På en tur forleden, møtte jeg på denne trappen. På toppen stod det tre menn, en eldre kar, og to i førtiårene. Den ene av dem var kraftig overvektig. Jeg stod et lite stykke unna mens jeg ventet på at de skulle komme seg ned. Det ble et fascinerende skue. Den store karen brukte først lang tid på toppen før han var klar til å våge seg på nedstigningen. Den eldste gikk først ned. Så var det mister Diger, mens tredjemann stod igjen oppe.

Det gikk svært sakte nedover. Begge føtter på øverste trinn. Pause. Neste trinn. Pause. Så ett til. Pause. De to andre sa ikke stort, men innimellom hørte jeg rolige, vennlige og oppmuntrende kommentarer som: Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du....

Til sist var han nede, og det var tydelig å se at han hadde gjennomført en stor bragd. Jeg hadde stått et stykke til siden for å ikke stresse dem, men nå da han var nede, gikk han inn mot fjellveggen for å slippe meg forbi, - og sikkert også for å få seg en liten pause. Jeg var så full av beundring at jeg bare måtte kommentere det. "Jeg synes det var skikkelig imponerende å se at du klarte dette," sa jeg til ham. "At du våget deg ned!"

Da kikket han på meg, og hele ansiktet eksploderte i et stort og hjertevarmt smil. "Takk for at du sa det," svarte han tilbake. Vi utvekslet noen gode ord til hverandre mens han pustet ut. "Du har dine utfordringer, og jeg mine," sa jeg til sist, "og for hvert trinn vi tar, vinner vi en liten seier."

Det tok ikke meg mange sekundene å komme opp den trappen, men det er andre stiger i livet mitt som er både skremmende og utfordrende. Ja, - som til tider virker helt uoverkommelige. Men så er jeg også så heldig at jeg har en heiagjeng både foran og bak. Noen som sier: "Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du."

Og så går jeg. Skjelvende og redd til tider. Ett trinn om gangen. Innimellom finner jeg fast grunn under føttene og får puste ut litt. Så kommer det en ny stige. Livets uforutsigbare krongleveg. Men sammen med heiagjengen min, og sammen med Ham som tar meg ved hånden og leder der stien er tåkelagt og uklar, og som bærer når egne krefter svikter, - er jeg TRYGG.

Bondekone | Facebook

På veg til butikken i dag lyttet jeg på radioen til pTro. Der fikk jeg høre en sang som gikk rett inn i hjertet mitt. En inntagende og yndig stemme, sammen med vakker musikk var i seg selv nok til å røre meg, men da jeg fikk med meg teksten, smeltet jeg helt. Jeg måtte søke den opp igjen på YouToube og høre den en gang til før jeg gikk inn i butikken, og enda flere ganger etter det.

Jeg føler meg bare så uendelig rik. Som har en himmelsk far jeg kan få legge ALT over på. Han vil ta seg av det!! JEG kan få legge kampen ned, og la det andre fare med FRED, for HAN vil ta seg av det.

Så rik. Så ufattelig rik. Jeg gir videre til deg gaven jeg fikk i dag:

Sleppe taket - YouTube

Sist jeg skulle hente inn kyrne til fjøsstellet, var de ikke særlig samarbeidsvillige. For det første var de så langt unna som det gikk an å være, og da jeg skulle jage dem hjemover, spredte de seg i tre forskjellige flokker. Det gikk både tid, krefter og en god porsjon tålmodighet med til jobben, men til sist var de med alle sammen, og jeg gikk temmelig sliten bak hele gjengen og så på kurumpene som vagget seg fremover, og jurene som disset. Akkurat da var jeg passe irritert, og syntes ikke det var noe særlig vakkert syn å være vitne til. Og på toppen av det hele begynner den bakerste kua å skite. Da var det bare å hoppe unna for ikke å få spruten opp etter beina.

Her går bakdelene bokstaveligtalt i kø, tenkte jeg med meg selv.

Men det var også en tanke å spinne videre på. Ja, det var rett det at bakdelene gikk i kø, men det var bare ut fra MITT perspektiv akkurat der og da. Hva om en skiftet fokus?

Jeg sprang ned på bøen og så på dem fra siden. Da så jeg vandrerne. De som var på veg fra ett sted til et annet. En flokk som hadde blitt hentet og ledet. Fra en dag ute på beitet, til en kveld inne i fjøset der både mat, stell og omsorg ventet.

Det kan ofte være lurt å forsøke å skifte fokus når bakdelene blir overveldende store og mange. Når skiten skvetter opp etter føttene, og en ikke kommer seg unna. Å gå litt til sides kan da være til stor hjelp. Noen ganger kan det være vanskelig å klare det selv. Da er det godt om andre kan ta en ved hånden og lede skrittene et stykke på vegen.

Det er ALLTID flere sider ved en sak, i et problem eller ved en konflikt.

Det er ALLTID flere måter å håndtere en utfordring på.

Og, - viktigst av alt: Det er ALLTID en løsning. Kanskje annerledes enn det du og jeg har tenkt på forhånd, men ikke nødvendigvis dårligere.

I Jesaja 41. 9-10 kan en lese disse oppmuntrende, levende og virkekraftige ordene:

Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste grense. (-) Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd. 

(1) Bondekone | Facebook

Jeg liker å spille Sudoku, og på mobilen er det litt enklere enn med penn og papir, så det blir gjerne noen runder der i løpet av dagen. Jeg liker også å utfordre meg selv litt på vanskelighetsgraden, selv om det da gjerne tar litt tid å komme gjennom et brett.

Men så hender det at det låser seg. Det er ikke mulig å finne bare ETT rett alternativ i noen ruter. Da må en bare ta sjansen på et tall. Litt flaks har en jo alltid, men så blir det gjerne et feilvalg også. I spillet er det lov å gjøre to feil, før Game Over kommer opp.

Men selv om det er Game over, så kommer det samtidig opp en blå livredningsplanke: SECOND CHANSE. Spillet er ikke over likevel. En ny mulighet ligger åpen. Ulempen er at en må se seg gjennom en reklamevideo på opptil 30 sekund, men så er en i gang igjen. Spillet går videre.

Her var det bare en liten uoppmerksomhet som førte til fall. Da er det godt at det er en Undo knapp som kan gjøre om det som var galt og få en på rett spor igjen.

Slik også i livet. Det er som et spill. Noen ganger er vanskelighetsgraden Lett. Andre ganger Extreme. Noen ganger er det innlysende hva som er de rette valgene. Andre ganger kan det være helt umulig å forutse. Det kan være fryktelig vanskeligere i livets spill, å finne Undo knappen. Den som sletter ut det feile valget. Og det kan også være vanskelig å trykke på SECOND CHANSE knappen. Det føles så ydmykende. Stoltheten hindrer oss.

Men de er der om vi vil.

Noen ganger er det som virker uoverkommelig vanskelig egentlig veldig enkelt. Undo. Second chanse. Rette opp feil. Legge ting bak seg. Spille videre.

Hva er lettest, og hva er tyngst: å være den som ber om unnskyldning, eller å være den som tilgir? Å være den som ber om en ny mulighet, eller å være den som retter ut hånden?

Svaret kan være så enkelt at det bare handler om vilje til å være gode mot hverandre.

Jeg er en Gamer i livet. Jeg er ingen stormester, så det går både godt og galt. Jeg øver meg fremdeles på å bruke de rette knappene. Kanskje jeg med litt mer praksis og øvelse vil bli bedre.

Lykke til kjære venn, med ditt spill. Jeg håper vi sammen kan bli flinkere til å gjøre venden litt bedre, med de små, men viktige skrittene Undo, og Second Chanse.

Noe av det kjekkeste når våren kommer, er å pynte i hagen. Jeg stasjer den opp med alt mulig. Ja, - jeg flytter nesten stuen ut når våren kommer. Jeg har en spesiell forkjærlighet for skilt med gode ord. Det er så mye visdom og godhet i mange av dem. Dette enkle trehjertet kjøpte jeg på senteret i vinter. Ikke særlig vakkert, eller forseggjort. Skriften er heller ikke den peneste jeg har sett, men den traff meg i hjertet likevel.

Er det ikke slik livet er noen ganger? At uten den ene, er livet tomt?

Jeg er så utrolig heldig. Jeg har flere enere som er der for meg. Som er venner jeg kan stole på. Som tør å møte meg i sorgene mine. Som våger å åpne hjertene sine for meg. Som klarer å lokke frem latteren gjennom tårer. Og som er der og gleder seg med meg når solen skinner. Og jeg tror og vet at jeg også får lov til å være en slik venn for dem.

Takk til deg som er en slik ener i livet mitt. Den rikdommen du gir meg er uendelig i sin verdi.