Det var en gang en liten, vakker og høyt elsket prinsesse. Hun gynget stille på husken sin i den store slottsparken, alene, - og gråtende.  Aller mest gråt hun fordi hun gråt. Hun var så ulykkelig over at hun ikke var lykkelig over all kjærlighet og skjønnhet som omga henne. Ulykkelig over å være så utakknemlig og slem...

Hun hadde gått inn til sin kjære mor - dronningen - i dag morges. "Se mamma, skal jeg danse for deg" hadde hun sagt så glad og lykkelig. "MIn skjønne, elskede pike," svarte moren. "Jeg vil svært gjerne se deg danse. Når du danser er det som å se solen leke selv på de mørkeste dager. Ja, kjære barn, dans for meg - men ikke akkurat nå. Jeg er litt travel skjønner du, men om en liten stund... I morgen kanskje..." Dronningen kysset barnet på hennes dansende lokker før hun hastet forbi.

Prinsessen gikk så til sin elskede far - kongen. "Kjære pappa, skal jeg synge litt for deg," hadde hun spurt i en kjærlig omfavnelse. "MItt lys og min glede," svarte faren. "Kan skjønne jeg vil du skal synge. Sangen din får alle sorger og bekymringer til å blekne, og tonene dine får hjertet til å bruse av lykke. Ja, kjære barn, syng for meg, - men ikke akkurat nå. Jeg er på veg til et viktig møte og kan ikke komme for sent. Senere. I morgen kanskje..." Kongen løftet piken opp i armene sine og svingte henne rundt før han satt henne ned igjen og hastet forbi...

Prinsessen gikk så til rommet sitt. Der øvde hun iherdig og flittig på fløyten sin. De vakreste toner ble lokket frem. Så gikk hun til sin bror, prinsen. "KJære bror, skal jeg spille litt for deg," spurte hun, trippende av iver med fløyten i hånden. "MIn søte, gode søster, selvfølgelig vil jeg at du skal spille for meg," svarte han glad. "Når du spiller hører jeg både fuglesang og fossedur, vinden som rasler i bladene og bølgenes brus om stranden. Bare du kan lokke frem slike vakre, berusende toner. Ja, kjære søster, spill for meg, - men ikke akkurat nå. De står og venter på meg, vennene mine. Du er for liten til å være med. Men når jeg kommer tilbake, da vil jeg gjerne høre deg spille. Så har jeg noe å glede meg til." Prinsen rusket henne kjærlig i håret i det han hastet forbi...

Prinsessen gikk til kokken. "Kjære kokk, kan jeg få lov til å hjelpe deg med å lage mat," spurte hun med utstrakte hender. "Kjære lille gullklump, så snill du er," smilte kokken mot henne. "Alltid hjelpsom og snill! I dag er en travel dag med alt som skal gjøres i stand til den store festen i kveld. Det er så mange som springer rundt her nå. Ser du: her er fullt over alt. En annen gang skal også du få være med, men ikke akkurat nå. Kom igjen en annen dag, men før du går skal du få en smakebit på festkaken." Kokken hadde laget en ørliten miniatyrkake av den store kaken som prinsessen fikk med seg på et lite fat med gullkant og engler.

Så gikk hun til de andre for om mulig å kunne gi videre litt av all den varmen som brant på innsiden av hjertet: syersken, gartneren, portieren, tjenestepikene, sjåføren, stallmesteren.... Men ingen hadde tid. "En annen gang," sa de - alle sammen. Med smil og kjærlige ord ble hun vist bort fra den ene etter den andre. Til slutt var det ikke flere igjen. Bare husken.

Tårene dryppet stille mot bakken. Skammens tårer. Så høyt elsket, og så utakknemlig...

FB-gruppen min finner du her 🙂