Nå er det femte gangen jeg er her på Centro Sarepta, og hver gang har jeg møtt nye mennesker, og hver gang har jeg også stiftet nye bekjentskap og vennskap. Her er det slik at en gjerne raskt kommer forbi småpraten om været, og når inn på dypere temaer, noe som igjen legger grunnlag for vennskap. To som har gått skrittene fra fremmede, til bekjente og til venner, er paret Susanne og Fernando. Hun er fra Finland, han fra Mexico, og sammen er de misjonærer i en garasje i en liten fjellby, ca en times kjøring herfra.

I dag var vi tre herfra som tok turen dit for å være med på ettermiddagsgudstjeneste. Felipe, Sareptas spanske forkynner, Ingrid, halvårsstudent her, og jeg selv.

Etter en hyggelig kjøretur, svingte vi inn i en liten gate med rekkehus i glade farger på hver side. I underetasjen av de lysegrønne boligene, var inngangen vi var på utkikk etter. I første etasje bor paret sammen med sine to sønner, og i kjellergarasjen har de menighetslokalet sitt.

I de fleste av årets måneder, er garasjen et svalende sted å søke tilflukt i for heten ute, men slik temperaturene er nå, med bare en enkel gassovn som varmekilde, var det forståelig at tilhørerne beholdt både boblejakker og luer på under hele gudstjenesten. Selv beholdt jeg varmen, godt innpakket som jeg var, men nesetippen ble litt nedkjølt. Det hadde den forresten sikkert litt godt av også :).

Selv om jeg ikke forstod særlig mange av ordene i sangene, forstod jeg likevel hva det ble sunget om.

Heldigvis kom skriftstedene opp på storskjerm, slik at også jeg kunne finne frem i min norske bibel og bla opp der. Talen ble holdt over ordet fra Johannes 15:12-17:

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. ¹⁴ Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. ¹⁵ Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. ¹⁷ Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

I klangen på stemmen, på smilet, og på inderligheten i ordene, var det ikke vanskelig å forstå at det var en dyp og inderlig kjærlighet som ble formidlet.

Etter sang, bønn og tale, ble det tid for noe å bite i, og ivrige samtaler. Det er artig å være vitne til hvor stort engasjement de spansktalende ofte putter inn i samtalene sine.

Jeg smakte på en nydelig, saftig og god sjokoladekake, men tunfiskpaien våget jeg meg ikke på. Hvem putter vel tunfisk i en pai? Men den forsvant på forunderlig vis den også...

Det er mange ting som kan være en "Opplevelse for livet." For meg ble dette en slik ting. Å få gå på garasjegudstjenese med en misjonær fra Maxico, i en forsamling med boblejakker og toppluer på midt i sydenlandet Spania, og kjenne på gleden over både ord og fellesskap - selv om jeg ikke forstod særlig mye av det som ble sagt. Det er andre måter å forstå ting på også enn bare ved ordene.

Om vi lever og får ha helse til det (som de gamle sa) håper jeg vi får ett møte til før jeg reiser nordover til hjemlige trakter igjen.

Men ikke nok med dette, for i dag har blitt en skikkelig "To for en" dag. To uforglemmelige opplevelser! Den andre var følgende: Da jeg kom og skulle spise lunsj, fikk jeg beskjed fra en av de danske volontørene om å sette meg rett ned, og øyeblikket etter fikk jeg denne digre, flotte blomsterbuketten overrakt. "Den er fra jentene dine," var beskjeden. Da hadde de altså klart å finne ut hvem andre som var her på huset, og gjort avtale med dem om å kjøpe morsdagsblomst til meg. Og du kan tro jeg ble OVERRASKET og GLAD. Tenk at de gjør seg slik umake for meg.

Ja, i dag har hjertet mitt vært et digert smil hele dagen.

Nå står den på bordet midt i spisesalen, slik at alle på huset kan få glede seg over den. Tusen, tusen takk!!