Jeg liker å tenke om meg selv at jeg er ganske sterk. Jeg er utholdende på turer, og jeg jobber ganske lett med ulikt arbeid på garden som det må brukes litt muskler på. Dermed tenker jeg at formen min er helt ok. I alle fall så god at jeg ikke trenger å gå på trening.

Trening er et særdeles negativt ladet ord for meg. Trening er for en spesiell gruppe mennesker som jeg ikke har behov for å identifisere meg med i det hele tatt. Mange av vennene mine går på treningsstudio, eller er med på ulike former for gruppetrening. Jeg hører på at de forteller om det, men uansett hvor stor begeistring de uttrykker, tenker jeg i mitt stille sinn: Stakkars deg!

For det første, misliker jeg sterkt å anstrenge meg slik at jeg får puls. Det synes jeg er direkte ubehagelig. Trening og puls er synonymer, og dermed i seg selv nok til å få meg til å frastå. For det andre gir det ikke mening i seg selv. Å gå tur i fjellet gir mening. Det gir en opplevelse. Å stå i siloen gir mening. Det gir mat til dyrene. Men å bare trene for å trene er i mitt hode bortkastet tid. Det må gi en mening, og den ser jeg ikke helt i dette.

Vel,... slik tenkte jeg inntil nylig.

En venninne utfordret meg, og inviterte meg med på trening i det nedlagte skolehuset på Stranda. Jeg har vært èn gang på spinning i hele mitt liv, og dermed kunnet krysse av på at jeg har opplevd det. Jeg tenkte jeg kunne bli med èn gang på dette også, slik at jeg kunne få et kryss til i "Dette har jeg opplevd" kalenderen min.

Jeg rullet sammen treningsmatten til mannen, lette frem mine godt nedstøvete joggesko, fant frem en bortgjemt treningstights, og kledde meg opp etter forventet kleskode for anledningen. Og så for jeg av sted, uten helt å vite hva jeg gikk til.

Den første oppturen var bilturen inn dit. I godt lag med tre andre, som alle var i lystig humør, ble det en hyggelig opplevelse. Jeg har aldri før vært inne i dette lokalet. Det ble opptur nummer to. Det var mange fine detaljer å legge merke til allerede etter første skritt innenfor døren.

Den mest spesielle opplevelsen var likevel selve treningen. Jeg hadde ikke forestilt meg noe spesielt, men jeg var over hodet ikke forberedt på at det skulle være kjekt, men det var det. Rett og slett!! Kan du tenke deg? Trening kan rett og slett være gøy!

Instruktøren er utdannet gymlærer, men arbeider for tiden med rehabilitering av hjerte- og lungesyke. Det var tydelig at hun kunne faget sitt. En tydelig leder, med mye humor og sjarm. Og så viste hun hele tiden hvordan de ulike øvelsene kunne gjøres med ulik vanskelighetsgrad. "Vil du gjøre det litt tyngre for deg selv, kan du gjøre slik... Og vil du ha det litt enklere, kan du gjøre slik..." Og så kjører vi på hver og en på sin egen måte og i sitt eget tempo, samtidig som det oppleves som vi er en helhetlig gruppe. Fascinerende!

På noen av øvelsene får jeg fullstendig hakeslepp. Jeg ligger på magen, og skal løfte diagonalt arm og fot, og det er så vidt jeg kommer et par centimeter opp fra bakken. Var det ikke jeg som var ganske sterk? Hvorfor i all verden vil verken fot eller arm gå lengre opp? En skummel oppdagelse, og litt flaut for stoltheten min. Jeg kikker litt til begge sider for å se om de andre har oppdaget hvor svak jeg er, men ser til min lettelse at alle har nok med seg selv. Jeg trenger ikke å prestere over evne. Mitt tempo, og mitt utgangspunkt er ok for alle rundt meg, og da kan det like godt være det for meg selv også!

Nå har jeg vært der tre ganger, og sørger over at jeg må vente til over jul før det blir en ny mulighet. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv. At det å gå så langt ut av min egen komfortsone skulle vise seg at jeg IKKE gikk UT av den, men INN i den! At det å trene på denne måten, ikke bare handlet om å få opp pulsen (jeg la faktisk ikke merke til at den gikk opp en gang - selv om den nok gjorde det), men om å styrke kroppen SAMTIDIG som en har det gøy.

Taket var dekket av hvite, tynne gardiner, med lyslenker på kryss og tvers. Jeg tror ikke det er så mange som ligger innendørs og trener muskler mens de ser opp på en lysende stjernehimmel. Også en ekstra glede.

Jeg tror mange ikke kristne tenker slik som jeg gjorde om trening, om det å være kristen. At å bli en kristen, handler om å gå UT av komfortsonen sin. At det handler om krav, om å prestere noe, være noe, gjøre noe, - eller at det er et kjedelig liv sammenlignet med alt en har lyst til å gjøre. En lytter kanskje til andre kristne som forteller med glede og begeistring om livet sitt, mens en tenker i sitt stille sinn: Dette er ikke noe for meg.

Det er feil. Å bli en del av Guds rike, er å gå INN i komfortsonen. ALT du må gi slipp på, eller forlate, er verdt det mot det som venter deg som Guds barn. Jeg utfordrer deg kjære leser til å bli med. Et Ja til Jesus, er ja TIL livet, ikke FRA det.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Matteus 6:33

Bondekone | Facebook

Å ha noe å se frem til er utrolig viktig for meg. Noen liker best å ikke ha særlig planer, og vil helst ta tingene litt på sparket. Det gjør gjerne jeg også, men jeg har likevel en ekstra glede av det som er planlagt på forhånd, - nemlig å få bruke tid på å glede meg til det som skal skje. En liten tur, en lunsj sammen med en venninne, et telefonbesøk, å skulle gjøre noe sammen, hyttetur, søndagstur med mannen... ja hva det måtte være av stort og smått. Bare å gjøre en avtale om morgenen om noe som skal skje om kvelden, er med på å gjøre dagen min ekstra god.

Denne uken har jeg hatt noen spesielt gode "Gleder meg til..." dager. Jeg laget til i garasjen til å lage julekranser og dekorasjoner, og flere dager har jeg hatt venninner på garasjevisitt. Å gå i skogen etter ulike grener, og å få alt på plass har vært en stor del av gleden ved det hele. Jeg tenker på de som skal komme, og hva vi skal gjøre, og da går jeg gjerne og småsmiler for meg selv. Tillagingen blir både lett og lystig.

Det gjør så godt.

På en salgsmesse jeg var på, fikk jeg se julekranser laget av saueskinn. Da tenkte jeg på all ulla vi har liggende i løa. Kanskje den også kunne brukes. Jeg hadde også noen store metallringer. Litt i største laget kanskje, men hvorfor ikke? Så da ble det store ringer, dekket med ull, einer og lerk, - gjenbruk av pynt jeg hadde liggende, samt litt forskjellig jeg har snopt med meg fra ulike gjenbruksbutikker i det siste.

Jeg synes resultatet ble ganske så flott! Er det lov å si det selv? Vel, - jeg sier det uansett. I år har jeg laget mine flotteste julekranser noensinne, og jeg er godt fornøyd. Det kjekkeste var likevel å kunne lage sammen med venner, høre på julemusikk, småprate og bare kose oss sammen.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Litt vaffelsteking i ene kroken fikk vi også til, og en kopp varm sjokolade.

• 

• 

Det ble flere kranser på meg enn jeg har plass til selv. Svigermor ble godt begeistret over å få en ned til seg, og en venninne har også fått en. Å få en oppriktig takknemlighet og glede tilbake, mangedobler givergleden.

Nå har jeg ryddet alt på plass og fått bilen inn i garasjen igjen. Men det er ett arbeid igjen som kommer til å pågå lenge, og det er ettergleden. Det har vært en aktivitet som har gitt tredobbel glede; før, under og etter.

Jeg stiller meg ofte som tilskuer til meg selv. Noe som ofte er både nyttig og godt. Da jeg var ute på beite og klippet med meg einer- og grangreiner, tok jeg meg en time-out og tenkte på hvor heldig jeg var som kunne rusle rundt på egen eiendom og plukke med meg det jeg ville ha, hvor heldig jeg er som har muligheten til en slik aktivitet, og hvor godt det er å ha venner som vil komme og være med. En trefoldig glede også der.

Da besøkene var hos meg, tok jeg meg flere ganger i å bare lytte og se. Lytte etter den gode latteren, de glade ordene og de varme stemmene. Se på lyset, alt utstyret, hvor ulikt og unikt hver av oss laget våre egne kranser, og hver enkelts glede over både andres og eget arbeid. Jeg kjenner både på glede, og på glede over at jeg får glede meg.

Så er det også slik jo sterkere noe skinner, desto mørkere blir bakgrunnen. Kontrastene blir større til lengre de kommer fra hverandre. Slik er det gjerne med de gode dagene også. Savn og sorg over tap er også med. Lys og mørke. Glede og smerte.

Jeg så julefilmen "Gutten som ble julenissen" for noen dager siden. I filmen mister gutten faren sin. Han spør en sannhetsalv, som ikke kan annet enn å fortelle sannheten: "Vil smerten ta slutt?" "Nei," svarer alven. Da sier noen til henne; "kan du ikke lyve for en gangs skyld!" "Smerten vil ikke ta slutt," svarer hun tilbake, "men du vil lære deg å leve med det, og det vil gjøre deg sterkere."

Jeg tror vi alle har noe i livet vi må lære å leve med av savn, sorg og smerte... Det er så mange ulike ting som setter spor i oss. Men vi har også noen valg vi kan ta i forhold til hva vi vil skal få fylle oss og prege oss mest. Jeg velger gleden fremfor smerten. Noen ganger går det lett. Andre ganger er det et både tungt og krevende arbeid, og noen ganger går det rett og slett ikke. Men en viktig ting som jeg har erfart når det absolutt ikke går, er at det også går over.

Det er likevel èn bestemt ting jeg ikke kan klare meg uten, som jeg trenger i både gledene og sorgene, i lykke og savn, i medvind og motvind, - og det er vissheten om at jeg er i Herrens hender. Hos ham kan jeg både gråte og le, og i Ham har jeg fred i all uro.

Bondekone | Facebook