Nå er jeg på Centro Sarepta igjen, - i to herlige, varme uker. En ting som er veldig spennende her, er alle de gamle, ærverdige møblene. Hvor gamle de er har jeg ikke helt fått rede på, men de har stått igjen etter forrige eier, og sikkert før den tid også. I matsalen er det en serie med solide, rikt utsmykkede skjenker og skap. Hver gang jeg hviler øynene på ett av dem, oppdager jeg en ny vakker detalj.

Men som med så mange ting i livet, bærer også de preg av både slitasje, elde, og dessverre også av hærverk. Daglig bruk gjennom flere tiår, har mange steder slitt ned malingen. Særlig på kantene. Og bordflatene har fått mange små sår, riper og hakk. Noen steder er skadene så dominerende, at det er det som suger oppmerksomheten til seg, og det er umulig å ikke legge merke til det.

På hovedbordet i matsalen her en freidig person en gang risset inn en A. En som har hatt behov for å markere seg. En som har villet sette spor etter seg for fremtiden. En som har villet si: Se; her var jeg!

På grunn av denne skaden, har bordet i lange tider vært dekket med voksduk. Bordet er så flott, at det er helt feil at det skal dekkes til, men med denne selvlysende, innrissede bokstaven har det vært mest fristende å bare legge noe over.

Da jeg kom hit denne gangen, viste det seg etter at jeg ble kjent med ukens forkynner, at han var utdannet malermester, og tidligere hadde jobbet mange år som maler. Jeg spurte ham om dette var noe han kunne gjøre noe med, og da vi senere skulle på en liten handletur, fant han små malingstuber med ulike farger som vi kjøpte med oss for å forsøke å rette på skadene.

Med øye for de små nyansene, og med stødig hånd, blandet han sammen ulike bruntoner, litt gult, og ørlite rødt, og fant akkurat de fargene som passet til møblene. Noen steder mørke toner, noen steder lysere. Med en liten pensel, og øvet hånd, ble flekk etter flekk dekket til.

Jeg syntes det var både spennende og fascinerende å få se på. Noen flekker ble helt borte, og noen ble mindre synlige. Noen steder var det store områder som hadde blitt avskallet og som fikk nytt liv. Her ser du et eksempel på før og etter. Nå fremstår skapet igjen som et mer helhetlig og komplett møbel.

Den store A-en var vanskeligere å skjule. Den var risset inn i selve treverket. Flere ganger ble malingen lagt på og tørket av igjen. Mesteren ble ikke fornøyd. Til sist ble vi likevel enige om at vi måtte sette strek. Det ble som det ble. Langt mindre synlig, men ikke perfekt. Nå suger den ikke lenger til seg all oppmerksomheten, men arret er likevel synlig. På avstand sees det bare utydelig at det er noe der som ikke stemmer helt. På nært hold vises det bedre, men de fleste vil ikke gå med falkeblikk for å studere den lenger.

Det er flere mørke flekker på bordet, så selv om denne skiller seg litt mer ut enn de andre, glir den likevel inn som en del av helheten.

Også livet mitt er fullt av ulike merker etter både slitasje, elde og hærverk. Små sår og riper er det over alt. Slik er det for oss alle som har levd noen år. Men det er også merker som er risset dypere inn. Jeg har heldigvis også en mester i mitt liv. En som kommer med ulike tuber, og som med øvet blikk og stødig hånd, blander og mikser og dekker til.

Fargepalletten i den store Mesterens hånd består av både familie, gode venner og dyktige fagfolk. Men den viktigste kuløren er Guds eget ord. Med sin legende pensel, bruker han alle disse hjelpemidlene til å mildne og lege både små og store skader. Noen merker vi jeg alltid bære med meg - her i livet, men under disse dyktige hendene får livet mitt også en ny verdi.

Av alle gleder jeg har, er dette like fullt den største: At jeg får høre Mesteren Jesus til, og at jeg får være i hans kyndige hender med livet mitt.

Mitt ønske for deg er at han også må få være din. Jeg kan garantere deg: Det finnes ikke noe bedre!

Bli gjerne medlem av fb-gruppen min som du finner her:

Bondekone | Facebook