Har du noen gang vært sykemeldt og fått tilsyn i hjemmet? Overvåket på om du virkelig ER syk, og hva du holder på med? Her skal du få høre hvordan gårsdagen min var:
Det startet egentlig i forgårs. Jeg ringte til legen for å be om å få tatt noen prøver. Kroppen har vært så skrekkelig trett nå i litt for lang tid, og jeg tenkte det var på tide å få sjekket opp om jeg har noen mangler av ett eller annet slag. Noe må det jo være. Legen hadde ikke pratet lenge med meg før han sa: "Da sier vi to uker." "To uker til hva?"spurte jeg. "To uker sykemelding, så får vi håpe du kommer deg på bena igjen."
Men jeg er jo på bena! På ett vis i alle fall. Hodet er i fullt vigør, men den foræderske kroppen er ikke helt med. Vel, vel... Jeg fikk mine to uker med meg i lomma, med beskjed om å ta livet med ro og å stelle fint med meg selv.
Jaha.... Og hvordan gjør man så det?
En god start må vel være å sove så lenge en klarer om morgenen, tenkte jeg. Det var bare ett lite problem med det i går: Jordfeilbryteren hadde slått seg av om natten, så mannen stod opp adskillig tidligere enn vanlig for å gå ned i fjøset å sette den på igjen - vel å merke UTEN å skru av vekkeklokken først. Den durte både iltert og lenge før jeg fikk den til å tie stille igjen. Og var jeg først våken, kunne jeg like godt stå opp og se til at jentene fikk frokosten i seg før de skulle haste ut til skolebussen. Jeg kunne jo bare hvile litt etterpå.
Da de var ute av huset tenkte jeg at det ville være ekstra hyggelig å spise frokost med mannen på et rent og ryddig kjøkken. Ut og inn av oppvaskmaskinen, vaske et par gryter og tørke av benken. Det er dessuten ikke et arbeid. Det er bare slikt en gjør. Jeg kunne jo bare hvile meg etterpå. Jeg koste meg der jeg stod og kikket ut på soloppgangen mens grytefettet tapte kampen mot Zaloen og skrubben min.
Men så hadde jeg glemt å fyre i ovnen. Huff og huff! Det var ti minusgrader ute, så selv om vi hadde på litt lunk på kjøkkenet på en panelovn der, så var det virkelig på tide å få varme i resten av huset også. Tomt for ved. Ja, ja, - det var mer ute, så det var bare å hente en pose. Veden kom inn, og en stor ladning lagt inn i ovnen. Snart lyste det varmt gjennom glassdøren, og jeg kunne sette meg ned og hvile litt.
Ti minus! Jeg sjekket langtidsmeldingen på yr. Kaldt i dag og i morgen og deretter mildvær. Det vil altså si at det kanskje var siste frist til å få luftet alle putene og sengetøyet. Vi pleier å legge ut alt sammen en gang om vinteren - helst over natten - når det er mer enn ti minus ute. Det tar knekken på utøy i puter, tepper og dyner. Så banker mannen ut støvet av alt sammen til slutt. Da blir det så friskt og rent og godt.
Jeg gikk ut og sjekket gradestokken en gang til. Joda - ti minus. Det ville nok bli noe varmere utover dagen, men det fikk bare stå sin prøve. Det var da han kom! Inspektøren! Akkurat i det jeg skulle til å gå opp for å ta ut sengetøyet. Frimodig valset han inn i huset for å ta både det og meg i øyesyn.
"Er ikke du hjemme for å hvile?" spurte han etter at jeg hadde forklart hva jeg var i ferd med å gjøre. "Jo," svarte jeg. "Men nå er det kanskje siste frist til å få luftet alt, så jeg skal bare hive ut alt sammen i snøen. Etterpå skal jeg sette meg ned og slappe av." "Javel," svarte han misstenksomt, og jeg kunne kjenne det stikkende blikket hans i ryggen min da jeg lusket meg opp trappen. Det er best jeg skynder meg, tenkte jeg og føk rundt på hele loftet som en virvelvind for å samle sammen alt som var av tekstil som kunne løftes ut med to hender. Madrassene fikk ligge, men alt annet ble enten kastet ned på plenen eller hengt ut på verandaen for lufting der.
"Jeg er snart klar til å sette meg ned," sa jeg til inspektøren da jeg kom ned igjen. "Må bare få ut alle sofaputene og det andre som er her først." Så var det en ny runde. "Klarer du dette, så klarer du vel å gå på jobb også," hveste han til meg i det jeg lempet ut tre store seteputer fra sofaen. Jeg så på ham med et ulykkelig, fårete smil, og forsøkte å forklare at det egentlig ikke var jeg som fikk jobb med dette, men mannen min. "Det er han som må banke alt sammen, og det er det som er den tunge jobben. Jeg bare kaster alt sammen ut." Det virket ikke som om han helt forstod hva jeg mente med det...
Lettet så jeg mannen komme opp til huset. Jeg for inn på kjøkkenet og laget til frokost, og så fikk jeg endelig satt meg ned. "Det er tomt for ved," husket jeg på å si før han gikk ut igjen. "Jeg får kjøre opp noen sekker til deg på traktorskuffen før jeg går i gang med annet arbeid da," tilbudet han seg. "Flott." Han for ut, og jeg gikk ned i kjelleren for å se om det var klart til å ta inn posene. Vi fyller opp slike store, blå IKEA poser med ved. De blir akkurat passe tunge til at vi klarer å bære dem, og så er det greie å stable oppå hverandre også.
Det var IKKE klart i kjelleren. Inspektøren fulgte med ned. Før han fikk sagt noe som helst sa jeg til ham (kanskje en ørlite tanke hissig) at veden MÅ inn, og jeg MÅ lage plass til den. Dette er ikke noe jeg kan velge å IKKE gjøre. Dessuten er det IKKE et arbeid! Det er bare noe som må gjøres. Slik er det bare med den saken! Han sa ingen ting. Ble bare stående i døråpningen og se på. Slalomsko og yttertøy og poser og esker ble flyttet på plass. Vi stabler vedposene midt på gulvet i kjellergarderoben. Da er det lett å bære dem med seg inn til fyrrommet (som også er i kjelleren) når vi trenger dem. Plassen ble gjort klar akkurat i tide til at mannen kom opp med dem på traktorskuffen og langet dem ned til meg. Bare seks poser. Det var ikke flere som var klar enda. Ja, ja, - det holder noen dager det. Posene kom på plass, og jeg gikk opp igjen for å sette meg ned litt i go`stolen. Klar til å slappe av!
Så satt jeg der da - og kikket rundt meg i den nakne stuen. Etter å ha fundert en liten stund henvendte jeg meg til inspektøren igjen. "Nå som alt er ute, vil det være mye lettere å gjøre rent. Ikke hele huset selvfølgelig, men kanskje ett rom. Kan jeg gjøre det? Rydde litt, tørke støv og kanskje vaske et par vindu? Bare på innsiden selvfølgelig... Han sukket høyt før han svarte:
"Tenk deg litt om selv nå. Du er sykemeldt fordi du er trett. For trett til å arbeide! Blir det ikke litt feil at du da skal arbeide her hjemme når du ikke kan gå ut på arbeid?" Jeg sukket også. Han hadde rett. Jeg kunne ikke gå igang med storarbeid i huset. Det ville absolutt ikke være rett av meg. Dessuten var kroppen min trett også, men absolutt ikke hode!
Så satt jeg der og stirret og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg kastet et blikk ut vinduet, og så hvor vakkert vintersolen lyste ned på garden vår. Jeg spratt opp av stolen. "Det kan jeg," ropte jeg glad. "Jeg kan gå ut! Det vil jeg ha godt av, og det kan absolutt ikke kalles arbeid! Det vil dessuten hjelpe meg til å kvikne til" Dersom jeg la godviljen til, kunne jeg kanskje skimte et ørlite smil hos inspektøren, og et så vidt synlig nikk. Jeg tolket det som et tegn på godkjenning, og før han fikk tid til å komme med en preken om hvor langt jeg eventuelt kunne få lov til å gå, hadde jeg kommet meg unna. Han ble heldigvis sittende igjen inne!
Vinterklærne kom på, og jeg ruslet ut. Jeg kjente hvordan lyset fra solen og snøen trengte seg inn i kroppen og fikk den til å våkne til liv. Mobilen ble med, og jeg behøvde ikke gå mange metrene på jakt etter vintermotiv som ventet på forevigelse. De var rundt meg over alt, og jeg knipset ivrig i veg. Kan det bli vakrere enn dette?
Før jeg skulle gå inn igjen møtte jeg svigermor. Hun tar seg alltid en liten luftetur med Lady om morgenen. Det var for kaldt til å stå i ro, så det ble ikke så mange ordene før vi gikk i hver vår retning. Også Lady syntes det var kaldt, så det ble ikke lange runden før hun fikk komme inn i varmen igjen. 
Det var bare èn stol det gikk an å sitte i nå som alt annet lå ute i snøen. Jeg satte meg godt til rette, og lurte på hva jeg skulle finne på. Lese litt? Strikke? Kanskje det.... Men det var umulig å komme i gang med slikt når rommene stod og gapte imot meg. Inspektøren merket nok uroen min, for han kom og stilte seg opp på siden av meg. Så satt jeg der. Passe irritert. Til slutt satte jeg øynene i ham og sa meget bestemt: "Du får si hva du vil, men nå går jeg i gang! Jeg må kunne tørke litt støv og vaske et par vindu selv om jeg er sykemeldt! Dessuten er jeg ikke syk! Det er bare kroppen som er litt tung å drasse rundt på, men den gjør stort sett det den for beskjed om likevel. Dessuten må du forstå at det er mye enklere og lettere for meg å gjøre dette nå som alt er ute!"
"Så du mener dette er å ta livet med ro da?" bet han meg av. "Ja," glefset jeg tilbake. Det går faktisk an å ta det med ro selv om en holder på med noen småting!" Jeg gadd ikke å diskutere noe mer. Bøtter og kluter ble hentet, og TV-stuen ble ryddet og vasket til den skinte. Selv om inspektøren til stadighet naset borti det jeg holdt på med, forsøkte jeg å ignorere ham etter alle kunstens regler, eller jeg svarte ham tilbake på denne måten: "Her ser du: Å tørke støv er bare en lek! Når jeg vasker vinduene står jeg faktisk nesten helt i ro. Det krever ikke noe særlig energi i det hele tatt. Hva jeg gjør nå? Skraper bort en tapestrimle som har stått fast her på gulvet i årevis. Jeg ligger jo nesten nå, så dette kan omtrent regnes som en formiddagslur. 
Og slik gikk dagen. Stadig småkrangling med ispektøren. For en dust! Han hadde ikke forståelse for noe som helst! Som at alt sengetøyet som lå ute i snøen måtte inn igjen og bli skiftet på. At akkurat DET var min jobb. Mannen skal banke sofaputer og slikt, men sengetøyet var noe jeg måtte få på plass igjen. At det er vaskemaskinen som vasker og tørketrommelen som tørker klærne. At jeg bare tar det inn og ut og legger det på plass. At gulvene under sofaer, border og stoler måtte støvsuges og vaskes nå som det var så mye lettere å flytte på alt...
Da klokken tikket mot syv, var det så vidt jeg fikk tid til en rask dusj før jeg skulle av sted på korøving. "Korøving?" utbrøt inspektøren forskrekket. "Har du virkelig tenkt deg ut nå? Når barna er syke får de beskjed om å holde seg hjemme. Burde ikke den regelen gjelde for deg også?" "Hallo der. Noen hjemme," nesten skrek jeg inn i øret hans. "Hva er det du ikke forstår med at jeg IKKE ER SYK! Det er kroppen min som er syk. Sykt trett! Javel. Men den er ikke meg!" Mer fikk jeg ikke sagt før inspektøren satte i med en hånlig latter. "Hører du ikke hva du selv sier?" lo han mot meg. "Kan du ikke bare la meg få være i fred," bønnfalt jeg med tårer i øynene. "Det er greitt. Jeg skal gå nå," svarte han lettere såret, "men husk at du kan ikke forsvinne fra deg selv!" Dermed forsvant han ut døren.
Jeg kom meg i bilen, - litt forsinket etter å ha lett etter kormappen. Det ble en underlig korøving. Der MÅTTE jeg sitte i ro, og det var som om kroppen gikk inn i sovemodus med det samme baken landet på setet. Det var nesten umulig å holde øyenlokkene oppe mens jeg sang. Jeg lukket dem og latet som om jeg nøt sangen og musikken, men sannheten var at jeg var segneferdig.
Men hvorfor? Jeg hadde jo hatt så rolig dag hjemme! Hvilt meg nesten hele dagen. Bare putlet på med noen småting sånn innimellom....
----------------
Kjære vene! Dersom det er slik det er å være sykemeldt, kommer jeg til å trenge ferie etter disse to ukene! Den største jobben min nå blir å finne ut hvordan en tar livet med ro. MEN HVOR I ALL VERDEN SKAL JEG FINNE AV KNAPPEN??
Du finner facebookgruppen min her. Blir gjerne medlem du også...
Boken kan kjøpes hos adlibirs her 🙂 (Gratisreklame for noe som er verdt å eie!), - eller du kan få tak i den på biblioteket.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.