok.
Før vi avslutter samtalen, summer vi litt mer sammen om juledagene som ligger foran, og om hvor og hvem vi skal feire sammen med. Vi spør også hverandre litt mer om hvordan livet er, og konkluderer med at selv om dagene kan ha ulikt innhold, så har vi all grunn til å kjenne på takknemlighet. Vi bor i trygghet, i varme hus, med mat på bordet og familie og venner rundt oss. Alt dette er ting som er lett å ta som selvfølgeligheter, men sett i verdensperspektiv, er vi ufattelig priviligerte.
Etter at jeg har lagt på, er det en ting til spesielt jeg minnes Arnhild og Curt, og det er følelsen de gav meg da jeg var sammen med dem. De som har opplevd så mye, og møtt så mange, - for dem kunne jeg bare ha vært en uviktig fremmed. En de bare trengte å si hei og farvel til, uten å ense meg noe mer. Men jeg følte meg sett. Jeg ble lagt merke til, inkludert og ivaretatt. Det er noe av det som ofte føles spesielt når kristne møtes: selv om vi er fremmede for hverandre, er vi også søsken, og dette søskenfellesskapet er uavhengig av alt annet. Vi har èn far, èn Herre, èn Gud, og HAN ER STOR OG MEKTIG, og det FINNES INGEN TING HAN IKKE KAN.
fb-gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook