Tell dine velsignelser: Forbederne

"Jeg skal til tannlegen i morgen, og gruer meg så skikkelig. Kan du be for meg at jeg ikke må være så redd?" Det er jeg som spør en venninne mens vi går oss en liten kveldstur. Etter en skikkelig vond opplevelse hos tannlegen i barndommen, sitter skrekken i meg fremdeles. Det er godt å få lufte frykten litt, og trygt å vite at noen er med og legger det over i Guds hånd.

"Jeg har søkt på en ny jobb, men er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Kan du være med i bønn for dette?" Det er min venninne som spør meg tilbake. Hun forteller litt om utfordringene i jobben hun har, men også gledene, og hva hun tenker kan bli bedre på det stedet hun har søkt seg over til,- men også hva hun da kommer til å savne. Hun lufter usikkerheten sin for meg, og jeg svarer at jeg vil være med og bære det videre frem for den Allmektige.

Jeg sitter i fortrolig samtale med en annen venn. Hun forteller meg om datteren som har blitt dårlig behandlet av vennene sine. Vi folder hendene og ber både for datteren og for vennene. At det må ordne seg for dem alle sammen.

Mobilen ringer. Jeg hører fra første ord blir sagt at det er noe spesielt som står på hos denne vennen. Smerter. Sykdom. Fortvilelse. Usikkerhet. Det kan være så mange ting. Vi snakker sammen om det, og blir enige om å be. Vi ber om legedom. Vi ber om fred. Vi ber om at løsninger må komme.

Å ha forbedere, og å få være en forbeder, er noe helt, helt spesielt. I det vi deler, uansett hva det gjelder, er ønsket og målet godt. På så mange måter. Å be om forbønn for sykdom, er ikke det samme som å be om å bli frisk, - det også, men det er også et ønske om styrke til å makte å bære sykdommen. Forbønn for en vanskelig situasjon, er ikke det samme som å be om bli fri den, men å få kraft og mot til å stå i det som er vanskelig.

Det er også vanskelig å ønske noe vondt over en uvenn når en bærer ham/henne med inn til forbederne sine. Der kan en sette ord på det som er vondt og sårt, men når hendene blir foldet, og hjertene vender seg til Gud, da er det omsorgen og kjærligheten som driver en.

Det er en uendelig stor forskjell i det å dele et problem med enn venn, hvor samtalen i seg selv er alt, og hvor samtalen har som mål å munne ut i et ønske om forbønn. I det førstnevnte er det lett for å lulle seg mer og mer inn i både baksnakking og mørkemaling. I det sistnevnte blir dette adskillig vanskeligere. Å be om bønn, er å be om noe godt, over både eget og andres liv. Å være med i bønn for andre er også å ville andre godt.

Å ha forbedere er en av de aller største velsignelser i livet mitt. Til deg som nevner mitt navn inn for Gud, av hele mitt hjerte TAKK.