De siste ukene har jeg måttet revurdere mange ting, og en ting er dette uttrykket: Helt normalt! Er det noe som er viktig i livene våre, - enten vi er unge eller gamle, - så er det å få være innenfor normen NORMAL. I løpet av alle årene mine som lærer, har jeg hatt mange slags elever, - fra 1.klasse til folkehøyskole, - fra skolesvake til skolelys. Variasjonene har vært mange, men en ting har de hatt felles: Behovet for å være normal.
Svake lesere vil ofte helst lese i de samme bøker som resten av klassen - selv om de er for vanskelige - for ikke å skille seg ut. Balansen mellom å tilpasse undervisning og samtidig la elevene oppleve at de hører til innen normalbegrepet, kan til tider være utfordrende. Det har vært maktpåliggende for meg som lærer at ALLE - uansett hvem de er og hva de kan stille opp med av evner og anlegg, skal kunne føle seg verdsatt, verdifull og INNENFOR i den gruppen de hører til i.
Nå er min verden i ferd med å bli snudd på hodet.
Jeg har blitt den lesesvake - den som ikke klarer å henge med de andre.
Jeg har blitt den som ligger bakerst i løypa mens læreren står med stoppeklokka og tar tiden.
Jeg har blitt den med ti tommeltotter som ikke får strikkepinnene til å gå slik de skal.
Jeg har blitt den som tallene stokker seg for, og der pluss og minus og alle andre symboler flyter sammen.
(Ikke bokstavlig, - men for å sammenligne...)
Nå er jeg den som har falt utenfor NORMALEN, - og det kjennes IKKE godt! Den verden jeg kjente, som var trygg og god, er i ferd med å rakne. Livet var å være i aksjon - absolutt hele tiden. Og jeg elsket det livet. Nå handler dagene om å stå opp. Gå en liten tur og å gjøre det aller viktigste.
Jeg har gode dager hjemme - det er ikke det. Men jeg lengter etter å kjenne meg "levende" igjen. Jeg lengter etter å være i vigør, etter å være den jeg kjenner. Noen må lære seg å snakke på nytt etter å ha fått slag. Noen må lære seg å gå på nytt etter en skade eller operasjon. Jeg må lære å kjenne meg selv på nytt. Et menneske som skal leve livet i ett litt roligere tempo og som skal bli flinkere til å trykke på pauseknappen.
Trøsten er de fire ordene fra legen; "Det er helt normalt." Etter så mange år med hardkjør, har kroppen tråkket på nødbremsen. Tålmodighet har ikke vært en av mine dyder, men nå får jeg tid til å øve meg i det også. Kanskje nødvendig om ikke ønskelig.
Men jeg skal innrømme det, at det gode er at jeg får sett på mangt og mye i ett annet perspektiv enn tidligere, så kanskje det kommer noe godt ut av det hele likevel. Den tyngste byrden har vært følelsen av å svikte - og da særlig elever og kollegaer. Men kanskje det også til syvende og sist bunner i ønsket om å være uunnværlig?
Jeg fant frem strikketøyet mitt igjen i dag. Det er for flaut å si hvor lenge det har ligget gjemt, så det forteller jeg ikke. En av grunnene til at det har tatt så lang tid å hente det frem igjen, er at jeg først må rekke opp en del runder for å rette på en liten feil. Så kan jeg gå igang igjen.
Der er livet mitt også nå. Det rakner litt. Rekkes opp. Det skal ikke være slik som det er nå. Og når en har kommet dit feilen var, kan en begynne på nytt igjen. Det koster å gi slipp på en del av disse rundene, men samtidig kjenner jeg også på håp. Tråden er der. Strikkepinnene er der. Hendene som skal utføre jobben er der. Den skal bli ferdig, - slik den var ment å være, - og jeg skal også komme meg på bena igjen.
Jeg er særlig glad over at jeg er en kristen nå. Å være under Guds nåde betyr også at en får stå under hans omsorg. Gårsdagen og morgendagen får bekymre seg for seg selv, - men i dag hjelper Herren. I dag har jeg en som er nær meg og som styrker, trøster og holder meg oppe. Jeg vet virkelig ikke hvem jeg hadde hvert, og hvor jeg hadde vært i livet, om det ikke var for all den omsorg og kjærlighet som blir tildelt meg av Guds kjærlighet. Det kan høres ut som klisjeaktige fraser, men det er ikke det. Guds ord ER liv og GIR liv.
Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»
Matteus 11. 28-30
"Velkommen i klubben," fikk jeg høre fra en god kollega i dag. Jeg er ikke alene. Jeg er faktisk HELT NORMAL! Og ja - det ER en trøst...
Jeg satt og bladde meg gjennom de ulike TV-kanalene her en kveld. Det var for det meste kjedelige eller oppbrukte filmer, samt monotone komiserier med kunstig latter som dukket opp, - inntil en dokumentar om IS. Jeg leste gjennom informasjonen og tenkte at jeg kunne se litt på den. Etter få minutt var jeg helt dårlig og måtte bare skru av hele fjernsynet.
Jeg skal ikke gjengi innholdet i det jeg så. Mange av dere har sikkert sett den også. Det jeg lurer på er dette: Trenger jeg å vite disse tingene? Hvordan IS fører sin propaganda, hvordan de rekrutterer, hvor grusomme bilder de viser frem i full offentlighet og fremstiller som noe bra? Er dette viktig for meg?
Og hva med alle andre nyheter som vil inn i min fredelige stue? Dødsulykker på bilveiene våre, knivdrap en lørdagskveld, overgrep, svik, krig, hungersnød, naturkatastrofer... Forventes det at jeg skal forholde meg til alt dette? At de groteske nærbildene som flimrer forbi på skjermen,- etterfulgt av Freia sjokolade sin "Kom kyra" reklame... skal feste seg på netthinnen min?Og hva med alle politikerne som klorer øynene ut av hverandre verbalt. Er jeg en dårlig samfunnsborger om jeg ikke får med meg om skattepengene våre skal gå til utbygging av nye veier eller økt støtte til barnehagene?
Listen kan gjøres uendelig lang. Utmattende lang! Hver eneste dag er det nye saker, nye grusomheter, nye opplysninger, ny kunnskap, nye gleder og nye feider, og alle kjemper de om å formidle sine ting slik at vi skal huske dem i mer enn ett minutt etter at de har rullet forbi netthinnen vår.
Men må jeg virkelig vite og forholde meg til alle disse tingene?? Hvorfor skal jeg vite? Hva forventes av meg? Hva kan jeg gjøre? Blir jeg et bedre menneske av all denne informasjonen? Gir det meg større giverglede og hjelpetrang, eller virker det bare mot sin hensikt? Til mer jeg ser, til mer maktesløs føler jeg meg. Jo mer elendighet som kommer mot meg, jo vanskeligere er det å ha tro på at det nytter å gi.
Jeg synes det er vondt å vite. Da jeg studerte sosialpedagogikk, leste jeg en spesiell bok i forbindelse med gruppeoppgaven. For å skåne deg som kanskje er en ung leser, vil jeg ikke si hva boken handlet om, men ondskapen jeg fikk del i, var så stor at jeg fuktet puten med tårene mine og mistet nattesøvnen i flere uker etterpå. Jeg skulle så inderlig ønske at verden ikke var så vond. Og selv om den er det, kan jeg ikke bare få leve i min egen naive boble og tro at den er god?
Aftenposten Junior kommer ut en gang i uken. De skriver om de mest sentrale sakene - tilpasset barn - og meg! Det som står der er akkurat passe for meg å fordøye. Dessuten er det meste vinklet positivt.
Tilbake til utgangspunktet: Er det en forbrytelse å ikke ville vite?
Ja, - det ER viktig at vi kjenner til hva som rører seg både rundt oss og ute i den store verden. Men må vi virkelig vite SÅ mye, og så detaljert? Vi gjør ulike ting for å skåne barna våre. Kanskje er det på tide at vi setter foten ned litt for oss som er voksne også?
Nå har jeg endelig begynt litt på bordkortene til Miriams konfirmasjon. For en melkebonde er det jo naturlig å lage små kartonger 😉 , - skjønt det er noe som passer for alle. Her kan du få oppsettet mitt:
Lat ned, og gjør dine egne endringer. Jeg har skrevet ut på litt tykt fotopapir. Da får de fin glans, samt at de blir mer solide.
Jeg har laget åpning i feltet under GJEST med å bruke en utklipper av denne typen - bare rektangulær.
Skjær ut langs de sorte kantene, og bruk en trinsehjul langs alle de prikkede linjene. Da får du gode brettekanter.Klipp ut smale trekanter fra bunnflatene. Da unngår du at de stikker ut på sidene. Det blir da seende slik ut - sett fra baksiden: Brett alle kantene som vist under FØR du tar på lim.
Ta på lim som beskrevet. Start med å lime fast den smale kanten til høyre på bildet på innsiden av feltet med åpningen. Lim deretter bunnfeltene. Start med det feltet som har lim på fremsiden, og avslutt med feltet som har lim på baksiden. Brett til slutt inn de øverste feltene og klem kanten godt sammen. Sett på et par klesklyper slik at det får tørke skikkelig uten at de går fra hverandre igjen. Og slik ser de ut til slutt. Har ikke pakket inn noe å ha i dem enda. Det får jeg ordne når dagen nærmer seg. Veldig kjekt, men det tar litt tid, - så vi tar bare noen få om gangen.
Jeg er i utgangspunktet opptatt av at jeg ikke skal ha hjertet mitt bundet til TING. Likevel er det noe som betyr mer enn annet. Til jul fikk jeg et Pandora-armbånd med to charms på av jentene mine: en engel og et hjerte det står MOM på. Selv om det bare var et lite stykke metall, kjentes det likevel som om jeg hadde dem litt ekstra nær meg hver gang jeg kjente at engelen og hjertet danset mot håndflaten min.
Men gleden varte ikke lenge. Like over nyttår var det borte. Låsen må ha gått opp, og armbåndet var sporløst forsvunnet. Siden jeg oppdaget at det var borte, og helt frem til i dag, har jeg hatt det som en sår frustrasjon i hjertet at jeg ikke har klart å finne det igjen. Jeg har lett høyt og lavt, tenkt og fundert, - men uten resultat. Inntil i dag...
Olav kom inn og ropte på meg. "Se her hva jeg fant," sa han og holdt armbåndet opp foran meg. Han fant det i traktorgarasjen. Der hang det helt nede mot gulvet på et redskap. Det var bare et lykketreff - eller kanskje rettere sagt; Guds styrelse - at blikket hans falt på det der det hang nesten usynlig i en krok.
Jeg tror helst at jeg ble enda mer glad da jeg fikk det tilbake i dag enn jeg var da jeg fikk det første gangen. Etter å ha lett så lenge og å ha savnet det så sårt, kjentes det ut som om noe falt på plass da jeg fikk festet det rundt håndleddet igjen.
I dag har jeg derfor en ekstra lykkelig dag!! Tenk at en så liten ting kan glede så mye 🙂
Dagens hendelse fikk meg til å tenke på en kjent og kjær historie fra Lukas 15. Jeg deler den med dere her:
Lignelsen om den ene sauen – og de nittini 1 Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.2 Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»3Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?5Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine.6Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.»7Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Jeg håper himmelen har enda større grunn til glede i dag enn jeg har 🙂
For noen dager siden leste jeg stykket "Evig arr på sjelen" på bloggen Pappahjerte. Den gjorde et dypt inntrykk på meg. Det er "Ida" som forteller sin historie, - en historie om mishandling over mange år. Du finner innlegget her.
For noen år siden tok jeg sosialpedagogikk som etterutdanning. Jeg var da med på å skrive en gruppeoppgave med tittelen: "Ser du meg?" Temaet der var hvordan vi kan fange opp signalene som de overgrepsutsatte barna sender ut. Som regel viser de fleste mange tegn på at noe er galt. Også Ida. Hvorfor var det ingen som oppdaget hennes smerte? Mange tydelige signal ble gitt. Det er både forferdelig og ufattelig at det kunne pågå så lenge uten at noen forstod noe som helst. Jeg kunne sagt mye om dette, men det er faktisk en helt annen ting som har opptatt meg mest etter at jeg leste stykket, og det er disse to setningene fra Ida:
"Jeg visste ikke at det som skjedde med meg, ikke var greit. Jeg visste ikke at det som skjedde mot meg, var ett lovbrudd."
Barn stoler på voksne. Barn tror at det voksne gjør er rett. Her har vi en stor samfunnsoppgave foran oss med å la barn få lov til å vite at også de som er større enn dem, enten det er store barn eller voksne, også gjør både dumme ting, galne ting og noen ganger også stygge ting og ulovlige ting. Jeg har kommet frem til fire punkt jeg mener vi må styrke barnas bevissthet på. Jeg har valgt å kalle det for
V for Vondt
Både i barnehagen og på skolen snakker vi med barna om at det ikke er lov å slå og sparke hverandre. I samme åndedrag som at vi sier at barn ikke har lov til å gjøre slike ting, må vi også si at heller ikke voksne har lov til dette. Vi har ikke lov til å gjøre slik at noen får vondt verken på kroppen eller i hjertet.
Vi kan bruke eksempler som at vi får vondt på kroppen når noen slår oss eller sparker oss. Vi får vondt i hjertet når noen sier stygge ting til oss eller stenger oss ute. Dette er ikke greitt, og det er viktig at vi lærer barna at de må si ifra til en voksne de stoler på dersom noen gjør slikt mot dem, eller om de ser det skje med noen andre.
E for Ekkelt
Noen ganger opplever vi at andre gjør ting mot oss som ikke er direkte vondt, men som vi kanskje synes er ekkelt. Det er heller ikke greitt. Vi skal ikke lage vonde bilder i barns hoder, men det går an å snakke om ufarlige ting som f.eks. det å bli kilt.
Noen voksne tenker at de skal tulle med barn med å kile dem. Noen synes bare det er gøy, men andre synes det er helt forferdelig. Dette er et ufarlig eksempel som det går an å snakke sammen om, og styrke barna i at dersom voksne gjør noe slikt, eller noe annet du synes er ekkelt, så har du lov til å si stopp, og du har lov til å fortelle det til noen andre dersom de ikke slutter.
S for Skummelt
Noen synes det er gøy å tullesloss. Det er om å gjøre å få den andre først i bakken, eller at en bare tøysebokser med hverandre. Kanskje er det menn som vil leke slik med gutter for på den måten å vise seg som "kompis" med dem. Mange syne det er helt topp, men det er også noen som synes det er skummelt. Men siden det er en voksen som gjør det, så tør en ikke å si ifra. En er med på leken fordi det forventes. En smiler og ler - fordi det forventes, men egentlig så synes en det er kjempeskummelt.
Dette er også et ufarlig eksempel en kan ta frem for barn for å si noe om at voksne ikke har lov til å gjøre ting de synes er skummelt, og at de - selv om de er barn - har lov til å si i fra.
T for Trusler
"Dersom jeg ikke får den nye ballen din, skal jeg banke deg opp etter skolen!"
Vi må lære barna at dersom noen kommer med en trussel, enten det er barn eller voksne, så er det fordi de selv vet at de har gjort noe galt og at de er redde for å bli oppdaget. Dersom noen truer dem, er det kanskje ikke alltid så lurt å si noe til den som truer, men at en må være rask med å si det til en voksen.
-------------------------------------
Disse fire punktene her mener jeg vi må ta opp med barna jevnlig fra de er ganske små. Vi må trygge dem både gjennom samtale og rollelek på hva som er greitt og hva som ikke er greitt. Vi trenger absolutt ikke å utbrodere med grusomme eksempler. Jeg tror at de barna som opplever vanskelige ting, da vil kunne bli styrket i vissheten om hva som er rett og galt, og at vi gir dem viktige verktøy de kan bruke for å våge å si ifra.
Skal de kunne si ifra, må de også vite hvem de kan si ifra til. Vi må fortelle om voksne de kan stole på, som f.eks. familie, lærere, helsesøstre og ulike hjelpetelefoner.
For det andre må de få vite noe om hva som vilskje dersom de sier ifra. Også her kan vi bruke mange ufarlige eksempler. Dersom en elev har gjort noe veldig stygt mot en annen elev, da trenger kanskje dette barnet å få hjelp til å forstå at det han/hun gjorde var galt. Det trenger kanskje også å bli passet ekstra godt på for at de ikke skal gjøre stygge ting igjen.
Vi snakker MYE med barna om hva som er rett og galt å gjøre mot hverandre, men da oftest med fokus på barna seg imellom. Vi må bli mye mer flinke og frimodige til å inkludere oss som voksne i disse samtalene, å sette tydelige ord på at heller ikke vi har lov til å gjøre slike ting.
En fantastisk bok jeg kom over da jeg skrev oppgaven min, som tar opp temaet om barn, kropp og trygghet, er "Kyss, klapp og klem." Skrevet av Laila Vielfaure, og illustrert av Kari Grossmann. Du kan bla gjennom boken her: Nasjonalbiblioteket
Denne boken burde vært obligatorisk i ALLE barnehager og på småskoletrinnet. Her kan du ta en titt på et par av sidene. Jeg anbefalte denne boken til flere av mine venner, og en mor kom tilbake og fortalte meg denne historien:
Hun hadde lest boken for sin fire år gamle datter. En stund senere var de på badet og skulle ta kveldstellet. Plutselig ville jenta leke, og sprang inn på foreldrenes soverom for å gjemme seg under dynen. Moren kom etter, og krøp under dynen mens hun ropte: "Nå kommer jeg og tar deg!" Hun famlet seg fram i mørket med kravlende hender og fikk tak i barnet, hvorpå jenta rev dyna til sides og ropte med høy røst: "Du leker med tissen min mamma, og det har du ikke lov til!" Da hadde hun kommet til å ta den vesle jenta i skrittet med hånden sin. "Du har helt rett," svarte moren. "Jeg har ikke lov til å leke med tissen din. Denne gangen var det et uhell siden jeg ikke kunne se hvor du var, men jeg er veldig glad for at du sier ifra."
(Gjengitt med tillatelse)
Jeg tror vi kan hindre mange overgrep i å finne sted ved å trygge barna i hva som er rett og galt, og hva som er lov og ikke lov. Å snakke om slike ting handler IKKE om å skremme dem, men om å gi dem en sikkerhet i livet. En kan dessverre ikke hindre alle overgrep i å skje, men jeg er sikker på at vi har MYE å gå på når det gjelder å utruste barna i å våge å både si STOPP og til å si ifra når noe har skjedd. Men skal de kunne klare det, må noen først ha fortalt dem hva som faktisk er rett og hva som er galt. Og det er VÅR oppgave, - vi som er voksne og som på ett eller annet vis har med barn å gjøre!
Når en er tørst, tar en seg gjerne ett glass vann for deretter å sette ifra seg glasset på bordet. Da kan en bruke det på nytt senere. Problemet er bare at alle gjør det, og når en da senere skal ha litt mer å drikke vet en ikke hvilket glass som er ens eget og tar derfor nytt. Jeg er så lei av å fylle oppvaskmaskinen med nesten rene glass absolutt hele tiden. Dermed fikk jeg denne idèen:
Vel, - her er en jo like langt, men med navn på holder en kontrollen. Får vi besøk, får de seg en klesklype med navnet sitt på, som etterpå blir lagt i en samleboks i skapet. Så er den der til neste gang. Plastklypene går også fint å ta i oppvaskmaskinen innimellom, og sprittusjen sitter fast. Her i huset kan jeg love deg at vi sparer MYE oppvask på dette 🙂 Har en hatt saft eller juice i glasset, blir det bare skylt litt under springen og brukt på ny igjen både en og to ganger. Enkelt og billig!
Jeg føler det egentlig veldig befriende at de jeg har rundt meg vet hvordan jeg har det og hvorfor jeg er sykemeldt. Det går an å være personlig uten å utlevere seg selv. Og det er faktisk ikke farlig. Snarere tvert imot. Er ikke de aller fleste av oss slik at vi vil hverandre vel? Er det ikke bedre at alle våre gode medvandrere får være med på å styre livet vårt, mer enn de få som vil stikke kjepper i hjulene våre?
Det er naturlig å få spørsmålet: Hvordan går det? Og jeg vil så gjerne si at det går bedre. På en måte så har jeg det også bedre nå, på en annen måte ikke. Har du noen gang vært med på en hard treningsøkt der du etterpå får legge deg ned på en madrass for å slappe av? I begynnelsen er hele kroppen stiv og anspent. Dempet musikk settes på, og en leder sier med rolig stemme: "Legg deg i en god stilling og slapp godt av. Pust rolig inn med nesen, slepp pusten ut igjen og vent litt før neste åndedrag. Start så med å kjenne etter i høyre fot, - helt nede i tærne. Kjenn at de slapper av og blir tunge. Kjenn etter i hver eneste tå. Deretter risten, så hælen... "
Og slik fortsetter stemmen med å gå gjennom hver eneste kroppsdel. Til slutt ligger du der, fullstendig avslappet og i fullkommen harmoni. En vidunderlig følelse. I denne hvilen lades kroppen opp igjen, og det skal gjerne ikke så mange minuttene til før du er klar til å stå opp igjen og fortsette med det dagen har å by på, - skjønt ikke en ny hardtrening før det har gått en dag eller to.
Jeg er på madrassen nå. På veg til å gi slipp. Og jo mer jeg gir slipp på, til trettere blir jeg. Men jeg kjenner også at det er en god tretthet. En tretthet som fører til hvile og ny oppladning. Hva det er jeg gir slipp på? Jo, først og fremst tanken på at jeg er uunnværlig og uerstattelig. Noen av oppgavene mine klarer andre å gjøre på en god måte. Noen ting kan utsettes, og noe går det faktisk an å gi helt slipp på. Til å begynne med var det fryktelig vanskelig , men etter hvert som jeg har fått det til, har det blitt en befrielse.
Finnes det noe mer avslappende enn en sovende katt? Vi har noe å lære der... Klikk på bilde for å komme til
Så dermed blir svaret mitt: Det går oppover fordi det går nedover 🙂
I dag vil jeg gjerne få gi en liten blomst til deg som på ett eller annet vis har kommentert innlegget mitt fra i går: Hos psykologen. Både kommentarer på fb., telefoner og små samtaler på butikken. De både gleder og varmer. Jeg føler meg rik som får ha dere i livet mitt, enten det er nær familie, venner, kollegaer, eller mine trofaste bloggfølgere. Takk for alle oppmuntringer og gode ord dere har gitt meg. Dere er alle viktige snøristere i livet mitt.
Klikk på bilde for å komme til siden det er hentet på.
Om du ikke forstår hva jeg mener med snørister, kan du lese innlegget mitt her:
En ekstra takk til alle dere som i løpet av den siste tiden også har fortalt meg om egne erfaringer i forhold til det å ha en utbrent kropp. Selv om jeg ikke ønsker at andre skal være så nedkjørt som jeg er nå, så gjør det likevel godt å få vite at jeg ikke er alene.
Det er naturlig at jeg får spørsmålet "Hvordan går det?" K.R.Oppen og jeg er ikke bestevenner for tiden. Jeg skal sette meg ned og fortelle mer om dette litt senere. Å få skrive er mitt livs friminuttsaktivitet. Jeg skriver aldri fordi jeg må, men fordi det gir meg selv glede. Jeg blir også inspirerer til å dele ved at jeg får vite at andre setter pris på det jeg skriver. Så igjen: Tusen takk alle sammen!
Da jeg var liten kom legen på besøk hjemme når vi var syke. Det var nesten litt høytidelig. Jeg ble lagt på sofaen i stuen, mens aviser og annet smårusk ble ryddet unna i full fart. Mor og far stod andektige ved siden av mens doktoren satt kofferten sin på bordet og fant fram stetoskopet sitt. Konklusjonen var kanskje en hissig halsbetennelse eller en av barnesykdommene. Resept ble skrevet ut, og høytidelige håndtrykk utvekslet før han ble lukket ut igjen. Nå må en helst være halvdød for at det skal rykkes ut. Alt som kan krype og gå må selv møte opp på legekontoret.
Men når det gjelder den psykiske helsen, har helsevesenet blitt flinkere til å drive hjemmebehandling. Dette synes jeg er positivt. På mandag hadde jeg et møte med "psykologen" min. Han er rasende dyktig. Jeg vil gjerne dele noe av det han sa med dere. Kanskje er det flere som kan få hjelp av ordene hans.
Hele formiddagen hadde jeg vært trett. Etter å ha satt inn i oppvaskmaskinen etter frokost, måtte jeg hvile meg. Lenge. Deretter gikk jeg og småryddet litt en liten stund før jeg laget til lunch. På ny seig jeg sammen. Ny tur på sofaen. Jeg hadde egentlig avtalt å møte IMN - psykologen min - klokka to, men den tikket mot tre før jeg var klar til å gå ut. "Du trenger lys og luft," hadde han meldt meg tidligere på dagen. Tålmodig, og uten noen form for bebreidelse ventet han på meg.
"Har du nok klær på deg nå," spurte han forsiktig da han så meg med bare en allværejakke. Jeg måtte kjenne etter. Normalt går jeg meg varm, men dette skulle ikke være en hastetur. Dette skulle være en "ta deg tid" tur. Da trenger en å være varmt kledd hele tiden. Jeg tenkte det skulle gå bra, men vi var ikke kommet lenger enn til fjøset før jeg skjønte at jeg ville bli for kald. Gå opp igjen etter en genser? Ikke aktuelt! For strevsomt. I stedet gikk jeg inn i kjellergarderoben til svigermor og lurte til meg en fleesjakke der.
"Nå er jeg klar," sa jeg med et smil da jeg kom ut igjen, - med lue, skjerf, vanter og en ekstra jakke under.
"Før vi går skal du lukke øynene og puste dypt inn med nesen," beordret IMN. "Sakte." Jeg gjorde som han sa. Selv med lukkede øyne kunne jeg kjenne dagslyset trenge seg inn i kroppen min, og at den friske luften åpnet opp alle de sammenknepne årer i kroppen min.
"Oppdrag nummer en: Se og lytt." "Hva skal jeg lytte til," undret jeg. Det var ingen lyder rundt meg, annet en viften fra fjøset, men den lyden ville snart forsvinne ettersom vi gikk. "Du skal lytte til stillheten," svarte han. "I stedet for å fylle hodet ditt med alle slags tanker og idèer, skal du nå konsentrere deg om å være til stede. Her og nå. Det er bare det som er rundt deg som skal ha oppmerksomheten din. Ingen ting annet!" Han var fremdeles vennlig, men også bestemt. "Ok," svarte jeg med en liten latter. "I`m ready!" Og så gikk vi oppover beiteveien.
Naturen var vinterbrun og litt trist, og himmelen lett overskyet. Luften var frisk og klar med sine fire grader. Jeg var glad for den ekstra jakken. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om: Kikket og lyttet, og etter hvert som vi gikk, oppdaget jeg at naturen ikke var så trist likevel. Alle de vakre steinene på stien under meg, mose, gresstuster, spor av dyr i bakken, grenenes forunderlige formasjoner, himmelens ulike blåtoner gjenspeilet i sølepyttene, lyden av sildring fra fra de mange små bekkene. Og lyset. Selv om solen ikke strålte klart, var det så vidunderlig godt å få være i LYSET.
Etter en liten stopp på toppen for å se på sauene, gikk vi ned i skogen. Der var det tydelige spor etter stormen Tor. Store trær lå veltet både langs vegen og i skogen. Jeg gikk sakte forbi hvert eneste veltet tre. Det var så vemodig at de skulle ende slik. Store, flotte trær. Bukket under for en storm. Uten mulighet til å reise seg opp igjen.
"Hvorfor faller noe og ikke andre," sukket jeg stille.
Også mindre trær lå strødd utover som et mikadospill. "Se etter hvordan de har veltet, og hvordan det ser ut under røttene," oppfordret IMN. Ingen trær var knekt. Alle hadde rotveltet. Det var to forhold som merket seg ut under de veltede trærne: Stein og vann. Enten hadde de vokst på steingrunn, eller bakken var så våt under at det ikke var feste for røttene av den grunn."Det er grunnen under treet som avgjør om det står eller faller," forklarte IMN. Lytt godt, for nå skal jeg fortelle deg noe viktig. Mange mennesker er som trær. De vokser seg vakre, store og sterke. Røttene vider seg ut, og suger til seg næring. Når så stormene i livet kommer, er det fundament de har under seg som er avgjørende for hvorvidt de blir stående eller knekker sammen. Du er heldig. Ditt fundament gir deg kraft til å bli stående."
"Hva mener du med det," spurte jeg undrende, skjønt jeg ante hva som ville komme.
"Det er mange ting," svarte han. "Først er det mannen din. Det at han lar deg få lov til å være den du er. At han hjelper deg, styrker og oppmuntrer deg." Ja, det er rett, tenkte jeg. Han er på mange måter klippen i livet mitt.
"Deretter kommer barna dine. Hver dag fyller de huset med glede og latter, og lar deg få vite at du er viktig og verdifull i deres liv. Skal jeg fortsette?"
"Svigermor," svarte jeg. "Hun er den neste. Alltid kjærlig, hjelpsom og omsorgsfull. Min jordiske hverdagsengel. Og så resten av familien. De er der for meg, bryr seg og oppmuntrer meg." Vi gikk videre i taushet, men det var ikke lenger så enkelt å bare ha oppmerksomheten fylt med det som var rundt meg. Jeg tenkte videre på fundamentet mitt. Det var så mye, mye mer, og jeg ble fylt av en varm glede.
"Vennene mine er også viktige for meg," sa jeg. "Jeg setter stor pris på alle dem som prater hyggelig og vennlig til meg når vi møtes, men de som betyr mest, er de som ikke bare sier at de vil komme, men som faktisk også kommer. De som ikke bare takker for en hyggelig telefonprat etter at jeg har ringt, men som også ringer tilbake. De er fast jord under røttene mine som jeg kan holde meg fast i."
"Og kollegaene mine. De er fantastiske. Det er så godt å komme på jobb og alltid blir møtt med smil og vennlige ord. Annerkjennelse når jeg har gjort en god jobb. Forståelse når jeg møter vanskeligheter. Oppmuntringer når jeg står foran utfordringer. En god klem, et varmt smil... Jo, de er viktige i livet mitt alle sammen."
"Du har også noe annet som gir et sterkt og godt fundament i livet ditt," smilte IMN mot meg, "og det er troen din. Den har holdt deg oppe gjennom mange stormer og uvær gjennom livet." Jeg måtte stanse og tenke meg om et øyeblikk. "Det er feil," svarte jeg. "Det er IKKE troen min som har hjulpet meg." IMN stanset også og rynket øyenbrynene en tanke. "Ikke?" "Nei," svarte jeg. Det er ikke MIN tro som har vært meg til hjelp, men det jeg tror PÅ; nemlig Jesus Kristus. HAN har hjulpet meg mange ganger. Han har trøstet meg, styrket meg, satt nytt mot i meg, og ledet meg ut fra mørke til lys mange ganger. Det er en viktig forskjell der."
Vi kom til juletreskogen vår. Der lå det fremdels et vått lag med snø langs stien. Der var det tydelige spor etter hjort.
Da vi var kommet ut av skogen, og markene lå åpne foran oss igjen måtte jeg spørre ham om en ting som jeg ikke klarte å få ut av hodet. "Du sier at jeg har et godt fundament under meg, og at jeg ikke har knekt sammen. Men hvorfor føles det slik da? Hvorfor er kroppen så tung og sliten?"
"Lukk øynene og se for deg at snøen laver ned. Hva skjer med trærne da?" Jeg lukket øynene, og så for meg tykke snøflak komme dalende ned, og at et tykt, hvitt teppe la seg over verden. "Hva skjer med trærne?" spurte han. "Det ligger snø på dem," svarte jeg. "Og hva skjer med grenene da?" "De bøyes nedover."
"Akkurat. Etter hvert som snøen legger seg på greinene, tynges de ned. Selv om de forsøker å stritte imot, lar det seg ikke gjøre. Ikke før snøen er borte kan de løfte seg oppover igjen. Får snøen ligge lenge, tar det også lenger tid før armene klarer å løfte seg opp igjen. Det er der du er nå. Du står trygt plantet på fast grunn, men snøen har lavet ned så lenge, og grenene blitt så tunge at nå har alt seget sammen."
"Hva kan jeg gjøre da for å få den bort? Jeg vil jo ikke bli værende der under snøkappen." "Det er det som er den vanskelige oppgaven din," kom det fra IMN. "På samme måte som treet selv ikke kan gjøre noe for å få bort snøen, så skal heller ikke du det. Du skal bare vente. Trærne har mange hjelpere, og det har du også:
På samme måte som varmen fra solen smelter snøen, vil også alle gledene i livet ditt være til hjelp for deg.
Når en fugl setter seg på en gren, eller et dyr går forbi og stryker seg inntil treet, vil bevegelsen få noe av snøen til å falle av. Familien din og vennene dine er slike snøristere. For hver gang du blir møtt med vennlighet, oppmuntringer og forståelse, faller litt av snøbyrden av deg.
Gode opplevelser og at du er snill med deg selv er også som milde vinder som rusker varlig i deg og lar snøen falle.
Noen ganger går det fort. Andre ganger tar det litt tid. Og når all snøen er borte, vil det også ta litt tid å få greinene til å rette seg opp igjen.
Dette er naturens gang, og du er en del av det. Like sikkert som vår følger vinter og at sommersolen er i vente, like sikkert er det at snøbyrden din også skal forsvinne, og at du skal få strekke deg opp mot lyset og varmen igjen. "
Klikk på bildet for å komme der det er hentet: http://karejohansenblogg.blogspot.no/2014/03/vinterlandskap-mlen-beitostlen.html
Da jeg kom hjem igjen var det deilig å få kjenne seg våken og opplagt for en stund. Og ikke minst glad og takknemlig. I ettermiddag skal jeg møte ham igjen, og jeg gleder meg. Vi har egentlig avtalt en liten time hver dag, men jeg sviktet i går. Likevel vet jeg at han vil møte meg med vennlighet og ro hver gang jeg kommer. Og jeg deler ham gjerne med deg.
Han heter Imøte M. Naturen. Du finner ham der asfalten slutter og stien begynner. Åpnigstid hver dag fra tidlig morgen til langt på kveld, men helst når det er lyst. Du får absolutt best utbytte av timene når du møter alene dersom du trenger en dyp prat, men han har også både oppmuntringer og gode råd å gi om du tar med deg familie og venner.
I dag har jeg gått til anskaffelse av digipost. Hva er det? Det er kort sagt en postkasse på nettet. I stedet for å få brev levert i postkassen, får du dem digitalt. Bilde under viser hvordan den kan se ut: Brevene ligger sortert. Avsendernavnet og dato står under konvolutten. Når du klikker på brevet lastes det inn, og teksten kommer opp.
Digipost kan åpnes på alle typer enheter.
Dette er en sikker tjeneste. Brev blir ikke borte undervegs, de kommer raskere frem, og det er portofritt. Særlig offentlige brev er greitt å ha samlet her, men du kan også sende og motta private brev. Når du mottar et brev blir du automatisk varslet på e-post. Du kan også velge å bli varslet på SMS.
Her ser du eksempler på brev du kan motta på digipost.
Innbokssiden er ryddig og oversiktlig. Du kan velge om du vil ha den vist slik som her eller som en liste.
Innboksen ser slik ut.
Når du åpner et brev, blir det vist slik som dette. I høyremargen vises alle valgene du kan gjøre med brevet.
Eksempelet er hentet på nettet.
Hvordan opprette digipost? Det er enkelt. Gå til denne siden: digipost.no
Klikk på "Registrer deg" Da kommer du til en side der du skriver inn e-postadresse, mobilnummer og oppretter et passord. I neste omgang må du bekrefte hvem du er med å logge deg inn med "Min ID." Når du senere skal logge deg inn, bruker du bare fødselsnummeret ditt og passordet. Spesiell sensitiv informasjon blir sendt slik at du må bruke "Min ID" for å åpne brevet. Du kan også selv velge at mottakeren skal bruke dette for å åpne brev du sender.
Trygg post med andre ord 🙂
Når du selv skal sende et brev, er det et eget søkerfelt du skriver navn eller adresse til mottakeren i. Dersom vedkommende har digipost, vil dette vises i et felt nedenfor som du da bare klikker på. Det er dermed veldig enkelt å søke opp både privatpersoner og bedrifter.
På denne siden finner du svar på de fleste spørsmål:
Julekortene vil jeg svært gjerne få tilsendt i posten enda, men mye annet er helt greitt å få digitalt. Mindre papir å måtte ta vare på selv, noe som passer meg utmerket. Registrer deg du også, og send meg gjerne en liten hilsen etterpå 🙂
I dag har jeg hatt en tung dag. Fryktelig tung. Deprimerende! Nå har jeg satt meg til tastaturet for å skrive ut frustrasjonen min. Kanskje er det andre som også kan kjenne seg igjen i noe av dette...
Jeg var hos legen i dag. "Hvordan har du det?" spurte hun. "Jeg er fremdeles veldig trett," svarte jeg. "Trett hele tiden. Men selv om jeg er så trett at jeg stuper i seng klokka ti om kvelden, får jeg ikke sove. I det jeg holder på å sovne får jeg ofte en lys idè, eller jeg kommer på noe jeg burde har gjort eller kanskje har glemt - samtidig som jeg får skikkelig hjertebank. Dette skjer gjerne både to og tre ganger før jeg sovner, og da er klokken passert langt på natt. Som regel er det positive ting som holder meg våken; Tanker om en bok jeg har lyst til å skrive, - et matteopplegg jeg har lyst å gjøre med elevene mine eller noe annet i den duren. Når jeg så våkner føler jeg at både kropp og sinn er helt utslitt. Det er så slitsomt å ikke våkne uthvilt, selv når jeg sover godt."
Jeg fortalte om jobben min. Jeg trives som lærer. Selv om det er travelt, er dagene fylt med glede. Hjemme er jeg med litt på gårdsarbeidet, men ikke så mye. Det er mest i onnene. Småting innimellom er jeg jo med på, men for det meste er dette mannens domene. Ellers er det vanlige ting som opptar meg: husarbeid, matlaging, kjøring på barn, være med litt her og litt der på ting som skjer i bygden, og å skrive. Skrivingen er mitt friminuttsyssel.
Det selvfølgelige spørsmålet "Hvor lenge har du vært trett," var vanskelig å svare på. Jeg husker at jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke høstferien til å lade opp batteriene på, men den ble alt for travelt. Jeg gledet meg til juleferien, og tenkte at da skulle jeg få slappet av og ta livet med ro, men selv etter en hyggelig OG rolig juleferie, var ikke kreftene på plass igjen. Den siste tiden på jobb, var jeg så trett at når det var tid for lunch ville jeg helst låse meg inne på do og legge meg ned på gulvet der for å få en liten hvil. Der ville jeg fått fred... Jeg gjorde det ikke, men lengselen etter hvile ble mer og mer påtrengende.
Jeg er lykkelig og har et godt liv. En blir IKKE syk av det! For jeg er ikke syk, jeg er bare trett! Blodprøver viser at jeg har D-vitaminmangel og litt lite jern. Akkurat den biten er det enkelt å gjøre noe med. Men de er nok bare brikker i puslespillet, - ikke hele bildet.
Det ble en ganske lang prat der på legekontoret. En prat som det er vanskelig å fordøye. Oppsummert var budskapet:
Noe av det viktigste jeg må gjøre er å erkjenne at jeg faktisk ER syk. Bare å skrive det føles helt feil. Det er to måter å være syk på: synlig syk, eller psykisk syk. En er syk når en har brukket foten, ligger med influensa eller omgangssyke, har fått kreft, er psykisk syk på ett eller annet vis, eller har møtt veggen. I mitt hode handler det "å møte veggen" om å være i psykisk ubalanse. At en for eksempel er deprimert. Jeg er ikke deprimert. Ikke tungsindig engang. Jeg har bare hodet stappfullt av tanker og idèer om tusen ting.
Men altså: Jeg er syk. (nei, nei, nei og atter nei!!) ... og når jeg har erkjent det, vil det være lettere å akseptere situasjonen, noe som igjen vil føre til at jeg lettere vil kunne klatre oppover på stigen igjen.
Gjør det du klarer med god samvittighet. Dette kommer til å bli en stor utfordring for meg. For hver ting jeg gjør her hjemme, om det er å tørke støv, vaske klær, mate dyrene eller arbeide med noe på pc-en, så tenker jeg som så: "Klarer du dette, så klarer du også å være på jobb." Selv om jeg er trett, og det ofte føles som om kroppen er en potetsekk jeg sleper rundt på, så er jeg absolutt ikke sengeliggende. Særlig er det godt å få gjøre noe litt fysisk innimellom: gå seg en tur, stable ved, måke snø utenfor dørene o.l.. Og med en gang jeg gjør noe slikt kommer TKM (Tanke Kjendisen Min): "Klarer du dette, klarer du å gå på jobb."
Å være hjemme, og å GJØRE noe med god samvittighet.... Vel...
Gjør det du har lyst til å gjøre og kutt ut alt som tapper deg for energi. Enda en uoverstigelig utfordring. Jeg har jo lyst til så mye! Ufattelig mye. Hele tiden! Prosjekter både her og der, og alt er jo kjekt! Skal jeg følge den oppfordringen vil jeg i alle fall bli syk av å være sykemeldt 😉
Kanskje jeg heller skal lage meg en liste over alt jeg har lyst til å gjøre, og sette kryss over alt som kan vente, - og så prøve å kutte dem ut i hodet mitt også... Det skal ikke være enkelt.
Og så det vanskeligste av alt: Vær innstilt på at det tar tid. Ikke bare en eller to uker. Kanskje noen måneder. Her sank hjertet ned i magen på meg. Jeg er jo aldri syk. En dag eller to med halsbetennelse om høsten kanskje, men ellers ikke. Ellers holder en paracet en gang i mellom hjulene i gang. Jeg er et arbeidsmenneske! Jeg har ikke tid! Hva med alt som skulle vært gjort? Foreldremøte, samtaler, planlegging... Heldigvis vet jeg at klassen min har fått dyktige vikarer som jeg vet vil gjøre en god jobb. Likevel...
Jeg tar meg i å minnes noe mormor sa til meg: Dersom du tror du er uunnværlig da skal du gjøre dette: Stikk en finger ned i et glass med vann. Dra den så opp og se etter hvor hullet ble av. Vannstanden går et lite hakk ned, men det blir ikke noe hull. Ergo: Du er ikke uunnværlig! Heller ikke jeg. Om jobben ikke blir gjort akkurat slik som jeg ville ha gjort den, og om alt ikke blir fulgt opp på samme måte, - så vil den bli gjort. Og jeg vet også at den vil bli gjort på en god måte. Likevel er det vanskelig å gi slipp.
Det er jammen ikke mye annet som er mer utmattende enn å måtte erkjenne sannheten om seg selv. Hver uke lager vi planer til elevene der vi også skriver hva som er målet i de enkelte fagene. Det kan for eksempel være: "Jeg kan sette navn på ulike geometriske figurer." Lett som bare det. For meg ja, men kanskje ikke like enkelt for alle ti- og elleveåringer. Jeg tenker at jeg nå skal få erfare selv hvor vanskelig det kan være å nå et mål. Mål som for andre kan virke latterlig enkle, men som jeg vet vil koste meg mye:
Erkjenne at jeg ER syk.
Skru ned aktivitetsnivået i hodet.
Være fri til å glede meg over det jeg klarer å gjøre hjemme.
Akkurat nå lurer jeg på om jeg er litt deprimert likevel....
På veg hjem fra jobb i dag, lyttet jeg til en liten betraktning av Asbjørn Kvalbein på Kystradioen. Han har ofte med seg nye og spennende detaljer i det han forteller om. I dag fikk jeg lære noe nytt om det berømte Nattverdsmaleriet til Leonardo Da Vinci. Bruk gjerne selv også fire minutter på å lytte til hva han har å si her, eller du kan lese teksten selv. Da blir du en interessant kunnskap rikere.
Nattverdsmåltidet av Leonardo Da Vinci
Sinne og hat er følelser som har lett for å finne rot i hjertene våre, og det kan være vanskelig å gi slipp på dem. Ingen urettferdighet er så grusom som den som rammes meg. Ingen baktalelse eller spott så sårende som den som omhandler meg. Nei, ingen er så viktige i verden som jeg selv! Følelsene i oss vil alltid være sterkest når vi selv rammes. Verdens ondskap kan vi klare å stenge ute, men blir vi selv skjelt ut, forbigått, sett nedlatende på eller på annet vis behandlet simpelt, da koker det lett inni oss.
I går kom Miriam opp i naturfag i muntlig prøveeksamen. Jeg øvde sammen med henne på litt kjemi, blant annet om c-atomet. En regel er at alle c-atom kjeder brenner, men til flere c-atom det er i en kjede, til vanskeligere er det å tenne på. Dette er en naturlov.
Vi mennesker bærer også i oss vår egen naturlov: Vi står oss selv nærmest. Derfor er det også naturlig at vi reagerer mest på urett rettet mot oss selv. Men på samme vis som at en flamme kan tennes, så kan den også slukkes. Det er ofte vårt eget valg om vi lar den brenne eller ikke. Går vi ifra et levende lys som brenner i en adventsstake, kan den gjøre stor skade. Lar vi sinne og hat få næring, vil det også til slutt kunne fortære oss.
Det er lenge siden jeg kom til den konklusjonen at den som skades mest av mitt raseri er meg selv. Det tar gleden, motet, og styrken bort fra livet mitt. Det står i Matt. 22:39
"Elsk din neste som deg selv."
Vi skal få slippe å bære på sinne og hat nettopp fordi vi skal være gode mot oss selv. For mange er dette en tilnærmet umulig oppgave. Smerten en har blitt påført er så stor. Den lar seg ikke bare feie under teppet. Selv har jeg fått erfart at det som kan synes umulig for meg, ikke er det for Gud. I Matt. 11:28 gir Jesus oss en god oppskrift:
"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile."
Det er lett å tenke at dette bare er ord uten innhold. Det kan heller ikke forklares - bare erfares, - noe en utallig skare av mennesker har gjort opp gjennom historien. Og jeg er èn av dem.
La oss stelle fint med oss selv, slik at det blir rikelig plass til nestekjærlighet i hjertene våre 🙂
Asbjørn Kvalbein blir kalt for webpastoren. Han har lest inn mange små andaktstykker. Du finner dem samlet på Noreas side her. Der er det ca 250 små betraktninger som jeg gjerne vil anbefale deg å lytte til.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.