Tell dine velsignelser: Døden

Nå tror du kanskje jeg er helt tullete som tar med Døden som en velsignelse, men før du lar den tanken få feste seg, ber jeg deg om først å lytte etter hva det er jeg vil si.

For foreldrene våre, vennene våre, kollegaene våre, de vi ser tilfeldig på gaten, de vi omgås med som venner, de som er våre uvenner, og for absolutt alle andre er det kun èn eneste ting som er helt sikker, og det er at vi skal dø. Når og hvordan har vi ikke kontroll over, men en dag kommer denne dagen for oss alle sammen.

Da jeg som attenåring gikk på Sagavoll folkehøyskole, var jeg ofte gjest hos Jon og Berit Berg. De var blant de første "Kinamisjonærene" på 90tallet, men måtte hjem igjen da landet ble lukket. Han reiste som forkynner i mange år, men da jeg var hos dem, var de begge godt inne i pensjonisttilværelsen. Mye ble sagt, og èn av de tingene som har fulgt meg siden, er Berit sine ord: "Jeg har hele livet bedt for dødsdagen min, at jeg må få sovne inn rolig, og bevart i troen." Da dagen kom, stanset hjertet bare stille mens hun satt på sengekanten en morgen og skulle til å kle på seg. Fredfullt, og rolig - og bevart i troen, fikk hun gå inn til Livet.

Det er ikke mange ukene siden jeg fikk gleden av å være sammen med Magnhild Dyrdal mens hun lå på det siste. (Bl.a. kjent fra filmen Folk ved fjorden). Den ene gangen var en lørdagsformiddag. I løpet av de timene jeg var der, var det tre stykk som ringte og ville bestille pølser av henne. (Hun var en mester i å lage spekepølser). Kreften hadde gjort henne liten og spinkel. Hun satt bakeoverlent i sengen. Håret lå i sine vakre, hvite bølger som en krans rundt hennes fine ansikt. Øynene var fremdeles levende, og stemmen full av kraft, så da hun svarte innringerne, sa hun med sin vanlige, fyldige stemme: "Det er Dyrdal."

Så har de nok spurt etter i andre enden hvordan det gikk med henne, for hun svarte: "Det går dårlig! Nå ligger jeg her og venter på at Jesus skal hente meg. Du får dessverre ikke kjøpt flere pølser av meg, så nå må du finne deg et annet sted."

Det fantes ikke vemod eller sorg i stemmen. Bare kraft og styrke, og etter at hun tredje gang hadde svart på denne måten, klarte jeg ikke å dy meg men måtte le høyt. "Hva i all verden tror du de tenker i den andre enden når du svarer dem slik?" spurte jeg henne. "De må jo bli helt forskrekket!"

Da så hun på meg med et både lunt og lurt smil og svarte: "Ja.... men jeg ser nå litt an hvem det er som ringer da..." Og så lo hun sammen med meg.

Mens vi videre pratet om helt vanlige ting, sa jeg at jeg nå skulle rydde inn alle hagemøblene for vinteren. "Det er et par hagestoler som står ute hjemme hos meg," sa Magnhild da. "De har nok blåst over på ryggen nå." "Er det noe jeg kan gjøre for deg?" spurte jeg. "Nei," sa hun, og så bestemt på meg. "Alt det der er fortid. Det kan andre ta seg av. Nå ser jeg bare fremover!" Så lente hun seg bakover, hvilte hodet mot puten og så opp mot taket. Hele Magnhild utstrålte fred.

Da fortalte jeg henne om Berit og det hun hadde sagt til meg i ungdommen, og at jeg også siden da hadde bedt for dødsdagen min. "Det vil jeg fortsette med," sa jeg til henne, "men nå vil jeg be om at jeg må få dø slik som ho Magnhild." Da smilte Magnhild mot meg og sa: "Velkommen etter."

Bare et par uker etter at jeg var hos Magnhild siste gangen, fikk hun sovne fredfullt inn hun også. 76 år gammel rakk hun å bli. Selv om hun ønsket å leve, var hun også klar for å møte døden. Døden var ikke døden for henne, men å få komme hjem til Jesus. Det var han som var på veg for å hente henne til seg.

Jeg er så grunnfestet i min tro på at jeg, som et Guds barn, har et liv i vente etter dette. Et som er uendelig mye bedre. Derfor er ikke tanken på døden noe som skremmer meg. Den er en håpets stjerne.

Det var en som en gang sa til meg, i en tid hvor jeg var langt nede: "Det er godt at døden er et alternativ." Dette var ikke ment som en oppfordring til selvmord, men ord til trøst. Vissheten om at jeg også en gang skal forlate dette livet, er virkelig en trøst for meg. Ikke fordi jeg ikke vil leve. Tvert imot. Vissheten om døden gjør livet mer verdifullt. Mer verdt å leve. Fordi jeg vet at det er NÅ jeg lever det livet jeg har her i tiden, gir det meg også lyst til å leve det fullt ut. Hver dag blir mer verdifull, og hver opplevelse og glede jeg får blir mer kjærkommen og dyrebar for meg.

For å leve livet helt og fullt, må også vissheten om døden være med. Når livet leves sammen med Jesus, er døden en fortrolig venn som en gang skal banke på for å hente meg. Jeg håper han drøyer litt. Jeg har det ikke travelt med å møte ham, men når han kommer håper jeg å kunne si slik som Magnhild: Alt som har vært er fortid. Det ligger bak meg. Nå ser jeg bare fremover!

I mitt liv er så absolutt også døden en av de velsignelsene jeg vil telle med.