I dag var jeg med og laget til ulike hobbyaktiviteter som en av de tingene leirdeltagerene kunne velge å holde på med i løpet av dagen. Kortlaging, og ulike ting å lage med bruk av kongler og glass stod på menyen inne hos oss. Og vi hadde MASSE å ta av! Vi lainet opp, og danderte alt sammen på stoler og på gulv, og så var det bare å velge og vrake. Se her så fint vi hadde lagt det frem:
Mye fint og mye rart ble laget, slik som det skal være sammen med barn:
Aktiviteten i seg selv var veldig kjekk, men jeg ble helt desperat av å tenke på hvor vi etterpå skulle gjøre av alt vi hadde lagt så fint frem. I forkant hadde vi funnet noe her og noe der, og mye på plasser det absolutt ikke skulle vært på. Ikke særlig fristende å tenke på å lempe alt tilbake til samme kaoset.
Dermed for jeg av sted til IKEA, og kjøpte kasser på kasser på kasser på kasser. All ledig tid har i dag gått med til å få orden på utstyrslageret. I iveren glemte jeg å ta før-bilde, men kanskje like greit å ikke blottlegge offentlig kaoset som var der da vi kom. En viktig oppgave gjenstår, nemlig å MERKE alt skikkelig, slik at det ikke er noen som helst tvil om hvor de enkelte delene hører til. Fremdeles må det flere kasser til, men så langt er jeg godt fornøyd. Jeg simpelthen ELSKER å få orden i kaos! Ja, en kan gjerne si at jeg har gjort en god jobb for Raknestunet, men det har også vært en god aktivitet for meg selv. Jeg har mer enn storkost meg. En av gledene med slikt arbeid, er et det veldig raskt blir et synlig resultat. Når noe nesten ikke kan bli verre, da kan det bare gå èn veg, - til noe bedre. Slik ser det ut nå, og jeg håper det vil vare en stund.
På veg tilbake fra IKEA fikk jeg tid til et hyggelig telefonbesøk, og det var et som jeg hadde gledet meg skikkelig til. Da jeg var på Centro Sarepta i november 22, ble jeg kjent med Jan Ulrik (Janne) Smetana. Vi var der sammen en uke. Det var få gjester på huset da, så vi fikk tid til både gode samtaler og fine utflukter sammen. Kona Ann Charlotte (Annis) hadde vært der uken før jeg kom, men hun var reist igjen før jeg ankom, så henne fikk jeg ikke møtt den gangen. Janne hadde bibeltimene den første uken jeg var der.
Dette bildet er fra en tur til Guadalest i november 2022.
Flere ganger den uken, regnet det noe kolosalt! Vannet bøttet ned flere timer i strekk. Etterpå kunne solen titte frem, men det var helt ekstremt store mengder som kom mens det stod på. Under en av disse voldsomme regnbygene hadde Janne og jeg vært på en liten handletur. Han skulle ha med seg noen smågaver hjem til barna sine, og jeg hadde kjørt ham til et handlesenter i nærheten. Da vi kom tilbake, rygget jeg bilen inn i bakgården, og stanset like ved bakdøren slik at han skulle kunne smette rett inn den og slippe å bli våt. "Nærmere enn dette kommer du ikke døren," sa jeg til ham, godt fornøyd med plasseringen. Han takket for turen, åpnet døren og SPRANG RUNDT HELE HUSET. Han hadde ikke vært på baksiden, og forstod ikke at han kunne gå rett inn der. Etter at jeg hadde parkert og kommet meg inn, nesten helt tørr, var det en sildrende, søkkvåt mann som kom plaskende inn hovedinngangen. Da lo jeg godt av ham, og fikk også et godt påskudd til å kalle ham "Svenske!"
Det var etter at vi var kommet tilbake til våre egne hjemland, - han til Sverige og jeg til Norge, at kontakten utviklet seg til et nært og godt vennskap, og jeg ble da også kjent med Annis. Det er litt underlig å bli kjent med et menneske en ikke har møtt, men her fikk jeg altså den erfaringen også med meg i livet.
På Gudfeldige måter har Annis og Janne blitt ledet til Centro Sarepta. Fra midten av august begynte de begge to å arbeide der, og har yngste datteren sin med, som nå går på den norske skolen der i nærheten. Jeg møtte dem alle tre da jeg var på senteret i november, og det var et hyggelig gjensyn med Janne, og svært kjekt å få møte Annis i egen person. Da jeg var i Spania i mai, spurte jeg alle jeg møtte om de visste om et sted Annis og Janne kunne leie fra høsten av. En kjenning av senteret viste meg da et hus bare et par kilometer unna som var under oppussing. Det var et spennende hus, med mye potensiale i seg, men også fremdeles mye som måtet gjøres. Jeg fikk tatt både bilder og videoer som jeg videresendte, og jeg formidlet også kontaktinformasjon til Janne. Ekstra stas var det da å få komme på visitt i deres nye hjem nå i november, i akkurat dette huset, - som i mellomtiden hadde fått seg et skikkelig ansiktsløft siden jeg var der sist.
Men tilbake til telefonbesøket i dag. Begge var med i andre enden, og det ble et trivelig gjenhør. Jeg liker så godt klangen i det svenske språket, så også av den grunn var det kjekt å prate med dem. Det gledet meg veldig å høre at de trives på stedet, og at det også går godt med datteren. De har nå kommet inn i arbeidsoppgavene sine, og kjenner at de har en meningsfull plass å fylle. Jeg er glad det er et stykke å kjøre tilbake til leirstedet, for vi har mye på hjertet, og det er godt å få prate sammen igjen.
Det er en stund siden jeg spurte dem om å bli med på adventsbloggen min, og de er godt forberedt. Vi snakker om både julemat og ulike tradisjoner og opplevelser i forbindelse med jul. Det er ikke vanlig med pinnekjøtt i Sverige, heller ikke ribbe. Deres tradisjon med julebord, er mer som en buffet, med både varm og kald mat. Der er det kjøttboller, "Prinskorv," sild, laks, poteter, grønnsaker, rødkål, grønnkål, rødbetsalat og annet tilbehør. Dersom de kjøper juletallerken på restaurant, får de mye forskjellig av dette på fatet, eller også om de er på andre julefester.
De forteller også om hvordan de i flere år feiret jul på Fridhem, forsamlingshuet Janne jobbet på tidligere. Da inviterte de til julelunsj klokka elleve for de som ikke hadde noen å feire jul sammen med. Det kunne være alkoholikere, mennesker med psykiske problem, eller andre som av ulike grunner var alene i julen. De snakker varmt om gleden det hadde vert for dem å få være med på dette.
Janne forteller om en underlig hendelse da han var barn: De pleide å feire julekvelden nede i en kjellerstue hjemme. De var en stor søskenflokk, og denne spesielle julekvelden var det ei av småsøstrene som ikke ville komme ned. De andre ventet ivrig på å få begynne å pakke opp julegavene, men veslejenta satt seg øverst i trappa og ville ikke gå ned til de andre. Hun klaget på vondt i magen. Etter en stund gikk storesøster opp for å se etter veslejenta for å forsøke å få henne ned, men da hun kom opp merket hun røyklukt, og gikk for å se etter. Gardinene på et rom oppe hadde tatt fyr i et stearinlys, og stod i lys lue. Hun ropte på faren, og både han og alle de andre kom da stormende opp og fikk sett at det virkelig brant. Faren var snar med å kastet vann på flammen og fikk dermed stanset ilden. Det ble heldigvis ikke stort annet enn gardinene som gikk tapt den gangen.
Janne forteller at han mange ganger har undret seg over dette, at søsteren ble sittende i trappa akkurat da. Det ville ikke tatt mange minuttene før huset hadde vært overtent, men at hun satt der, og at storesøsteren gikk opp for å se til henne, reddet huset fra brannen. "Jeg kjenner at det var Guds beskyttelse over oss og over huset den julekvelden," sier han med tydelig overbevisning.
Annis forteller en annen historie fra nyere tid. For dem, som for oss, er julekvelden familiens dag. Da er en sammen med sine egne. Men et år, noen uker før jul, hadde Annis snakket med en eldre dame i menigheten deres. Hun var enslig, og også ganske dement. Hun hadde ikke noen å være sammen med i jula. Annis hadde sagt at hun var velkommen til dem, men hun reagerte ikke noe på det, og det ble ikke snakket noe mer om i tiden før jul. På selve julafta, mens de holdt på med de siste forberedelsene, ringte det på døren. Både overrasket, og litt irritert over å bli forstyrret på familiens mest private tidspunkt, gikk Janne for å se hvem det kunne være. Jo, da var det denne eldre kvinnen som kom for å feire jul med dem. Hun gikk inn og tok av seg sko og jakke, og Janne skjønte ingen ting. Hun sa at Annis hadde invitert henne, noe Janne ikke hadde hørt noe om, og han så derfor ganske forvirret på denne eldre damen som stod i gangen og kledde av seg yttertøyet. Annis hadde også glemt invitasjonen, siden det ikke var blitt sagt noe mer om det, - men inn kom hun, og inne ble hun. Først var det følelsen: Nei, nå kommer hun og forstyrrer julen vår, - men så ble det til velsignelse. og det gikk bra med dem alle sammen, selv om kvelden ble noe annerledes enn de hadde sett for seg. Det ble et både spesielt og godt minne å få dele juleevangeliet og julegleden sammen. Det underlige var at til tross for at hun var ganske dement, og hadde hatt problem med å finne vegen til dem, så hadde hun husket dette fra flere uker tilbake.
Annis og Janne deler sammen noen tanker fra juleevangeliet: Det er i forbindelse med hyrdene som kom og så Jesusbarnet etter budskapet de fikk fra engelen. Det står at de fant alt slik som engelen hadde sagt det, og at de fortalte alle om det de hadde hørt. Alle undret seg over dette, men Maria spesielt gjemte ordene i hjertet sitt. Både Maria og Josef hadde møtt Guds engel som hadde fortalt dem hva som skulle skje, og hvem det var Maria skulle føde. Men nå kom også gjeterne og bekreftet det samme. De hadde også fått høre at Frelseren var født, han som er Messias, Herren. Og nå fikk Maria og Josef budskapet stadfestet av noen utenom dem selv. Kanskje det var en særskilt hilsen som de nybakte foreldrene trengte å få høre. Det kan ofte være vanskelig å stole på det en selv har sett, eller hørt, og tenke at det er noe rart med en selv. Men dersom noen andre har sett, eller hørt det samme, er det som om brikkene med ett faller på plass, og en kan ta et lettelsens sukk. Så var det ikke bare innbilning, eller en selv som er snål og rar. Men det er virkelig. Det stemmer. Det er sant.
Kanskje var det slik for Maria og Josef også. At ordene fra gjeterne, som kom og sa det samme som de selv hadde hørt, skapte en større trygghet og tillit i dem. Det var ikke bare en drøm, en fantasi. Nei, det var virkelig sant: Barnet i krybben ER sannelig Guds Sønn! "I dag er det født dere en Frelser i Davids stad. Han er Messias, Herren." Det er englenes budskap til oss i dag også. Det er ikke bare en liten søt baby som ligger der, men verdens frelser som kommer og vil inn til oss nå.
Dette var et nytt blikk for dem på hyrdenes beskjed til Maria og Josef, og for meg også. Vi snakket litt mer rundt dette, og var skjønt enige om storheten i Guds ord, og hvor mangfoldig det er.
Jeg ankom Raknestunet, og ble sittende i bilen og prate ferdig før jeg gikk inn med alle kassene mine. Stillheten på lageret mens jeg ryddet og sorterte, var bare god. Jeg så for meg de ulike hendelsene Annis og Janne hadde snakket om, og gledet meg både over at det går så godt med dem og over den gode praten vi fikk ha sammen. Jeg håper de vil få gode dager sammen med alle sine nå når de snart skal reise hjemover for å feire jul.
Det var gode tanker for meg å få med meg i dag, dette med at Gud gav denne gaven til Maria og Josef, at hyrdene kom og bekreftet, og dermed også stadfestet, det de selv hadde fått høre. Det er ingen tvil om hvem som har kommet til verden: Det er Messias, Herren. Vår frelser! Ikke bare da, men i dag.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.