Å handle med en trett og trassig treåring på slep, er noe alle småbarnsforeldre vet kan være utfordrende. I dag fikk jeg prøvd meg, og det var ikke en hyggelig opplevelse. Jeg skulle bare innom matbutikken en snartur etter noen få ting.

Første stopp var grønsakene. Litt til taco i kveld. Da begynte det. Vesle Liv la seg rett ned på gulvet og begynte å hyle. Forskrekket gikk jeg bort for å ta henne opp, men hun vred seg unna armene mine som en sleip ål, for så å krabbe bort fra meg i reserfart. I faktabøker om dyr, står det ofte hva som er toppfarten deres. Jeg undrer meg i hva som er toppfart på et krabbende barn. Den kan være lynende rask, det er helt sikkert. Jeg gikk slalåm gjennom grønsak- og fruktdiskene på jakt etter Liv, samtidig som jeg forsøkte å få med meg tacogrønsakene. Jeg endte opp med en hylende Liv på ene armen, og en stor rød paprika i den andre. Passe svett, fant jeg ut at det var best å komme seg bort fra hele avdelingen.

Liv hadde fått et godt grep i håret mitt da jeg stod ved Tacohyllen. Det nytter aldri så mye om det er 40% tilbud på alt til Taco når hårfestet er i ferd med å bli slitt av. Jeg bet sammen tennene, forsøkte å løsne grepet med å presse pekefingeren inni den stramt knyttede hånden, mens jeg ilte videre innover i butikken.

Liv ble plassert på gulvet. Skrikingen var gått over til trassig gråt. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne se på henne at hun bare var sliten. Mange nye opplevelser i løpet av høstferien. Seine kvelder. Travle dager i barnehagen, med flere nye folk å forholde seg til. Fredagsettermiddag og utslitt.

Jeg tok et vennlig, men bestemt tak i hånden hennes, og sa at vi skulle skynde oss hjem. Jeg måtte bare få tak i et par ting først. Hun fulgte etter meg. Frivillig, men med tunge skritt. Jeg fikk tak i en liten pakke kyllingsalat som jeg klemte sammen med paprikaen.

Hun ville ha is-te. Siste stopp. Litt drikke. Vi ankom kjøledisken med brus, men der var det ingen is-te. Vi kikket sammen opp og ned hver eneste hylle, men ingen is-te var å se. Da segnet hun om på gulvet igjen. På magen denne gangen. Der ble hun liggende som en vaskeklut og gråte. Da kom jeg nesten på gråten selv også.

Jeg løftet Liv opp. Varlig. Hun hang slapt over skulderen min, og jeg strente utmattet bort til de nye selvscanningsdiskene. Et øyeblikk senere var vi i bilen. Liv sovnet nesten før jeg fikk plassert henne i bilsetet.

Dagens helgehandel: en paprika, kyllingsalat og en flaske jordbærfarris, havnet på setet ved siden av.

___________________________

Vesle Liv sover enda. Ute i bilen? Jeg vet ikke. Akkurat nå vet jeg ikke hvor hun har blitt av. Det er stille.

__________________________

Vesle Liv er ikke en virkelig person. Hun er kaoset inni meg. Slik føltes det å gå på butikken i dag. Planen var klar. Jeg visste hva jeg skulle ha. Ingen problem. Det har aldri vært et problem å handle. Så kommer det som lyn fra klar himmel. Uforklarlig.

Det er utfordrende å være så splittet. Å ha kontroll  i tanker og hodet, samtidig som følelser og kropp lever sitt eget liv. To ulike kanaler. To ulike liv som krasjer sammen.

Dagen i dag har først og fremst vert god. Jeg har hatt en rolig og fin dag. Harmonisk. Kanskje nettopp derfor er det ekstra vanskelig å forstå hvorfor slike ting skjer. Men kanskje det ikke alltid er alt som skal forstås. Kanskje noen ting bare må aksepteres. 

Det blir nok ikke et slikt tacobord på oss i kveld, men en skive brunost er da heller ikke å forakte. 

 

Jeg savner det! Dypt og inderlig! Hver eneste dag kjenner jeg på savnet og lengselen etter å få skrive. Lengselen etter å la fingrene hvile på tastaturet, etter å lukke øynene, og bare la dem få leke seg bortover tastene, la dem få danse sin egen dans. En dans der en ikke må telle... EN - to -tre -fire. EN - to - tre - fire. EN - to - tre - fire.... men at fingrene glir i ett med musikken, at en blir ett, svinger seg sammen med den, og bare ler - fordi en kan ikke annet. La gleden og latteren, og sorgen og tårene få bruser sammen med melodien fra tastaturets sarte toner.

Jeg skriver nå. Gjør jeg noe galt? Jeg vet ikke. Det er skille mellom det personlige og private som har blitt visket ut. Å fortelle litt fra det private liv er innafor. Vise glimt fra livet, hva som skjer på garden, tips fra skolehverdagen, små begivenheter i livet. På sosiale medier, som ellers i livet, så er det glansbildet som skal vises frem. Det er innafor å si at en har det travelt. At livet er stressende. At det går i motbakker innimellom. Men det er ikke innafor å gi til kjenne at en ikke har det bra.

Jeg har det bra. På så veldig mange måter. Livet er virkelig et glansbilde. Jeg gleder meg over hver eneste dag. Lykken omgir meg i hverdagens mange underfundigheter. Hele tiden. Men det er også sant at jeg ikke har det bra. At det er et kaos som herjer på innsiden som jeg ikke har kontroll over. Å si noe om dette kaoset er ikke stuerent. Selv ikke i 2018. Det sies og skrives om det hele tiden. Hvor viktig det er at vi må være åpne. At det skal være rom for alle. At psykiske lidelser må få et ansikt. Det er greit så lenge det bare er ord, men når ordene virkelig får et ansikt, da blir det farlig. Da blir det noe en må forholde seg til.

Det som er vanskelig, er ikke å fortelle, men å forholde meg til at du må bære byrden av å vite. Følelsen av å bli hysjet på. At jeg tar ordet i en forsamling der jeg ikke har talerett. At jeg får misbilligende blikk fra de rundt meg, med både synlige og usynlige pekefingrer løftet mot munnen. Vær stille!

Jeg husker en skoleforsetilling jeg satt på som mor. Ungene var i siderommet og gjorde seg klar. Inne stod en lærer og skulle introdusere hva som skulle komme. Ivrige barnestemmer og nervøs småfnising nådde ut til oss. Men det gjorde også en annen lyd. En av lærerne som hadde tilsyn med barna forsøkte å hysje på dem. Og mer skingrende enn alt annet, var denne lyden: hysj... hysj.... hyssssj….

Nå er jeg der. I siderommet. Jeg ønsker å gå ut på senen. Være meg. Få være en som sier: I dag har jeg det ikke bra, - selv om jeg har det veldig bra. I dag er jeg redd. Men jeg vet ikke hva jeg er redd for. Jeg er bare veldig redd. I dag har jeg gråtedag. Tårene renner, og jeg klarer ikke stanse dem. Men jeg vet ikke hvorfor jeg gråter. I dag er ingen god dag.

Men jeg hører bare lyden av hyssssssj, og vet at det ikke er denne forestillingen jeg skulle vært med på. Jeg er på feil sted. Men det er her jeg er.

Jeg ønsker så inderlig å skrive. Men lyden av hysssj har satt seg i ørene. Det er ikke slik en gjør. FB-gruppen min finner du her 🙂