Monthly Archives: april 2016

•

Det har vært en spesiell vinter og vår, - på mange måter. Å gå to måneder sykemeldt og få livet satt litt på vent på grunn av tretthet, har vært en både spesiell og ny erfaring. Nå har jeg vært i gang i igjen i 50% en god stund, og det har vært godt. Godt å få være i gang med livet slik det skal være. Slik både jeg selv og de rundt meg egentlig forventer at det skal være.

B12 sprøytene har hjulpet meg enormt mye. Og vårsolen. Likevel er det et stykke igjen. Hver gang jeg har vært hos legen, har jeg tenkt at denne gangen blir nok den siste, for nå går det jo bedre, - men så har ikke kreftene og overskuddet kommet på plass innen utløpsdato, og dermed har det blitt nye runder likevel.

Alle rundt meg har vært udelt positive. Ingen anklager! Ingen sure mine! Ingen: "Nå må du ta deg sammen," holdning. Likevel har det vært vanskelig å gi slipp på de tankene selv. Jeg vil jo så gjerne! Hver dag på jobb, med både elever og kollegaer, er en glede. Mange smil, mye latter, og en god følelse av å høre til.

Men når lunchtimen kommer, da er litt for ofte det meste av energien oppbrukt. Noen ganger har jeg ikke en gang overskudd til å sette meg ned sammen med kollegaene mine, men tusler meg bare ut til bilen og kjører hjem.

Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som bor i et land som har et helsevesen som ivaretar mennesker med ulike utfordringer. At jeg har fått lov til å være hjemme denne perioden for å hente meg inn igjen og samle nye krefter, uten å bli møtt med verken skepsis eller forakt. Å bli både trodd på og forstått. Og ikke minst at jeg har fått lov til å beholde lønnen min denne perioden. bk

Fordi systemet ivaretar meg, vil også jeg være med på å ivareta systemet. Og det gjør jeg med å betale skatt. Den betaler jeg med glede, og heller mer enn mindre. Nå er det tid for lønnsoppgjør, og de fleste vil ha mer til seg selv. Lik lønn for likt arbeid er jeg fullstendig enig i, men ellers mener jeg det er bedre å kjempe for fellesskapets goder enn for egen vinning. Den velferden vi har i dag betaler seg ikke selv! Vi må alle være med å bidra. Tryggheten vi får tilbake er vel verdt de kronene.

Takk til deg for skattekronene dine, som har gjort det mulig for meg å få være hjemme denne perioden, - med lønn. Jeg vil gjerne være med å betale deg tilbake når det er din tur til å trenge hjelp!

God lørdag 🙂

Se fb-gruppen min her, og velkommen som medlem 🙂

•

Det er rart hvordan en kan se seg blind på noe, og når en plutselig oppdager det, så forstår en ikke hvordan en har klart å unngå å legge merke til det tidligere. Olav mente vi burde gjøre noe med trappen og verandaen før inntoget av gjester skulle komme. Først da så jeg etter selv,  - og var mer enn enig.

Det er lett for å ville ta noen snarveier for å få jobben fort unnagjort, men det viser seg stort sett at i lengden er det best å gjøre ting på den BESTE måten - ikke den raskeste. Problemet er at det er en jungel av produkter å velge mellom. Hva bør gjøres, hvordan og med hva?

Jeg lyttet til ekspertene og kjøpte med meg Butinox terrassebeisfjerner. Det lyse partiet på bildet, er vasket og skrubbet med stålbørste. Litt forskjell kan man si ja... Etterpå vasket jeg forsiktig bort restene med høytrykksspyler. 20160425_154853Etter et par dagers tørketid var det klart for påføring av ny beis.20160427_102035 Også Butinox. Med langt skaft gikk arbeidet som en lek. Male- og beisearbeid er rekreasjonsarbeid. Å gå med en kost i hånden og bare la den få gli stille fram og tilbake - det er rett og slett et arbeid som ikke krever noe annet enn at du bare GJØR det. Både hode og kropp får hvile, - og det selv om en arbeider. 20160427_111559Om den er best, eller bare dyrest, er ikke godt å si, men resultatet ble i alle fall pent. Klar til å møte sommerens mange aktiviteter og gleder. 20160427_115122Og vaskeromstrappa fikk seg et skikkelig ansiktsløft også. Fra shabby...20160427_100023...to chic.20160427_115042Da var den jobben gjort, og kan krysses av på listen, - og jeg er godt fornøyd 🙂 ...Men skulle ønske det fantes noe jeg kunne ha på som holdt seg pent i MER enn ett år. Har du noen gode råd, da kom gjerne med dem...

Ta gjerne en titt på FB-gruppen min her 🙂

•

Jeg liker meg best når jeg får ha kontroll over hva som skal gjøres, så derfor satte jeg meg ned ved PC-en og laget meg en liste over alt arbeid som gjenstår til konfirmasjonen - og skrev den ut. Det ble 5 fulle sider!! 5!!!! Hjelpe meg! Jeg så på sidene mine, ble helt matt, og tenkte først at dette kommer ALDRI til å gå bra.

Men så tok jeg meg sammen og tenkte at det er bare å brette opp armene og gå igang. Og det var jo veldig mange små ting på listen. Ting som bare skulle huskes på. Det var slett ikke så ille som det så ut til. Likevel... Listen ble for lang og for tung. 20160426_195428

Noe måtte gjøre, - men hva. Så fikk jeg en god idè! Jeg har mange ganger laget arbeidsplaner til elevene mine med oppgaver i tre ulike kategorier, - nemlig MÅ - BØR og KAN. Nå har jeg gjort det samme for meg selv, og da viser deg seg at MÅ listen slett ikke ble så lang. Faktisk er det BØR og KAN listen som er lengst.

Jeg er fremdeles elev i livets skole, og jeg forsøker meg på videreutdanning i emnet: La GODT NOK, være GODT NOK! Ikke like lett alltid for en som vil at alt skal være litt mer enn godt nok. Helst mye mer. Aller helst perfekt! Men jo mer jeg studerer og gransker dette spennende faget, jo mer finner jeg at det ligger mye lykke og glede i det.

Så nå forsøker jeg å forholde meg til KAN listen, så får jeg se om jeg får begynt på BØR listen før dagen kommer eller ikke. KAN listen - med utvask av gryteskap og rydding av garasje - skal i alle fall få ligge. De oppgavene kan jeg nok finne igjen ved en annen anledning.

Tiden FØR konfirmasjonen skal også være en tid for glede. Ikke stress! Selv om slike lister kan være både nyttige og gode, så kan de også være litt trøblete av og til. Men med min lille MÅ liste er jeg godt optimistisk på at vi både skal hygge oss med det som skal gjøres, og at vi skal komme godt i havn med alt før dagen.

Jeg GLEDER MEG!

Følg med videre på FB-siden min her 🙂

•

Noen ganger kunne jeg tenkt meg å hatt en anonym blogg som jeg ville kalt "Tenåringsmamma." Du verden hvor mye kjekt, fantastisk, moro, spennende - og til tider litt slitsomme ting som skjer i hverdagen med to tenåringer i huset! Det er en vidunderlig tid, og det er mange ting jeg kunne tenkt meg å formidlet videre, - men jeg gjør det ikke. Både fordi jentene ikke vil at jeg skal gjøre det, og fordi jeg selv både ser og forstår at det ikke er rett å utlevere dem offentlig. Heller ikke positive ting.

De er flinke til å hjelpe til både hjemme og på garden, og mange ganger kunne jeg tenkt meg å lagt ut både bilder og tekst der jeg fikk vist dem frem, fått skrytt av dem og fortalt hvor flinke og gode de er, og hvor stolt jeg er av dem. Eller noe morsomt de har sagt eller gjort. Kommentarer og historier fra dagens opplevelser kommer ofte på rams, og latteren og gleden sitter løst hos dem begge. Jeg har noen bøker liggende hvor jeg har skrevet ned noe av det de sa som små, og jeg burde absolutt ha gjort det enda....

Men ikke offentlig!

De siste dagene har jeg sortert i bilder som skal vises i konfirmasjonen til Miriam. Maria har hjulpet meg, og èn ting  jeg spesielt har lagt merke til, er hvor ofte hun har kommentert at hun husket ting fra hun var ganske liten. Og det som huskes best, er følelsene. At hun var glad, lei seg, sint... ma og mi red

De som er små i dag skal også bli store en gang. De skal også huske tilbake på barndommen sin og på ting som skjedde med dem. Jeg undrer meg på om de da også vil huske at de gangene de sa noe - som kanskje var alvorlig ment for dem, men som var morsomt for de voksne - at det ble postet på sosiale medier og gjort tilgjengelig for hele verden? At både flausene deres, morsomhetene og sinnet de viste i hjemmets lune rede ble kjent for mannen i gata?

Jeg blir litt trist på mange barns vegne, når jeg ser hvor mye voksne folk kan utlevere om dem offentlig. Både på blogger, facebook, instagram, youtoube og TV. Joda, vi har sikkert noe å lære av "Nanny" som viser hvordan spesielt vanskelige barn skal takles, eller hvordan "Unge mødre" tar seg av barna sine osv. Men er det så sikkert at barna selv synes det er ok?

De fleste er heldigvis forsiktige med hva de legger ut om barna sine, og slik både må og skal det være! Dette må også gjelde for SMÅ barn. Vi har ikke rett på deres liv. De er selvstendige individ, og det er vår oppgave å beskytte dem så lenge vi kan, - ikke utlevere dem.

Jeg har verdens mest fantastiske barn, og hele verden burde både fått sett dem og blitt kjent med disse to vidunderne! Ikke sant?

Men er det ikke slik for alle som har barn da? Vi må ikke la den gleden vi har av å være sammen, av å se, høre og gjøre noe i nuet - bli erstattet av tanken om at "Det som ikke alle andre vet - har ikke verdi!" Å kose seg sammen, uten kamera eller mobil, er en skatt vi snart må bevisstgjøre oss å holde fast på...

God lørdag 🙂

Ta gjerne en titt på fb-siden min her 🙂

•

Etter at snøen har forsvunnet og frosten har slept taket, står arbeidsoppgavene i kø og venter! Da er det viktig å kunne glede seg over den en faktisk FÅR gjort, og ikke bare bli matt av å se på alt annet som en også skulle ha gjort.

I fjor ble denne skråningen ryddet. Både trær og kratt ble saget ned. Veden ble kjørt bort, og de fleste greinene ble kuttet opp til flis. Det som ikke ble gjort da, har vi tatt ferdig nå. Som bildet viser, var det mye greiner igjen.20160413_135909Det er to måter å kvitte seg med dem på: 1 - Brenne dem! Vi fikk brent opp ganske mye mens det fremdeles var mulighet for det.20160413_144022Et trivelig arbeid. Det ble mørkt før de siste greinene hadde brent opp. 20160413_214706Jeg ble litt for ivrig med å kaste halvbrente pinner lenger inn på bålet...  Isposen måtte hentes.20160413_214622Slik så det ut dagen etter. 20160416_163100På lørdag var hele familien engasjert i metode 2: Å kjøre dem bort.20160416_162102Alt rusket som lå igjen langs kanten ble plukket sammen, kastet på tilhengeren og kjørt bort. 20160416_162645Nå har hele skråningen blitt ryddig og fin, og bøen er klar til neste prosjekt: møkk og gjødning. 20160416_163457

Se fb-gruppen min her.

•

For et par uker siden, fikk jeg gleden av å delta sammen med Alversund kammerkor på gudstjeneste i Knarvik. Magne Bjørndal forrettet, og det ble en stund til stor glede og velsignelse for meg. Etter gudstjenesten var jeg så frimodig å spørre om jeg kunne få lov til å gjengi preken hans her på bloggen min. Det fikk jeg. Han skulle sende den til meg etter å ha vært på en liten ferie. Nå har jeg fått den, og deler den med deg her. Her får du et lite innblikk i dåpens mysterium og hva som gir den kristne håp og glede. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese! 20151108_124303

Preike Knarvik kyrkje 3. april 2016

Tekst: 1 Pet 1,3-9

Det står skrive i Peters første brev.

Lova vere Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i si store miskunn har fødd oss på nytt til ei levande von ved Jesu Kristi oppstode frå dei døde! Han har fødd oss til ein arv som aldri forgår, aldri blir skitna til og aldri visnar. Denne arven er gøymd i himmelen for dykk, de som i Guds kraft blir haldne oppe ved tru så de når fram til frelsa. Ho ligg alt ferdig til å bli openberra i den siste tid.

Difor kan de jubla av glede, sjølv om de no ei lita stund, om så må vera, har det tungt i mange slags prøvingar. Slik blir trua dykkar prøvd. For når til og med forgjengeleg gull må prøvast i eld, då må òg trua prøvast, den som er så mykje meir verd, så ho kan bli til pris og herlegdom og ære for dykk når Jesus Kristus openberrar seg. Han elskar de, endå de ikkje har sett han; han trur de på, endå de no ikkje ser han. Og de jublar og er fylte av ei glede så herleg at ho ikkje kan tolkast med ord, for de skal nå målet for trua: frelse for sjelene dykkar.

Slik lyder Herrens ord.

Det første verset i denne teksten møter dei fleste av oss både ved vogge og grav. For det er ein fast del av dåpsliturgien – me høyrde det i stad, etter at Magnus var døypt. Og det lyder i svært mange gravferder, som det siste, etter at presten tre gonger har kasta jord på kista: «Lova vere Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i si store miskunn har fødd oss på nytt til ei levande von ved Jesu Kristi oppstode frå dei døde!» Første gongen eg la merke til denne teksten, så traff den meg som eit piskeslag. Det var gravferd, eg var tjue år og hadde mista far min, brått og uventa. Lova vere Gud? Nei, det er det sanneleg ingen grunn til. Viss Gud finst, og har noko med dette å gjera, så fortener han så visst ikkje lovprising. Men så har eg etter kvart lært at det å lovprisa Gud, det handlar ikkje alltid om at eg er så glad, eller om at eg har funne svaret på alt som er vondt og vanskeleg. Det handlar ikkje om å vera skråsikker, og ha ei fast og urokkeleg tru, så eg kan takka og lovsyngja, om så alt går galt rundt meg.

Nei, det handlar om å lovprisa Gud fordi me er fødde på nytt, og har eit levande håp. Det handlar altså om noko som kjem utanfrå, som er uavhengig av meg, og korleis eg har det og opplever det til ei kvar tid. Det handlar om noko så gjennomgripande som ein ny fødsel. Eit merkeleg uttrykk. Er du fødd, så er du fødd – fødd kan du verta berre eín gong. Sånn tenkte Nikodemus òg, han som kom til Jesus om natta. «Den som ikkje blir fødd på nytt, kan ikkje sjå Guds rike», sa Jesus til han (Joh 3,3). Vaksne mannen, og så skulle han liksom koma inn att i mors mage og verta fødd ein gong til? Det fekk då vera visse grenser. «Den som ikkje blir fødd av vatn og Ande, kan ikkje koma inn i Guds rike», var Jesus sitt svar (v.5).

Eg veit ikkje om Nikodemus vart så mykje klokare av det. Men som kristne i den lutherske kyrkjefamilien, så knyter me denne nye fødselen nært til dåpen. Der skaper Gud noko heilt nytt, noko som ikkje var der frå før. «Veit de ikkje at alle vi som vart døypte til Kristus Jesus, vart døypte til døden hans? Vi vart gravlagde med han då vi vart døypte med denne dåpen til døden. Og slik Kristus vart oppreist frå dei døde ved sin Fars herlegdom, skal vi òg vandra i eit nytt liv. Har vi vakse saman med Kristus i ein død som er lik hans, skal vi òg vera eitt med han i ei oppstode som er lik hans», skriv Paulus i Romarbrevet (6,3-5). I kvar einaste dåp hender påskedramaet på nytt. På forunderleg vis får me del i den sigeren Jesus vann over døden og det vonde, og me får starta på vandringa i lag med han mot det evige livet. Her ligg mykje av grunnlaget for at me døyper barn. Ja ungdomar og vaksne òg sjølvsagt, viss dei ikkje er døypte frå før.

Slik tenkjer me i vår kyrkje. Andre kristne, som me har stor respekt for, og gjerne samarbeider med når det er naturleg, dei ser på dåpen som noko som på ein eller annan måte har trua som føresetnad. Den som skal verta døypt må vera stor nok til å ha eit bevisst forhold til Jesus.

Denne diskusjonen om dåpen er ikkje ny, den har meir eller mindre gått gjennom heile kyrkja si historie. Mange plassar i landet vårt blussa den opp i mellomkrigstida, då det oppsto forsamlingar av pinsevenner. Slik var det nok òg på Helgeland. Eivind Berggrav, som var biskop i Nord-Norge på 1930-talet, og vart ein kjend motstandsmann under krigen, fortel i boka Spenningens land om at han døypte vesle Idar Bjørnar Skog i eit enkelt kapell i Hattfjelldal. Han vart sjarmert av guten, som leikte med bispekorset, av mora som bar han, og av heile situasjonen. Så han gav den lokale presten nokre kroner, og ba han oppretta ein bankkonto til Idar Bjørnar Skog. Det bar vidare til Mosjøen, der Synnøve og eg fekk vera prestefolk i nokre år på nittitalet. Og så utover til ein stad på kysten, der det har oppstått ein svær diskusjon om barnedåpen. Biskopen er dødstrøtt etter mykje nattevåk og lange reiser, og veit ikkje korleis han skal møta dette. Men han bestemmer seg for å gå rett på sak, og spør den store forsamlinga som har møtt fram om desse små som vert døypte kan ha tru. –Nei! Kjem det rungande svaret. Han er like rådvill, men så kjem han til å tenkja på barnet som han døypte for eit par dagar sidan, og så spør han: -Men kan eit slikt lite dåpsbarn ha ein bankkonto? –Nei! Lyder svaret, like samstemt. Og då har han dei, for då kan han fortelja om Idar Bjørnar Skog, som, utan å vita det, og utan å ha gjort noko som helst for å tena dei pengane som står der, har fått ein konto i Vefsn sparebank. Dei svarte nei fordi dei tenkte at ein bankkonto, det er noko me sparer og arbeider til. Men så kan det òg vera noko som me får. Slik kan me òg tenkja om trua – at den er noko me føler, eller tenkjer oss fram til, og på ein eller annan måte presterer. Men så er trua, til sjuande og sist, noko som Gud gjev oss.

Så er me fødde på nytt, ikkje noko mindre, til eit levande håp ved Jesu oppstode frå dei døde. Håpet vårt er ikkje ein vag idé om at det muligens kan finnast ei guddommeleg kraft og eit liv etter døden. Nei, håpet vårt er konkret, og byggjer på det som hende med Jesus i påska, at han døydde og sto opp for oss. Jesus har gitt oss ein uvisneleg arv, ein bankkonto om du vil, som ein gong skal verta synleg for alle. At denne trua, dette levande håpet me har er ei gåve, noko me får gratis og ufortent, det er noko som mange av oss har høyrt gong på gong. Men så snik den tanken seg inn likevel, i ein eller annan fasong, at det likevel er noko eg må gjera, noko eg må prestera og gjera meg fortent til. Så får me på nytt minna kvarandre om at trua er ei gåve, noko me får frå Gud, ein arv, ein ny fødsel. Eg har saktens eitt og anna eg kan skryta av og vera stolt over, men at eg vart fødd, det var så visst ikkje mi forteneste. Så er det heller ikkje mi forteneste, men ei gåve frå Gud, at eg vert fødd på nytt.

Eg kjenner ikkje Idar Bjørnar Skog, og veit ikkje meir om han enn at då me budde på Helgeland vart det sagt at han levde i beste velgåande. Men på eitt eller anna tidspunkt må han ha fått greie på at han hadde denne bankkontoen, som biskop Berggrav hadde fått oppretta. Han må ha lært noko om kva pengar er og kan brukast til, og etter kvart gitt pengane som sto der bein å gå på. På liknande måte, veit de, så må Magnus lærast opp i den trua som han i dag vart døypt til, så han etter kvart kan få eit levande og aktivt forhold til den, og finna ein plass i det kristne fellesskapet. Her har ikkje minst de som er foreldre og fadrar teke på dykk ei viktig og inspirerande oppgåve.

I teksten vår har Peter noko å seia ikkje berre om den nye fødselen og korleis trua oppstår, men òg om livet som kristne. Midt i den jublande lovsongen sin, så er han befriande ærleg om at det ikkje berre er enkelt.

«De kan jubla av glede, sjølv om de no ei lita stund, om så må vera, har det tungt i mange slags prøvingar. Slik blir trua dykkar prøvd. For når til og med forgjengeleg gull må prøvast i eld, då må òg trua prøvast, den som er så mykje meir verd, så ho kan bli til pris og herlegdom og ære for dykk når Jesus Kristus openberrar seg.»

Me som skal formidla og gje vidare trua i ulike samanhengar, me kan nok av og til verta freista til å ta vekk nokre skarpe kantar, og gjera den glattare og enklare å leva i enn den faktisk er. Me vil så gjerne ha fleire med, og gjera det så forlokkande som mogleg å vera med i ein kristen samanheng. Så kan me koma til å gløyma at me ikkje er i himmelen, ikkje enno. Me lever her i verda, og vert ikkje spart for smerte og sorg og sakn, for angst og tunge tankar, for vanskelege relasjonar heime eller på jobb. Visst kjenner me på gleda over å vera døypt og høyra til i den kristne kyrkja. Men grunnleggjande sett har me dei same livsvilkår som alle andre. Ja, det å vera kristen kan til og med føra til direkte motstand, til mobbing og trakassering. Det var nok tilfellet for mange av dei som først fekk brevet frå Peter. Det førekjem nok her i landet òg, men for størstedelen er me heldigvis spart for at kristne vert utestengde og sett til sides. I andre delar av verda, i Midt-Austen, for eksempel der kristendommen i si tid oppstod, der er det heilt annleis.

Så lovpriser me Gud, takkar og jublar, ikkje fordi alt nødvendigvis er så feiande flott med oss, eller at me har det så bra på alle måtar. Livet fer fram med oss på så ymse vis. Nei, me lovpriser Gud fordi han har født oss på nytt, har lagt ned i oss eit trusfrø, som skal få spira og veksa, til me ein gong når fram til fullkommen frelse og evig liv.

Ære vere Faderen og Sonen og Den heilage ande, som var og er og vera skal eìn sann Gud, frå æve og til æve.

Amen.

Magne Bjørndalen

•

Da var jeg endelig litt tilbake igjen i arbeid. Godt å få være i gang med det "normale livet" igjen. Neste uke skal vi starte med lesesirkel. Det har vi ikke gjort med denne elevgruppen tidligere, så det blir litt spennende. De fleste synes dette er en kjekk måte å arbeide med en tekst på. Heldigvis hadde jeg et oppsett fra tidligere år som vi kan bruke.

Deler den med dere her som wordfil:  lesesirkel u.bilde (både bokmål og nynorsk) NB: Bildene er ikke med, siden jeg er usikker på om noen av dem ikke er tillatt gjengitt. LS

Det er også småkort med som kan klippes ut, lamineres og brukes flere ganger med elevene.

Elevene deles inn i grupper på inntil 7 elever. Oppsettet passer også godt til faktatekster, men da kutter en ut persongransker, eventuelt også miljøskildrer.

Det kan være lurt å starte med en kort tekst, f.eks. et eventyr, og at en går gjennom de ulike rollene i fellesskap slik at alle er trygge på hva de skal gjøre.

Jeg gleder meg, og tror vi skal få en kjekk aktivitet med dette sammen med elevene.

Men nå: God helg 🙂

Ta en titt på fb-gruppen min her 🙂

•

Da var 1. april snart over for denne gang (kl. 22:50), og jeg kan røpe at innlegget nedenfor var årets aprilspøk fra meg. Gikk du på, eller fikk du deg en god latter?

I dag er avtalen i boks: Vi skal få låne 2 påfugler her på Myhr i hele april. Hvorfor? Jo nå skal du få høre: For to år siden ferierte vi i England, og som vanlig hadde vi et par netter på et sted hvor de drev med gårdsturisme. Der hadde de en liten flokk påfugler samen med sauene sine. "De beskytter de nyfødte lammene mot rev," var forklaringen. De ser på sauene som flokken sin, og dermed blir reven en inntrenger. Med sine brusende fjær og hissige fremtreden jager de morderen på flukt. sau og påfugl

Noen bekjente av oss har påfugler. Vi diskuterte dette med dem en gang i vinter, og da jeg kontaktet dem igjen i dag fikk jeg løfte om å få ha dem til låns. Disse påfuglene har hatt sauer som sine nærmeste naboer, men ikke gått i flokk med dem, så det blir veldig spennende å se om de finner seg til rette sammen med sauene våre,- og de med dem.  De siste årene har det vært alt for mange lam som har blitt tatt av rev her hos oss, så nå tenkte vi at det kunne være verdt å gjøre et forsøk.

Vi ønsker å komme i kontakt med andre som har erfaring med dette, så skriv gjerne en kommentar eller del videre om du kjenner noen som har forsøkt dette selv. For oss blir dette en ny og forhåpentligvis god erfaring.

Se fb-siden min her, og velkommen som medlem 🙂