Monthly Archives: november 2021

•

I dagmorges tok jeg fjøsstellet siden mannen var bortreist. Alt var tilrettelagt på beste måte, og jeg gjorde jobben så pliktoppfyllende og godt jeg bare kunne. Kostet kyrne litt ekstra, skrapte skikkelig av båsene, og vasket maskinene litt ekstra grundig. Alt på stell. Da jobben var unnagjort, var jeg mer enn klar for å komme i hus igjen og slenge meg ned på sofaen en velfortjent time eller to.

Det siste jeg gjør før jeg går, er å se over at alt er i orden med dyrene. Joda, alt i orden .... eller... Nei, - har du sett! Av alle ting, så har jeg glemt å melke en av de mest rikholdige kyrne. Juret strutter som en ballong som er i ferd med å sprekke. Tanken på å late som om jeg ikke har sett det, og la Olav ta seg av det ved kveldsstellet, dør før den er født. Å stå der et halvt døgn med to fulle bøtter melk pressende på under magen er bare ikke aktuelt.

Siden jeg hadde brukt ekstra tid på vaskingen, hadde jeg akkurat satt i gang vaskeprosessen. Den kunne jeg ikke avbryte. Å gi inn, for å gå ut igjen like etterpå var heller ikke aktuelt. Så stod jeg bare der, sånn passe irritert, og ventet. Jeg tenkte jeg kunne koste litt mer på kyrne. Kanskje bruke klipperen litt på et par som ikke var helt ferdigfrisert enda. En ekstra skraperunde i kalvebingene hadde heller ikke vært så dumt. Inne hos hønene var det også litt å ta fatt i, og jøtene til småkalvene kunne vært rensket opp i. Slik stod jeg og tenkte, og hadde mer enn nok med det. Føttene var godt plantet der de var.

Endelig var vaskeprosessen over, og jeg fikk satt i gang melkingen. Ny venting, og nye ting jeg legger merke til som med fordel kunne vært gjort. Litt her og litt der. Jeg ser det nå i alle fall, roser jeg meg selv mens jeg lener meg bedagelig inntil veggen med armene i kors. 18,7 liter ble resultatet. Det måtte til.

Så var det tilbake til melkerommet og ny vaskeprosess. Når noe ikke går helt som det pleier, er det lett for at en i farten gjør noe galt, så i frykt for å gjøre noe feil, går det litt ekstra tid med å sjekke at alt er som det skal. Heldigvis, - tror jeg da, - er alt ok, og jeg kan endelig skifte og slenge meg på sykkelen og tråkke meg opp bakken til huset.

Hendelsen har surret i hodet mitt i hele dag. Og grunnen er enkel: Jeg gjorde en feil jeg på ingen måte kan finne en mulighet til å legge over på noen andre. Det var ikke større problem enn at det tok meg en liten halvtime ekstra, og en liten kalddusj over stoltheten min. Ingen skade skjedd, - men likevel. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik at når jeg gjør noe galt, eller tabber meg ut, så søker jeg etter å finne noe eller noen andre å legge det over på. Eller i alle fall litt av det. Det jeg har gjort feil, er bare et resultat av hva andre har sagt eller gjort. Dermed blir jeg i beste fall uskyldig, og i verste fall bare delskyldig. Det er litt lettere å forholde seg til, enn å være den som sitter alene med svarteper.

Å ha det slik er ikke noe som er nytt i tiden. Det startet med Adam som sier til Herren: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» 1.Mos 3.12 Altså, dersom Gud ikke hadde gitt ham kvinnen, hadde han ikke spist. Med andre ord så var det Guds egen feil at han spiste av den forbudte frukten.

Jeg kunne ikke gå inn til frokost i dag og tenke som så, at siden jeg hadde melket alle de andre kyrne, så var det godt nok. Den ene fikk bare vente. I forhold til Gud er det også slik, at om jeg gjør alt rett og godt, - det var bare den ene lille tingen som ikke var helt i orden.... så er den ene tanken, det ene ordet, den ene handlingen nok til å gjøre det umulig for meg å nå Guds rike. Hos Gud handler det ikke om verken antall eller størrelse på våre feiltrinn.

Et epletre bærer epler. En kur gir melk. Vi gjør både urett og feil fordi vi ER syndere. Så står vi likt, - både den edleste og den verste blant oss: Nåden alene er nøkkelen til Gud.

Bondekone

•

For noen år tilbake, var vi inni et slikt opp-ned hus mens vi var på ferie. Olav ble helt svimmel med det samme, og måtte gå rett ut igjen. Også jentene kjente at det gynget, og ble ikke værende inne mange minuttene. Det er noe som blir riv ruskende galt inni hodet. Verden er ikke lenger slik vi kjenner den og noe inni balansesenteret går helt i stå. For min egen del, ble jeg så utrolig fasinert at det ikke ble plass for noe svimmelhet. Jeg gikk fra rom til rom, og kikket på både møbler og alt krimskramset som var limt eller skrudd fast i "tak" og vegger. Ved inngangsdøren stod det et skostativ med flere par sko, der skolissene selvfølgelig hang nedover. Det var en garasje der også, med en bil festet opp ned. Det gav en merkelig uvirkelighetsfølelse.

Jeg er glad i musikaler, og for ikke lenge siden så jeg den nye Mary Poppins filmen. Jeg liker de glade sangene, dansen og lekenheten som gjerne er i musikaler, og Mary Poppins er full av liv. I den ene sangen, kommer de til kusinen for å få fikset en suppeterrin, men de kommer på feil dag. Det er opp-ned dagen, og kusinen går helt i stå. Fra klokken ni til to snurres rommet på hodet, og alt går i surr. Dette skjer alltid på den andre onsdagen. Det er dagen da alt som skal gjøres går galt. Ingen ting blir rett, og hun blir både handlingslammet og frustrert. Inntil Mary Poppins hjelper henne til å finner ut at dersom hun selv står på hodet, stemmer plutselig alt igjen. Da er alt som det skal, og livet går fra kaos til kontroll.

Det var litt slik for meg da jeg kom til Centro Sarepta. Jeg hadde snakket med lederen der i forkant, og hadde et ønske om komme dit for å være med å hjelpe til. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne gjøre, og hvilke behov de hadde, men var veldig innstilt på at der hadde jeg lyst til å være med å gjøre en jobb. Aller mest ønsket jeg å finne en måte jeg kunne være med og jobbe for Gud rike.

Jeg kommer på lørdagen. Dagen blir brukt til å finne meg til rette, omvisning på huset og å bli kjent med folket som er der. Søndagen er vi fem stykker som blir stuet inn i en gammel Ford og tatt med på sightseeing i området. Fantastisk. Mandag til onsdag er det to bibeltimer på formiddagen som jeg får være med på, og stadig noe kjekt som skjer som ettermiddag og kveld, og resten av dagene. Plutselig er det lørdag igjen og det er tid for hjemreise. Dagene har gått i turbofart, og jeg har omtrent ikke fått gjort annet enn å bare ha det kjekt. Og jeg som ville gjøre så mye...

Men så, på forunderlig vis, kommer en tanke til meg. Noen vil kalle det er en påminnelse fra Gud. Andre vil si det er en innskytelse. Hva det heter er ikke viktig. Det som betyr noe, er hva det gjorde for meg:

Denne turen var ikke ment for at jeg skulle tjene Gud, men for at Han ville tjene meg. Dette året har vært særdeles utfordrende, på så mange måter. Så kommer jeg til Centro Sarepta, og får lov til å være bare meg. Meg, uten så mye bagasje. Uten så mange forklaringer. Jeg får bare være til, samtidig som jeg får del i glede etter glede. Jeg fylles opp av mengder av nye inntrykk. knyttet til både steder og mennesker. Og uansett hvor jeg vender meg, blir jeg ønsket velkommen og inkludert.

Det er som det skjer en storrengjøring i hodet mitt. Gammelt skrot blir kastet ut, og nye ting blir båret inn og satt på plass.

En annen forunderlig ting, er at denne opplevelsen ble gitt meg på akkurat rett tid. Nå trengte jeg det som aller mest, og nå fikk jeg det. Jeg gikk for å tjene, og trodde det var slik det skulle være. I stedet ble jeg gjenstand for Guds rike velsignelse og mange menneskers godvilje. Å ta imot når noe blir gitt en vederlagsfritt, er ganske strevsomt, men mot slutten av uken klarte jeg å snu meg selv i rett perspektiv i forhold til gaven. Da følte jeg meg litt slik som Mary Poppins kusine: Alt kom på plass. Det var slik det skulle være. Det var jeg som skulle få ta imot, og Gud som skulle være den handlende part.

Nå er jeg hjemme igjen i min egen stue. Forundret, takknemlig og glad, - og jeg har fått en fornyet tro på at jeg har noe godt i vente i livet jeg også.

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren,

fredstanker og ikke ulykkestanker.

Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Jer. 29.11

bondekone

•

I går var vi oppe på beitet og hentet ned et lass ved på tilhengeren, og i dag har jeg kappet ferdig ti sekker - klar til bruk. Nå er fyringssesongen i gang igjen, og vi har nok å ta av. Det er trivelig å være i hus på ruskeværskvelder når fyringsvarmen brer seg utover med sin lune hygge. Jeg er blant de heldige som har anledning til å holde meg varm hele året. Slik er det dessverre ikke alle steder.

Da jeg var i Spania forrige uke, fikk jeg sett mye. Mye flott og vakkert, men også ting som skapte vemod. Det er mye fattigdom i Spania, og da er varme i huset en luksus som mange ikke har anledning, eller råd til å unne seg. Heldigvis er det mange hjelpeorganisasjoner som bidrar til å gi de som har det vanskeligst nødvendig omsorg og hjelp.

Men det er også en ganske stor gruppe hvor sosial status står høyere på stigen enn daglige nødvendigheter. Å eie en bil av litt nyere dato, og helst litt luksuriøs, betyr mer enn hva de eier inni huset. Det er flere som har en ganske så flott bil stående i innkjørselen, men som ikke har noe å sitte på i stuen.

Jeg la flere ganger merke til nyere biler som stod parkert i grøftekanten langs småveier vi kjørte langs, der en eller to gikk mellom trærne og plukket med seg tørre grener og pinner som lå på bakken. Sannsynligvis for å bruke til oppvarming. Jeg så også små hus som lignet mer på skur. Noen manglet både vinduer og dører. Tørkestativene med klesvask utenfor vitnet om at det bodde folk der. Det er ikke lenger bare en dårlig regissert film jeg har sett, men virkelige og levende mennesker. Mødre og fedre. Barn og besteforeldre. Slike som deg og meg.

Nå har jeg fyrt i ovnen, og gleder meg over varmen og trivselen det skaper, samtidig har jeg en sorg over at ikke alle har det like godt.

Det er farlig å være øyenvitne til nøden. Den river meg ut av min selvsentrerte boble. Jeg forstår enda bedre den forpliktelsen og ansvaret vi i vår velstand har til å hjelpe. I bønn, med villige hender og føtter, og i givertjeneste kan jeg få være med og gjøre verden til et litt bedre sted for en medvandrer i livet.

Min livserfaring er at jeg blir rikere av det jeg gir enn av det jeg eier. Og verdien av andres omsorg og kjærlighet til meg, er også uendelig mye større enn kontoutskriften viser. Vi skal ikke gi over evne, men det er viktig at vi alle er med og bidrar på måter vi har anledning til, for å gjøre verden til et bedre sted.

Bondekone | Facebook

•

På forunderlig vis har jeg denne uken havnet på Centro Sarepta i Spania. Jeg har lært et nytt uttrykk her, og det er at mye av det som skjer med oss i livet ikke er TILFELDIG, men GUDfeldig. Det er jeg i alle fall helt sikker på at dette er.

Centro Sarepta er et bibelsenter som har flere målsettinger: Å nå ut med evangeliet til spansktalende, være et rekreasjons- og ressurssenter for evangelister, pastorer og menigheter rundt i landet her, holde bibeltimer og møter for både norske og spanske i området, være en støttespiller for andre kristne etablerte organisasjoner som driver diakonalt arbeid, leirsted for norske skoleklasser, menigheter, grupper, storfamilier, - samt drive bibelskole. Det siste er satt på pause de siste to årene grunnet korona, men det drives nettundervisning i stedet.

Du kan lese mer om Centro Sarepta her.

Denne uken er jeg her for å bli kjent med stedet og folkene her, og kanskje jeg på sikt kan være med og hjelpe til litt også. Jeg har blitt møtt med en overdådighet av godhet og velvilje av hver enkelt som er her på huset. Dagene er så fulle av opplevelser, at det blir ikke mye tid til egentid. Men jeg måtte ta meg noen minutter nå for å vise frem litt av dette fantastiske stedet.

Bondekone | Facebook

•

I kveld var jeg og en venninne med på fakkeltoget i Bergen i regi av Åpne Dører og Stefanusalliansen, med temaet: I fangenskap for sin tro. Først ble det holdt en appell på Torgalmenningen, der vi fikk høre om både enkeltskjebner og generell forfølgelse i ulike deler av verden.

Over 300 000 000 - trehundremillioner - blir forfulgt for sin tro. Det første jeg tenker da: Er det mulig?? I vår moderne, opplyste verden! I en tid hvor vi har så mye kunnskap, - hvordan kan slike ondsinnede, grusomme ting skje?

Mennesker blir sperret inne i containere i ørkenen. Både menn, kvinner og barn blir holdt fanget i egne hjem, lenket fast, låst inne i ubeboelige skur, tvangssultet og mishandlet - av sin egen familie. Fordi de tror på Jesus Kristus. Fordi de ikke er villige til å fornekte ham.

Å eie en bibel blir straffet med fengsel. Å snakke om Jesus, eller møtes i et kristent fellesskap, straffes med tortur og fengsel - uten rettslig dom. Unge jenter blir kidnappet fra kristne familier og tvangsgiftet.

I mange land frykter de kristne for både styresmakter og rettssystem. De er uten sikkerhet om de bekjenner seg som kristne. Vi har tillit til at politiet er en sikkerhetsinstans som har som mål å hjelpe og beskytte. Vi har lover og regler som er til for å verne og hjelpe oss. Vi har styresmakter som vi har tiltro til - selv om vi kan være uenige i ulike saker. Vi har et system som sikrer liv og helse. Vi er trygge i vår vesle boble. Og slik vil vi helst tro at resten av verden også er, men slik er det ikke!!

Som barn fikk jeg barnebøker fra en i familien som jobbet i det som da het Misjon bak jernteppe. Det var bøker som handlet om barn som levde i land der det var forbudt å tro på Jesus, og hvor stor risiko de tok ved å eie en bibel, eller holde et møte. Jeg fikk også være med på møter der det ble fortalt om forfulgte kristne, om deres kamper og lidelser. Dette gjorde mektig inntrykk på meg, og jeg har hele livet båret i meg en særskilt bønn for de som blir forfulgt for sin tro.

I kveld fikk vi både høre om enkeltmenneskers historier, og møte en som fortalte fra eget liv, om forfølgelse, fengsling, tortur og flukt. Slikt gir inntrykk. Jeg kjenner en dyp smerte i hjertet mitt over denne lidelsen.

Min kvise på nesen blir liten mot disses vansirede ansikter.

Mitt gnagsår på helen blir lite mot disses istykkerslåtte bein.

Min flis i fingeren blir liten mot disses avkappede hender.

Min munn blir lukket, men for disse vil jeg tale!

Men hva kan jeg da si? Hva kan jeg gjøre? Jeg er jo så liten. Det er lett å bli tatt til fange av den tanken at ens eget bidrag er så lite at det ikke har noe å si. Det er en både unnvikende, simpel og egoistisk tanke. Hver for oss er vi små, men SAMMEN ER VI STERKE! Sammen KAN vi påvirke. Sammen kan vi utgjøre en forskjell.

Jeg anbefaler deg å gå inn på Åpne Dører og Stefanusalliansen sine hjemmesider for å få informasjon om hva som skjer med de som blir forfulgt for sin tro, om arbeidet de gjør og hvordan DU kan være med å bidra.

Åpne Dører - Tjener verdens forfulgte kristne (opendoors.no)

Stefanusalliansen kjemper for trosfriheten og driver misjon der trosfriheten krenkes.

Dette kan vi få være med på:

Trehundremillioner er ikke bare et tall. Det er navn. Det er barn, kvinner og menn. Det er mennesker som trenger at du og jeg står opp for dem. Og de trenger oss nå.

Bli med i fakkeltoget - både i hjertet og handling.

For trosfrihet og for rettferdighet!

Bondekone | Facebook