Tell dine velsignelser: TILHØRIGHET

Det er godt å ha et sted å høre til. Et sted som er hjemme. Borte bra, men hjemme best, sies det i ordtaket, og det vil jeg også bekrefte for min egen del. Jeg reiser gjerne både hit og dit, men så er det en egen glede ved det å få komme hjem igjen. Hit hvor jeg har alt mitt, og her hvor jeg hører til. Mann og hus og hage og gard og svigermor og svoger og alt sammen. Det er dette som er mitt sted, og jeg er utrolig glad for alt sammen.

Men jeg har også mange andre steder hvor jeg hører til. I dag var vi på "Syng julen inn" møte på bedehuset. Både huset og menneskene der er en stor del av livet mitt. Alle gode smilene jeg har fått der i løpet av mange år, mange fine felles opplevelser og mengder av vennlighet og gode ord, det har både formet meg og preget meg, - og skapt tilhørighet hos meg.

Eldste jenta vår spilte flere år i korps, og yngste jenta var var lenge med i fotballen. I de åren var også jeg både korpsmamma og fotballmamma. Jeg hørte til sammen med de andre foreldrene som kom dit sammen med barna sine. Vi satt på bakrommet og drakk te og kaffe og sladret om stort og smått mens ungene spilte i gymsalen, og vi satt på tribunen og pratet sammen mens vi så på både treninger og kamper. Det var gode steder å få høre til. Den gangen. Men livet tar oss videre, og slike tilhørigheter er forbigående.

Nå er jeg kommet dit i livet at jeg ikke lenger kan lene meg på barna, og finne steder å høre til via dem. Nå må jeg skape mine egne steder. Nå har jeg mange steder hvor jeg hører til. I kor, i bønnegruppe, sammen med mange gode venner, med familie og på bedehuset. Men det har ikke kommet av seg selv.

Da jeg flyttet hit var jeg fryktelig ensom de første årene. Jeg kjente ingen andre enn mannen min og hans vesle familie. De jeg jobbet sammen med, var gode kollegaer, men det ble ikke noe mer enn det. Og i menigheten var det vanskelig å få innpass. Etter at barna kom, var det mange dører som åpent seg, og det ble lettere å bli kjent med andre. Likevel var det en stor jobb å gå fra å være en fremmed til å komme på innsiden.

Jeg vil påstå at ensomhet er et valg! Det høres kanskje hardt og brutalt ut, men det er mye sannhet i det. Du er selv ansvarlig for hvordan du vil leve livet ditt. Ingen andre kan leve det for deg. Dersom du er ensom, og vil ut av ensomheten, er det du selv som må ta grep.

Det koster å satse. Ja, det er mye som kan bli vanskelig på vegen, men det kan også gå godt. Jeg tror vi ikke tør å stille oss sårbare for hverandre fordi vi er redde for å bli avvist. Og blir vi avvist èn gang, to ganger, eller kanskje også flere ganger, er det lett å generalisere og si til seg selv at slik vil det alltid være. Det er løgn! Jeg tror at alle mennesker bærer i seg muligheten til å høre til et sted. Her i Norge er vi utrolig heldige som har mengder av muligheter. Det er utallige organisasjoner som trenger frivillige, vi har idretten som skaper rom for tilhørighet for ufattelig mange, det finnes strikkekafèer, sjakklubber, padleklubber, bokklubber osv, og på de fleste steder er det også menigheter som gjerne tar imot nye.

Jeg har de siste årene vært med i en bønnegruppe. Da jeg begynte der, tenkte jeg først at dette ikke var rette stedet for meg. Vi var alle så forskjellige, og jeg følte meg både utilpass og fremmed med de som var der. Men jeg ble heldigvis værende. For de rare, snåle menneskene i denne gruppen, som er totalt annerledes enn meg, har blitt noen av mine mest kjære, fortrolige og nære. Den gruppen har blitt et ankersted for meg, hvor jeg har funnet et trygt og godt tilholdssted. Og det hadde jeg virkelig ikke trodd at skulle være mulig med den gjengen der.

Ja, jeg har lært at når en tør å åpne opp litt, vise litt av sitt sanne jeg og være interessert i den andre, da åpnes hjertene, og da skapes også tilhørighet.

Til deg som er ensom, og som kjenner at det koster for mye å jobbe seg ut av ensomheten. Til deg vil jeg si: Det er en som vil inn til deg, og som kommer TIL deg. Du slipper å gjøre noe annet enn å si Kom inn, så vil han komme inn til deg. Jesus er hans navn, og mer enn noen andre og noe annet, er han i stand til å fylle ensomheten din med tilhørighet. Den gleden han kan fylle livet ditt med, kan bare erfares. Den kan ikke forstås på andre måter enn ved å lukke ham inn.

Når jeg skal telle mine velsignelser, da kommer alle mine tilhørighetssteder langt oppe på listen. Til alle dere som har sluppet meg inn i hjertene deres og laget rom for meg, vil jeg si min aller varmeste og hjerteligste takk.

Og til Ham som alltid er hos meg, som aldri forlater meg og som aldri svikter meg, kan jeg umulig få takket nok.