Etter mange hektiske og aktive dager, fikk jeg meg en stille stund i fjorden sammen med en venninne i går kveld. Vi svømte med langsomme armtak langs svaberget mens vi småpratet og lo. Vindstille, varmt og vakkert. Noen båtdønninger kom og vippet oss dovent opp og ned.

Lykke

Da vi var vel kommet på land igjen, og satt behagelig bakoverlent og nøt sommerkvelden, kom det en mann forbi oss med en lang fiskestang. "Har dere fått noe?" spurte han oss. "Ja," svarte jeg momentant tilbake: "Gylne øyeblikk og gode minner. Det beste livet har å gi!"

Jeg rakk ikke å tenke over hva jeg sa før etter at jeg hadde sagt det, og da tenkte jeg at det var akkurat slik det var. Jeg hadde fått noe. Ikke noe som metter magen riktig nok, men som metter hjertet. En fin opplevelse å ta med seg i skattekammeret. Sammen med alle sommergledene skal jeg ta det frem igjen når høstmørket kommer krypende.

Fiskeren var på jakt etter sjøørret. Etter første kast fikk han en makrell på kroken. Den ville han ikke ha, men min venninne ville gjerne ha den med seg hjem til stekepannen. Gentlemannen sløyet og renset fisken på beste måte før overlevering. Han ville til og med gi ifra seg posen han hadde med til eget bruk, men den fikk han beholde.

Enda mer latter og glede. Enda et gyllent øyeblikk og et godt minne. Min venninnes datter hadde også kommet, og da vi gikk mot bilen igjen sa hun så fornøyd: "Det har skjedd så mye gøy i sommer" - der denne opplevelsen var et av dem.

På veg hjemover igjen hadde jeg avtalt å møte noen på Hjelmåskaien. Enda en dukkert. Enda mer glede. Enda mer å minnes.

Dette ble dagens tredje dukkert. Tidligere på dagen hadde jeg vært ute på fjorden sammen med familien, der vi hoppet fra båten ut i den sommervarme, klare sjøen.

Dagen har også gitt påfyll til magen. Uteservering av varme vafler.

Slike dager er så ufattelig verdifulle. Påfyllsdager. Dager som gir så uendelig mye. Mer enn vi skjønner i det øyeblikket vi opplever det.

Livet består av flest hverdager for oss alle. Da er det godt at det kommer noen slike dager hvor livet bare leves til fulle. Og enda litt til. Det som gjør meg spesielt godt, er å vite når de mørkere dagene kommer, at jeg har flere gode dager også i vente. De kommer. Som jula på kjerringa. Plutselig er de der. Da må de leves, nytes, lagres og minne oss om at de kommer igjen. Og igjen. Og igjen.

Etter sol kommer regn, og etter regn kommer sol.

Fortsatt god sommer til deg kjære leser. Jeg håper du har fått noe i dag du også. Noe gyllent til skattkammeret ditt.

Klem

Bondekone | Facebook

Å legge ut nytt profilbilde på fb er en stor sak. For meg i alle fall, - og kanskje for flere også. Først er det å få tatt et bilde. Å ta selfie er i seg selv noe som ikke føles naturlig. Å se seg selv på skjermen og trykke av, er nesten som å ta selvskudd. Ubehagelig. Skummelt. Enda mer rart er det likevel å be noen andre om å ta blide av seg. Det er jo bare kleint - som den yngre garde ville sagt.

Så jeg prøver selv. Men ALLE vinkler blir feil. Fra siden? Absolutt ikke!! For stor nese. Ovenfra? For mye panne. Nedenfra og opp? Nei! Da strutter neseborene som skyskrapere. Hode på skakke eller bent frem? Smile med eller uten tenner som viser? For smile må man på profilbilde!! DET er i alle fall en soleklar regel.

Jeg knipser i veg. Serie etter serie. For mye sol på den ene. For mye skygge på den neste. Feil bakgrunn på den tredje.

Kjære vene - for noe håpløse greier, men til sist finner jeg et som jeg tenker kan brukes, og før jeg rekker å ombestemme meg har jeg bytter profilbilde på fb. Her er det:

Så er det å vente på reaksjonene! Vi prøve å innprente ungene at de ikke må måle status etter hvor mange liker de får på sosiale medier, men er vi noe bedre selv? Jeg må innrømme at det betyr noe for meg at det trykkes "liker" og at det kommenteres. At noe skriver "fin, nydelig, flott" gjør noe med meg. Det gjør noe med selvtilliten min, og det varmer.

Og vi vil vel alle fremstå som fin. Eller aller helst nydelig og flott. Men er vi det? Er jeg det?

Jeg tenker på vennene mine, - som er i alle slagst størrelser og fasonger. En er opptatt av for stor hake, en av skjeve tenner, en av for stritt hår, en av for mye krøller, en av struttende mage, en av ditt og en av datt. Selv som voksne sliter vi med utseendemessige detaljer, og lar de definere hvordan vi tror andre oppfatter oss.

Det rare er at alle disse tingene IKKE påvirker hvordan jeg opplever alle disse vennene mine. Jeg ser dem for meg, den ene etter den andre, og ser bare skjønnhet. Det er den de ER for meg som gjør dem vakre. Haker og tenner og neser og hår og mager har faktisk ufattelig lite å si.

Å tenke det samme om seg selv derimot, - er en annen sak. Men jeg håper at jeg kan få være vakker for mine omgivelser for den jeg er, og ikke så mye for hvordan jeg ser ut.

Ønsker deg en fortsatt god sommer - og vit at du er vakker for noen.

Bondekone | Facebook

I dag klarte jeg ikke å holde tilbake tårene i det offentlige rom.

Jeg dukket tilfeldig opp i en politisk demonstrasjon midt på torget i Trondheim sentrum. Et stort område var sperret av, og store politistyrker var til stedet. Også på et tak hadde de rigget seg til med full bemanning under en stor paviljong. SIAN skulle holde tale!

At det er mulig å si så mye stygt!! Det var de styggeste, groveste, mest sjikanerende og hatefulle uttalelser jeg har vært vitne til noen gang. Jeg vil ikke gjengi noe av det her. Uttalelsene deres egner seg ikke verken hørbart eller på trykk. Jeg er i utgangspunktet for ytringsfrihet, men dette synes jeg var å gå langt over streken i forhold til hva som er akseptabelt - også i ytringsfrihetens navn.

Dersom en som halter voldtar en ung jente, kan vi da si at alle som halter er voldtektsmenn? Dersom en som har oppstoppernese dreper en annen, kan vi da si at alle med oppstopperneser er drapsmenn? Dersom en som er venstrehendt slipper en bombe, kan da si at alle venstrehendte er terrorister? Det kan nok hende at vi har muslimer i landet vårt som er både voldtektsmenn, drapsmenn og terrorister, - men det har vi blant våre egne også. Å hate et helt folk, og å ville jage ut en minoritet i landet vårt for deres etnisitet og tro - ER HELT FEIL!!

Jeg snur det andre kinnet til! Ikke for slag, men i avvisning. Jeg er norsk. Jeg er kristen, og jeg ønsker deg som er muslim velkommen til oss. Jeg håper vi kan bli venner og leve i fred med hverandre du og jeg. Og bryter du våre lover, håper jeg også at du blir straffet etter våre regler og dommer, på samme måte som dommen og straffen rammer vårt eget folk.

Noen ganger har jeg sagt til elever som har blitt lei seg for ting som har blitt sagt til dem: La det gå inn det ene øret, legg hodet på skakke, og la det renne ut det andre. Slik vil jeg både gjøre selv, og oppfordre deg til å gjøre om du har fått med deg noe av det som ble sagt av SIAN i dag: Legg hodet på skakke, og la ordene få renne ut igjen! De fortjener ikke vår oppmerksomhet!

"Ja, vi elsker dette landet..." og ALLE som bor i det!

Bondekone | Facebook

I dag var en dag der det var mye som kunne gått galt, men der alt gikk over forventning bra. Gårsdagens værmelding fra Storm varslet lyn og torden på Besseggen, og utrygt for regnbyger. Det var også varslet vind med storm i kastene. Vi hadde planlagt denne turen i lang tid i forkant, og gikk temmelig slukøret til sengs i går kveld da vi så dette. Vi var likevel enige om at vi ville kjøre bort og ta båten inn til Memurubu, høre med lokalfolk, og vurdere situasjonen etter det.

Ingen ting slo til av de dystre spådommene. Ingen lyn og torden. Ikke regn. Vind i ryggen, men helt til å leve med, og ALLE klarte å gjennomføre, til tross for ulike utfordringer.

Da vi stod ved foten av eggen og skulle starte på den bratte oppstigningen, kom en dame bort til oss som virket noe forkommen. Hun lurte på om vi hadde gått der før, og om det var veldig bratt. Høydeskrekken stod tydelig å lese. Nei, ingen av oss hadde gått der før. Hun ble med i troppen vår, og vi karret oss rolig men sikkert oppover. Skritt for skritt. Stein for stein. "Det er bratt, men ikke farlig," - oppmuntret jeg. "Du er trygg."

Etter en utfordrende, krevende og strevsom, men også ufarlig tur, kom vi oss opp og over den bratte kneika. Da vi omsider stod oppreist igjen, så vi rett på to eldre damer som satt inntil fjellveggen og koste seg med litt nistemat. Jeg mistenker dem for å være i 70årene. De skulle gå hele turen over Eggen. Imponerende!! Vi var eige om at vi alle hadde gjennomført en bragd vi kunne være stolte av. "Nå kan dere nyte mestringsfølelsen resten av dagen," sa den ene damen til oss. "Resten av året," repliserte reisefølget mitt lettet og fornøyd tilbake.

Saga fikk sitte på toppen av ryggsekken min opp de bratte partiene. Der likte hun seg godt. Ps: legg merke til skoene 🙂

Jeg har altså gått Besseggen, og er ikke lite kry av meg selv. 52 000 andre gjør det samme i løpet av et år, så det er ikke noe veldig spesielt i seg selv. Det er likevel spesielt for meg. Så glad og fornøyd 🙂

I en sang står det: "De største byrder som du søker bære, er de du selv på forhånd lager deg." Nå var det meldt lyn og regn og vind i dag, så det kunne jo ha slått til. Heldigvis gjorde det ikke det. Men ofte i livet har vi en tendens til å tenke gjennom alt som kan gå galt i det som ligger fremfor oss. Ja, det er mye som KAN gå galt, men det aller meste går bra. Det er en både tung og unødvendig bør å bære med seg - å tenke på alle hinder og problem som muligens KAN dukke opp i livet.

Det er i dag jeg lever, og jeg er tilfreds. Det er et under stort nok for meg.

Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Matt. 6.34

Bondekone | Facebook

Jeg er femtitreogethalvt år og har vært på min første terrengsykkeltur. Det var ren nytelse fra start til slutt. Sykkelen gikk nesten av seg selv opp den lange, slakke fortausbakken vi startet med, og da vi kom inn på fjellstien, var alt bare boblende fryd og glede.

Først et par runder i grønn løype. En slik som alle kan komme seg igjennom. Sant nok det, men virkelig gøy likevel. Et par av ungdommene var med. "Nå er du mitt store forbilde", sa jeg til yngsten på 20. "Jeg vil gjøre alt det du gjør," og så la jeg meg på hjul etter henne.

Kuler, svinger, broer, sol, varme, blomster , fjell og vidder....

Etter første turen tok ungdommene blå løype ned igjen. Jeg tok meg en ekstra runde og ble overrasket av tett regn. Jeg syklet derfor ned igjen på sykkelstien langs hovedvegen. En laaaang, nedoverbakke. Drømmesenario!! Spørsmålet ble: hvor fort er det mulig å sykle her? Klarer jeg å holde følge med bilene?

Jeg lente meg fremover og trakket det jeg var god for. Jeg klarte ikke helt å holde følge med bilene, men de suste heller ikke så veldig fort forbi. Jeg trodde fartsgrensa var 60, men da jeg kom ned, så jeg at det var 80. Forståelig da at jeg ikke klarte den farten. Det er noe med fart som gir meg en ekstrem lykkefølelse. Alle andre tanker og følelser flytter ut, og jeg er i dette ene: Følelse av berusende glede og frihet.

Litt senere ble mannen også med på tur. Da tok vi blå løype ned til slutt. Bare nedover. Litt større kuler. Litt flere og brattere svinger, men ikke mer enn at det også bare var gøy. Og en deilig mestringsfølelse.

For noen dager siden snakket vi om ulike aktiviteter vi ønsket å gjøre. Jeg drømmer spesielt om paragliding, strikkhopp, fjellklatring, og generelt aktiviteter med høy hastighet. Da fikk jeg den kommentaren tilbake at jeg snakker mye om slikt, men gjør det aldri.

Blå løype i terrengsykling, og litt god fart noen kilometer ned en bakke er absolutt ikke det samme som strikkhopp, eller fallskjermhopping, men det var det beste jeg kunne få i dag. Og det var mer enn godt nok. Jeg har hatt min lykkeligste dag for i dag! Det kan ikke bli bedre enn det!

Toppet med å suse ned bobbanen så fort den lot seg kjøre. Dritgøy som den yngre garden ville sagt 🙂

Når det vi ønsker oss aller mest, ikke er oppnåelig. Da må vi se etter hva som er oppnåelig. og la det få bli det vi ønsker oss mest. Det er så mye større glede i det å kunne være glad i det en har mulighet til, enn å lengte etter det som ikke er mulig å gripe. Paragliding er det jeg aller mest ønsker å få oppleve, og det er ikke en umulig drøm. Men den er umulig for i dag. Så i dag var det terrengsykling og bobbane som ble min lykkeligste mulighet, og et fullverdig alternativ.

Ja, i dag bobler det i årene mine. I dag beruser livet meg.

Jeg håper du også finner din lykkeligste dag i det du har mulighet for å finne i dag 🙂

Bondekone | Facebook

"Tenk om vi har vår beste dag i livet, og så vet vi ikke om det," kom det fra en av jentene fra baksetet. Vi lyttet til sangen Vår beste dag, av Erik Bye, da dette gullkornet glapp ut. Ja, tenk om den fineste dagen i livet bare kom og gikk, og så visste vi ikke at det var den! Har jeg hatt den, eller venter den på meg der fremme et sted?

Jeg har mye godt i dagene mine. Når jeg teller gleder gjennom en dag, blir listen fort lang. Veldig lang. Også på de vanskelige, utfordrende og tunge dagene. Noen ganger må jeg lete litt ekstra for å finne de lykkelige øyeblikkene. Vanskelig kanskje, men ikke umulig. Det kommer an på hva en ser etter og hvordan en leter. Lykke finnes i øyeblikk. Og øyeblikk kan gjøres uendelig lange i hjertene våre.

I dag har jeg hatt den beste dagen jeg kunne hatt i dag. Det betyr ikke at det ikke har vært noe utfordrende i den, men den har vært så god som det var mulig å bli. Ryggen er fremdeles litt sliten etter prolapsen, men over all forventning god i forhold til hva den kunne vært. Innimellom kjenner jeg på uro, men da vet jeg også at det går over. Det er mye glede i å være trygg på akkurat det.

Her er ett av dagens virkelig lykkelige øyeblikk:

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre!
Dagen i dag den kan bli vår beste dag.

Det er en kraftfull sang, og forståelig at den lever med så stor styrke enda. Det er godt vi ikke vet på forhånd hva vi skal møte og hva vi må mestre. Dagen i dag er min, og den er god. Ja, i dag har jeg min beste dag - for i dag! Jeg tror at I morgen også kan bli min beste dag - for i morgen.

Tenk å få møte dagene slik. Som den beste livet kan gi akkurat her og nå. Ikke uten smerter, sorger og problemer, men i dem.

Vi finner gjerne det vi leter etter. Leter vi etter gledene, da finner vi dem også. En skattejakt det er vel verdt å bli med på 🙂

Bondekone | Facebook

Caps har vært mitt varemerke i alle år. Helt siden tenårene. Mange har kanskje en periode der de går med litt forskjellig, og så ferdig med det, men for meg har capsen blitt sittende på. Helt til for et par år siden. Da var det en som gjentatte ganger kom med kommentarer som:

Du er fin med caps, men det passer seg best når du er på tur. Du bør ikke gå med det i butikk. Da gjør du deg selv annerledes og spesiell. Du skiller deg ut, og andre vil legge merke til deg....

Etter en kommentar som dette, kom gjerne disse ordene som et haleheng: Jeg sier bare det jeg mener vet du, - med en påfølgende liten latter.

Til å begynne med tok jeg til motmæle, og sa at det var min stil og mitt valg. Men etter hvert som det ble gjentatt, selv om jeg våget å si imot, ble det til at jeg ble mer og mer utilpass med caps i det offentlige rom. Ikke fordi jeg ikke ønsket å bruke den, men fordi disse ordene ble sittende i hodet mitt. Du gjør deg selv spesiell. Annerledes. Skiller deg ut... Og til sist sluttet jeg å bruke caps. Det var ikke lenger noe jeg var bekvem med, - slik som jeg alltid hadde vært.

Dersom jeg mener at du har en stygg genser på deg, burde jeg da sagt i fra om det? Eller om jeg synes leppestiften var litt for rød? Eller at fordi jeg ikke liker å kle meg i sort, så synes jeg ikke du heller burde gjort det? Det er jo lov å mene hva en vil. Selvfølgelig er det jo det. Bør jeg ikke da også kunne si det?

Nå er jeg i en fase hvor jeg har bestemt meg for å ta tilbake mitt eget. Jeg vil være den jeg er. Jeg er annerledes, bare ved å være meg. Akkurat slik som du også er. Det er noe unikt ved oss alle. Unikt. Annerledes. Spesielt. Eget. Og det tenker jeg er fint. Det er ikke sikkert at jeg liker alt som hører til annerledesheten din, men du kan få lov til å være deg likevel.

Vi lærer elevene at når en skal si noe om, eller til en annen, kan det være lurt å bruke disse silene: Er det SANT, er det NØDVENDIG, er det GODT? Det er sant at jeg skiller meg ut med caps. Det ser jeg selv. Det er ikke så mange andre som bruker hodeplagg. Men blir jeg dermed annerledes på en måte som støter andre? Gjør jeg noe galt med det? Blir jeg virkelig så spesiell at det blir lagt merke til som noe negativt?

Nei, jeg tror virkelig ikke det! Jeg tror det er mer spesielt å si slikt som det jeg fikk høre. Og ordene jeg sier bare det jeg mener, verken rettferdiggjør, eller tar brodden av det som ble sagt. Det gjør heller ikke latteren som fulgte etter.

Å kunne snakke om og diskutere ting vi er uenig i, er noe helt annet. Temperaturen kan gjerne også gå høyt, uten at en tar skade av det. Det hører livet til. Det tåler vi å være en del av uten å miste oss selv.

En viktig beskjed til deg og meg som har blitt diktert, enten det gjelder hva vi skal gå med, hva vi skal mene, tenke, tro eller gjøre, så kan det være nyttig å stille seg spørsmålet: Hvem er det som eier problemet? At jeg går med caps på kjøpesenteret er IKKE et problem for meg. Det er meg. Dersom det er et problem for andre, så får det bare være det. Ferdig diskutert!

Og er det noe som bør sies, da er dette rette metoden:

Bondekone | Facebook

Å si om noen, eller noe at det er stygt, er alt annet en naturlig for meg. Det er noe jeg vegrer meg veldig for både å tenke, mene og si. Det ligger i beinmargen min at det er noe vakkert i alt og alle, men jeg sliter veldig med å finne noe vakkert ved denne skapningen her:

Om kveldene går jeg rundt i hagen med krummet rygg, stirrende blikk og saksen i hånden, og leter etter disse slimete, ekle krypene. Det er ingen ting, - absolutt ingen ting ved dem jeg synes er tiltrekkende eller vakkert. De er bare stygge.

Jeg har forsøkt å leve opp til min egen filosofi om at det er noe vakkert og godt ved alt som er til, og det er kanskje det med disse også. Jeg evner bare ikke å finne det. De ødelegger det jeg er glad i. Bryter ned det jeg har bygget opp. Dermed er de dømt til å være stygge uansett hvordan de ser ut.

Dersom de derimot gjorde godt mot hagen min, - hva da? Dersom brunsnegleslim hadde virket som en ekstra god næring på plantene, eller om de fjernet lus og annet uttøy? Ville jeg da - på grunn av at de gjorde noe godt - også synes de var vakre?

Jeg vet at jeg påvirkes av hva som blir sagt om andre mennesker. Deres skjønnet forsterkes eller blekner etter hvordan andre omtaler dem. Om jeg vil eller ikke, klarer jeg ikke å være immun mot andres fortolkninger av en person. Vi må tenke over at vi i måten vi omtaler andre på, er med på å gjøre dem stygge eller vakre for våre omgivelser.

Men om brunsneglene ville fremstått som vakre om de gjorde godt, det vil jeg aldri få svar på. De er bare stygge. Ferdig reflektert!!

Bondekone | Facebook

Jeg vil dele en opplevelse fra en busstur i dag. En opplevelse som har gitt meg mange refleksjoner.

Telefonen til passasjeren på bussete bak meg ringte. Han tok den, og snakket en god stund, både høyt og tydelig, med oppringeren. Det var på et språk jeg ikke gjenkjente, så jeg forstod ikke et ord av hva som ble sagt. Da han til sist la på, henvendte en eldre mann seg til ham, som satt på motsatt side av oss. Jeg hørte forbauselsen i stemmen til ham bak meg, selv om jeg fremdeles ikke forstod noe av hva som ble sagt av den ene eller den andre. Men det ble ikke sagt så mye mellom dem før de gikk over til norsk.

Mannen bak meg var fra Syria. Han hadde kommet til Norge for fem år siden. Den eldre herren hadde vært i krigen i Gasa og lært seg litt arabisk der. Dermed fikk jeg oppklart språket. Det ble en hyggelig, og etter hvert ganske personlig prat mellom de to mennene. Syreren fortalte åpent om sin egen situasjon. Han hadde vært jurist i Syria, men jobbet nå som frisør. Jeg klarte ikke å la være å blande meg, og sa til Syreren at jeg syntes det var leit at han måtte jobbe som frisør her når han hadde så god utdannelse.

"Nei," - kom det kontant tilbake. "Det er slik det må være! Systemet her er helt annerledes. Jeg måtte lært meg alt på nytt om jeg skulle vært jurist her. Det hadde ikke gått med den utdannelsen jeg har."

Han sa videre at han var både takknemlig og glad for at han hadde fått opplæring som frisør, og at han trivdes med det akkurat nå. Konen hadde også fått seg arbeid, og begge barna trivdes på skolene de gikk på, og med de nye vennene sine. Han så på seg selv og sin familie som priviligert. De hadde kommet bort fra krigen, og til et sted som gav dem nye muligheter.

Det ble en fin prat mellom oss alle tre der på bussen, og denne Syreren gav meg virkelig noe å tenke på. Han hadde vært i krigen. Han hadde reist fra alt han hadde. Likevel var han oppriktig i sin takknemlighet over den situasjonen han nå befant seg i. Fokuset var det han hadde nå. Ikke det han hadde mistet!

Det var en som sa til meg for ikke så lenge siden - i det jeg beklaget meg over ting jeg hadde mistet, - som var bagateller i forhold til dette: "Du må heller være takknemlig for det du har!"

Vi er mange som har blitt dratt inn i kriger vi ikke har startet, eller bedt om. De kommer inn over oss med sine tunge skyts og okkuperer verden vår. De heldige av oss klarer å flykte.

Så kommer tiden for TTT x TTT: Ting Tar Tid x Tillit, Trygghet og Takknemlighet. Løpet må gå sin gang. Tillit før Trygghet, og Trygghet før Takknemlighet. Det er ikke mulig å ta snarveger fra start til mål, men når en har kommet så langt som til at det siste får blande seg inn, da kan en igjen smile til verden og til livet. Når en får sett det en har her og nå, i stedet for å holde fast i det en måtte forlate, da kan det en har rundt seg få vist seg frem med sin rette verdi.

Å være frisør på et sted hvor en kan gå til jobb uten frykt for hva som vil møte en, vil være langt å foretrekke fremfor jurist på et sted hvor en ikke vet hvor neste bombe vil falle ned.

Jeg er blitt en frisør på mitt nye sted i livet. Ikke det jeg hadde tenkt meg til og sett for meg, men jeg ser - som den glade Syreren - at det er ufattelig mye godt ved å være der jeg er i dag. Så ja; jeg ER takknemlig for det jeg HAR!

Bondekone | Facebook

Når sauene skal flyttes fra ett sted til et annet, er det alltid en jobb å gjøre med å ta ned strømnot, stokker og strømtråd, samle det sammen og sette det opp igjen. Jeg synes det er et trivelig arbeid. Da føler jeg at jeg er på tur, samtidig som jeg gjør noe nyttig. Det blir fort noen kilometer ut av det også når en går frem og tilbake mange ganger, selv om strekningen ikke er så lang i utgangspunktet.

I formiddag har jeg satt opp gjerde på et nytt sted, og jeg er SKIKKELIG FORNØYD MED AT JEG HAR KLART DET!! Skulle det være en bragd da? Ja, for meg er det det. For ikke lenge siden hadde jeg dobbel prolaps i ryggen. Jeg hadde så store smerter at det ikke var aktuelt å bli kjørt verken med bil eller ambulanse til sykehuset. Jeg fikk smertestillende hjem et par dager, men så måtte jeg innlegges for å få sterkere medisin. Smertene var èn ting, men tanken på at jeg ikke kunne gå til stølen, stelle i hagen, hjelpe til hjemme, gå på turer.... slo meg helt ut.

Men nå er jeg i gang igjen!! Jeg har kunnet hjelpe til litt i slåtten. Jeg slår plenen. Jeg går turer. Jeg er i vigør, og det føles helt, helt fantastisk. Jo, - jeg passer meg hele tiden. Både i forhold til løft og vridninger. Jeg tenker rygg i alt jeg gjør, men det hindrer meg ikke fra å gjøre ting. Bare å passe litt ekstra på. Ha noen ekstra forsiktighetsregler.

En slik smerteopplevelse vil jeg ikke ha igjen, så nå øver jeg meg på å kjenne etter faresignalene i god tid. Med èn gang det murrer nede i korsryggen, stanser jeg opp og kjenner etter: Hva er dette? Bare litt trett? Fare på ferde? Kan jeg gjøre litt til? Er det tid for en liten pause, eller er det på tide å gi seg helt? Ble oppgaven for stor? Er det noe som kan vente, trenger jeg hjelp, eller må jeg be andre om å ta over?

Når jeg blir sliten, har jeg lært meg at det er viktig å ta noen minutter hvile med en gang. Der jeg er. Ikke tenke at jeg først skal gjøre meg ferdig og så hvile. Det trenger ikke være så mange minuttene før jeg er på plass igjen. Før slitenheten i ryggen har roet seg ned.

Etter at gjerdet var satt opp, kjente jeg at nå var rette tiden for en liten strekk, så jeg la meg ned. Midt på beitevegen. Det var jo der jeg var! En liten gresstue mellom hjulsporene ble hodepute. Selv om det var overskyet, kom det noen små solstråler dansene ned til meg mens jeg lå der.

Med nesen pekende mot sky, tenkte jeg over hvor glad jeg var for at jeg var akkurat der jeg var. Jeg hadde utrettet noe som jeg for kort tid siden trodde ville være umulig. Jeg har et sted som er mitt, hvor jeg kan legge meg ned hvor og når jeg vil, uten å ta hensyn til eller tenke over hva andre måtte tro og mene om det - og hvile!

Og slik kan en tenke både om rygg og livet ellers. Ønsker deg en god dag, og at du finner rom til hvile der du er, med det du strever med. Husk at selv et lite minutt eller to er uendelig mye lenger enn ingenting.

Bondekone | Facebook

"Hvorfor er du glad i meg?"

Det er et spørsmål vi gjerne ikke stiller direkte, men vi bærer det med oss i møte med de vi omgås med, både venner og familie. Og vi finner bekreftelse på ulike måter. Det er lett å merke når en blir verdsatt og likt for den en ER, og ikke bare for hva en GJØR. Når vi blir elsket, fødes også en trang til å ville være god. Vi gjør godt mot dem som er glad i oss.

Jeg har hatt venner der jeg har følt meg mer verdsatt for hva jeg gjør for dem, enn for hva jeg er. Det har vært strevsomme vennskap. Vennskap der en alltid føler et press på å måtte prestere. Gjøre noe for den andre. Være noe for den andre. Alltid være god. Likevel blir det aldri godt nok. En kommer til kort. Det er rett og slett en umulig oppgave. Slike vennskap vil spise en opp over tid. Både selvbildet og selvtilliten vil etter hvert brytes ned.

For meg er det heldigvis noe som hører fortiden til, men det har satt sine spor. Å bygge opp tillit til andre, å stole på de en slipper inn i livet sitt igjen, blir en stor og krevende oppgave. Er det mulig?

Jeg hørte en samtale på pTro i dag, som gikk rett til hjertet mitt og gav meg håp. Det er Daniel Sæbjørnsen i samtale med legen Eilif Haaland. Jeg har skrevet ned et utdrag fra den her:

Hva har mitt hjerte tatt opp i seg av å la seg degradere av de vanskelige situasjonene i møte med ulike mennesker. Å si at hvor mye makt disse menneskenes handling mot meg, eller i alle fal slik som jeg leste den og forstod den handlingen mot meg, - hvor mye skal det ha makt i mitt liv? Skal jeg la dette menneskets adferd mot meg være det som bestemmer om jeg dypest sett er et verdifullt menneske eller ikke? Jeg har i mitt møte med denne type tenkning sagt, at nei, det ønsker jeg ikke! Da er det viktig å gjøre èn ting: Tilgi!

I et hvert møtepunkt jeg har med mennesker hvor jeg har opplevd å bli trakket på, eller degradert, blir det en negativ binding mellom meg og dette menneske. Denne bindingen må jeg bryte, ellers henger dette mennesket, eller det som skjedde med meg, resten av livet mitt. Og den kan kun brytes ved at jeg ettergir dette mennesket skyld, eller gjeld. For hva har et menneske gjort som har gjort meg urett? Jo, det har en gjeld til meg. Det skylder meg en unnskyldning, eller bønn om tilgivelse.

Jeg er den som kan frigjøre dette mennesket fra denne skylden, SELV OM dette mennesket ikke kommer til meg og ber om tilgivelse. Så kan jeg si: Jeg VELGER å frasi meg retten til at dette mennesket skal komme og be meg om tilgivelse. På denne måten kan jeg løse meg i en prosess videre, fra det traumet - det kan være et stort og alvorlig traume - som dette mennesket har vært med å påføre meg i mitt liv.

Dermed blir jeg frigjort og kan løse meg mer fra min historie, og fra de negative innspill i mitt liv. Og så kan jeg mer rette meg mot en kristen virkelighetsforståelse, Guds sannheter om meg: At uansett hva som har skjedd med deg, uansett hvor mye du har blitt trakket og trampet på, så er du VERDIFULL!

Når så Den Hellige Ånd lar det gå opp for meg på et dypere plan i mitt hjerte, opplever jeg at det skjer noe: Jeg kan faktisk legge noe bak meg! Jeg står ikke i gjeld til det som har skjedd! Jeg står ikke i gjeld til å mene at den degraderingen er noe som skal henge eller hefte med meg I DAG. Jeg kan ta løvetannen ut av mitt hjertes bed, så blir det plass til å plante en rose, som sier: Du er VERDIFULL. Du er UBETALELIG. Du er HØYT ELSKET.

Her er jeg. Uredigert, usminket, og likevel ELSKET! For den jeg ER, - med mine mange feil og nederlag.

Her er linken til hele samtalen utdraget er hentet fra:

‎Preach! med Daniel Sæbjørnsen: Ep. 1 - "Min verdi" med Eilif Haaland // oktober 2019 on Apple Podcasts

Bondekone | Facebook

"Hei damæær, jeg fant en deilig jordbæråker like oppi bakken hæær. Flere som vil smake? Jeg har fått ned gjerdet, så det er bare å forsyne sææg," breker væren til saueflokken som går og småsturer på en nedgnaget bø.

Noen bjeller klinger spredt rundtomkring, så ikke alle får med seg den lystige beskjeden, men en freidig sau like i nærheten har fått med seg meldingen, og kikker nysgjerrig opp skråningen. "Dææær oppe?" undrer hun og kaster et nysgjerrig blikk oppover. Væren er mett og god og bryr seg ikke med å svare en gang. Han setter kursen mot et skyggefult sted for å nyte tilværelsen i fred og ro.

Sauen går opp mot hagen og ser det nedlagte gjerdet. Ja, her var det fritt frem. Hun spaserer freidig inn og prøvesmaker på litt forskjellig. "Dææilig", tenker hun mens hun jafser i seg noen store og velsmakende Hostablader.

Plutselig dukker en tobeint skapning opp. Sauen skvetter til av ropingen og veivingen, og legger på sprang tilbake til de andre. Det går ikke lange stunden før hun har funnet en grasdott å nappe i, og har snart glemt de store underlige bladene. Men det rumler litt rart i magen en stund etterpå....

Et par andre sauer kommer litt tilfeldig slentrende oppover. Gjerdet er satt opp på ny, men de har fått med seg at det er noe spennende der inne på den andre siden. "Vi hoppæær bare over," sier den ene. "Ja, det æær ikke så høyt her," svarer den andre. De tar sats, og uten alt for store anstrengelser mot gjerdet som ikke er særlig godt forankret på den skrinne jorden mot fjellet, kommer de seg lett over.

Flere ulike planter blir utsatt for sauenes grådighet. Uten en eneste tanke om hvilke skade de gjør på den sarte, nyanlagte hagen, nyter de hver munnfull. Mette og tilfredse, finner de omsider vegen ut til de andre, og menger seg med resten av flokken. Bekymringsløse.

Nå skulle en tro det var nok. Men nei da. Enda et sort får har lagt merke til at det har foregått noe spesielt der oppe på haugen, og har lagt på veg for å undersøke saken nøyere. Gjerdet er satt opp igjen. Det har til og med kommet en tråd på toppen. Ikke mulig å hoppe over. Neivel, men nysgjerrig saumfarer hun hele gjerdet, - frem og tilbake, og finner til sist en ørliten grop hun kan grave seg under. Hun ser på de oppspiste jordbærplantene og de skamfarte staudene. I stedet for å ta inn over seg at det har skjedd en skade her, vandrer hun rundt for å se om det er noe igjen hun kan få i seg. Noen avblomstrede liljer var visst nok ganske ok, og en klokkerbusk hadde også noen blader og blomster igjen hun kunne gasse i seg.

Det blir litt mer styr denne gangen når de tobeinte kommer. Rømningsvegen er ikke særlig lett tilgjengelig. Dermed blir det enda mer trakking og ødelggelser før plassen er forlatt igjen.

Det var MIN hage! Det var MINE planter!! Jeg ser på sauene, og vet at ikke èn av dem vil komme tilbake for å beklage seg. Ikke èn av dem vil tenke på konsekvensene av hva de har gjort. Ikke èn vil være villig til å hjelpe til med å ordne opp i skadene de har påført.

Jeg føler trang til å sette dem til ansvars, men jeg vet i min fortvilelse, at det eneste svaret jeg vil få tilbake om jeg prøver er dette:

"Bææææ"

Gjenoppbygge hagen? DEN tanken orker jeg ikke tenke engang akkurat nå!! Det hele er vel egentlig bare min egen feil, - som ikke har sikret stedet beder. Likevel...

Bondekone | Facebook

Jeg ble skikkelig lei meg en morgen jeg kom ned i leikeskogen og så at hele jordbærbedet mitt var oppspist. Jeg hadde satt opp not rundt hagen, for å hindre sauene i å komme inn. Denne noten var det ikke strøm i, men den andre som gikk på nedsiden hadde. Normalt pleier de å koble at strøm i en - betyr fare i andre også, men ikke denne gangen tydeligvis.

Jordbærtrappen ble anlagt i fjor, av stiklinger jeg fikk av naboen. Det var første gang jeg prøvde meg på jordbær, så jeg var ganske kry da jeg allerede i fjor kunne høste en liten avling. I vår stelte jeg det etter alle kunstens regler, og resultatet ble ganske imponerende. Det BUGNET over av bær

Jeg hadde plukket mine første store og velsmakende bær før katastrofen inntrådte.

I bakgrunnen ser dere synderen! Heldigvis var det bare èn sau! Alle plantene var oppspist, og det meste av bærene.

Jeg var heldig midt i det hele. Sauen hadde bare vært der i kort tid. Den hadde ikke rukket å ødelegge resten av hagen. De andre bedene, med alle staudene jeg hadde plantet og stelt til, stod heldigvis urørt. Hendelsen gjorde meg likevel temmelig motløs. Det er underlig hvor mye glede det gir å lykkes med noe, og hvor sårt det blir når det ødelegges.

Vil plantene ta seg opp igjen? Må jeg vente til neste år på ny avling? Må jeg plante helt nytt? Gidder jeg i det hele tatt å prøve på nytt? Hva må til for å hindre et nytt angrep? Fjerne problemet, forsterke hinderet, eller kanskje begge deler?

Bare et lite jordbærbed, men det gir meg mange tanker om livet også. Hva skjer når grensene våre blir trakket over? Hvor stor skade kan èn person gjøre i et menneskes liv når et ja ikke får være et ja, og et nei ikke får være et nei? Når galt blir omgjort til rett, og rett ikke blir hørt? Blir skaden oppdaget raskt, kan også tilhelingen gå godt. Men blir hagen tråkket ned, oppspist og rasert over tid, da kan det virke håpløst å skulle bygge opp igjen.

Tid, krefter, tålmodighet, nytt mot, innsatsvilje.... Jeg må innrømme at dette ikke er det første som dukker opp i tanker og følelser når jeg ser på skadene etter den tilsynelatende uskyldige skurken. Men så tenker jeg at det må være lov å være litt lei seg også.

Bondekone | Facebook

En 17 år gammel gutt i familien, ble sist uke utsatt for en tragisk ulykke og døde. I dag ble han begravet, og mange kom for å følge ham til hans siste hvile.

Døden. Så absolutt. Ugjenkallelig.

Det er to ting vi vet med sikkerhet om livet, det er at vi skal dø, og at de døde ikke kommer tilbake. For de etterlatte kan sorgen komme i så mange slags former. Hvordan vi opplever og håndterer sorg etter tap vet vi ikke før vi selv står midt oppi det. Sorg er sorg, og det er ingen rett eller gal måte å sørge på. Den er et fjell som må bestiges. Hvor lang tid det tar, hvor bratte stigningene kan være, og hvordan vegen krongler seg frem vet vi lite om på forhånd. Dette er en av de tingene i livet som er umulig å forutse.

Døden. Både fiende og venn. En fiende for den som er sulten på dagen, og en venn for den som er mettet.

Døden. Forever?

Dette har vært en uke som har preget mange: Sjokk, sorg, bunnløs fortvilelse, og så underlig og rart det er, også HÅP. For oss som tror på et liv etter dette, og som tar sin tilflukt til Guds ord om et evig liv sammen med ham, er ikke døden absolutt i sin absolutthet likevel. Vi har håp om en gjenforening. Et håp som ikke gjør sorgen mindre, men som bærer oss i den.

Til deg som er i sorg etter å ha mistet, vil jeg gi denne sangen av Marit Selbæk: Til trøst - YouTube

Bondekone | Facebook