Tell dine velsignelser: Buketten

Jeg har et godt og vakkert hjem. Jeg har alltid mat på bordet. Jeg har tilgang til både vann og varme. Ja, alt ligger godt til rette for at jeg kan ha det godt, men det er likevel ikke disse tingene i seg selv som skaper lykke, det er det menneskene en får ha nært seg i livet som gjør.

Jeg har tidligere skrevet noe om hvor viktig de mange er. De som er litt i periferien. Jeg har også gitt min takk til mine nære venner, men de som betyr aller mest, det er min egen, vakre bukett. MINE. Mann, døtre og svigersønn. Disse fire er min vakreste, og mest dyrebare bukett, og jeg er så ufattelig gald i og stolt av dem alle sammen.

På mandag fikk vi minstejenta (i midten) hjem, og i dag kom de nygifte. Etter et halvt år i ekteskapet, må de enda kunne regnes som nygift. Og jeg kjenner i hele meg hvor godt det er å få være samlet igjen. Det er lykke!

Men dagene går fort, og snart er de på veg til sitt eget igjen. Heldigvis forsvinner ikke lykken av den grunn. De er like mye mine, og i hjertet mitt, uansett hvor de er. Å få være kone, mor og svigermor, er den største og viktigste oppgaven jeg har i livet.

Også de andre i både Olavs og min familie hører til i min vakre bukett. Men det er likevel disse fire som blomstrer over alle andre. Av alt jeg har fått tatt del i her i livet, er dette det største. Nå skal jeg glede meg over dagene vi får ha sammen, og så skal jeg etterpå ta minnene med meg som dyrebare juveler.

Takk mine aller kjæreste, for alt godt dere fyller livet mitt. Jeg er så uendelig rikt velsignet som har dere.