I dag har vi hatt juleverksted på sykehjemmet med elevene våre. Da lurer du kanskje på hva vi har gjort? Noe så hyggelig og enkelt som å lage kor og synge julesanger. Det gjorde vi i fjor også, og både elever og beboere syntes det var veldig kjekt. På tilbakemeldingene fra elevene ble det sagt at de skulle ønske de hadde hatt bedre tid slik at de også kunne fått pratet med dem eller gjort noe sammen med dem. Dette tok vi hensyn til i år.

5. - 7. trinn ble delt inn i aldersblandede grupper. Årets stasjoner: bake, lage julepynt og korsang på sykehjemmet. De tre sykehjemsavdelingene fikk besøk av tre ulike grupper i løpet av dagen. På forhånd snakket vi med elevene om hva de kunne vente seg. Kanskje noen haddehatt slag, og kanskje noen var demente. Hva betydde i tilfelle det? Hva om de snakket til noen som ikke kunne si noe tilbake? Vi snakket også om hva som kunne være lurt å spørre dem om. Hva de spiste til julemiddag da de var barn? Om de husket noe spesielt de hadde fått?....

Disse timene på sykehjemmet med de ulike elevgruppene, er noe av det kjekkeste jeg har gjort dette skoleåret. Sangen gikk bra, og praten enda bedre. Det var helt fantastisk å se hvordan ung og gammel koste seg sammen. Og det ble nok noen ord til ettertanke også for mange av dem. Tenk at de kunne bli så veldig glad for å få en ny hårsløyfe! Eller at de fikk en hel appelsin! Det var store ting den gangen.

Litt moro hadde vi også, - som da en dame på nesten hundre år, smilende kikket opp på elevene mens hun spurte meg hvilken barnehage de kom fra.

De takket så hjertelig alle sammen for at vi kom, og vi var mer enn velkommen tilbake. "Dersom dere ikke vet hva dere skal finne på en dag, så kan dere komme hit," var avskjedsordene fra en av beboerne.

....................................

Det var så vidt jeg rakk å lese om Henriette og Henrik i dag, men noe tid til videre samtale hadde vi ikke. Men jeg tenker vi må se litt på oppfordringen til den skyldige om å ordne opp forseg. Tør hun det?

_____________________________

Å nei, sukket Henriette. Hun var kommet nesten helt hjem da hun kom på at hun hadde lagt ifra seg samfunnsfagboken på biblioteket. Og de som skulle ha prøve i morgen! Hun hadde vært så full av alt som hadde skjedd denne dagen, at samfunnsfagboken og prøven var helt blåst fra hodet hennes. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og gå den vesle kilometeren tilbake til skolen for å hente den. 

Dørene var heldigvis åpne fremdeles. Hun småsprang bortover korridoren bort til biblioteket. Døren stod på gløtt. Så var ikke den låst heller. Henriette smatt inn og gikk rett bort til bordet hvor hun hadde lagt boken ifra seg. Den lå der fremdeles. Lettet puttet hun boken i sekken sin og skulle til å springe ut igjen da hun så Lise. Lise satt ved bordet ved sidene av, med skolebøker foran seg, og kikket på henne. Alene. Henriette skvatt til. 

"Hei," sa Lise litt forsiktig. "Hei," svarte Henriette og ble stående. Lise var den som slo blikket ned først. Henriette visste ikke om hun skulle bli stående eller om hun skulle gå. Begge deler føltes galt. Hun kjente på seg at hun så noe hun ikke skulle sett. At hun stjal noe fra Lise med å være der, - at hunrøvet ifra henne en hemmelighet. Lise hadde jo gått ut av skoleporten sammen med venninnene sine, så hvorfor var hun der nå?

Lise så opp på Henriette igjen. Blikket var ikke lenger stikkende. Var Lise redd? "Unnskyld for det med bildet." sa hun stille. "Det var jeg som tok det." 

"Vær en stekepanne", - tenkte Henriette inni seg. Hun kunne se for seg bestemors brennende øye som sa: "La det bli gyllent før du gir det tilbake, ellers er du ikke noe bedre selv!" Hun gikk bort til Lises bord. "Det går fint," svarte hun med et forsiktig smil. "Du kunne ikke vite hva som hadde skjedd." 

"Jo, jeg kunne det," svarte Lise skamfullt. Jeg så brannbilene. Jeg så at de snakket med deg. Selv om jeg ikke hørte ordene de sa, forstod jeg på måten de klappet på deg på at du måtte ha gjort noe bra. Unnskyld. Jeg var bare så veldig sjalu."

Sjalu! Hvordan kunne Lise være sjalu på henne? Hun som hadde alt? Hun som var så pen, som hadde så mange venner, som var så populær og som var så flinkt til å snakke for seg? Henriette hadde da ingen ting som hun ikke hadde. Henriette satt seg ned på andre siden av bordet. "Hvorfor var du sjalu," spurte hun. Det var ikke et dømmende spørsmål, bare  undrende. Et spørsmål med varme i. Lise så det åpne, innbydende blikket Henriette gav henne, og noe brast inni henne. En liten sten i demningen forlot plassen sin, og en liten strøm begynte å sive ut. 

"Jeg kunne ikke være hjemme," sa hun med liten stemme. "Pappa blir av og til så sint, og da går jeg ut. Du var så glad. Jeg kunne ikke tåle å se deg så glad akkurat da." Noe vått falt ned på hånden til Lise. Henriette så på jenta som satt foran henne. Lise hadde nettopp blitt vasket på 90 grader og krypmpet fra XXL til XS. Hva skulle hun gjøre nå? Hva skulle hun si? Dette ble for vanskelig. 

Plutselig føk hun opp av stolen, og Lise skvatt til på samme måte som Henriette hadde gjort da hun så Lise. "Jeg vet hva du trenger," strålte hun mot henne. "Hva da?" utbrøt Lise forskrekket. "Du trenger en god porsjon bestemor!" 

Jeg deler alle innleggene mine på Bondekonens facebookgruppe her 🙂

Long Desember Day.... kunne jeg ha sunget i dag. At det har vært en lang dag, betyr ikke nødvendigvis at det har vært en tung dag. Mange ulike oppgaver har stått i kø, noen her og noen der: Samtale med en, møte med flere. Kjøring hit og kjøring dit. Hente noe ett sted og levere noe et annet. Kjøre i kø og suse av sted. Vente på noen og bli ventet på. Huske noe og glemme noe. Gi noe og få noe. Ringe til noen og sende meldinger til andre. Huske viktige beskjeder og gi noen oppdrag. Være fokusert, konsentrert, oppmerksom

Long Desember Day...

En spesiell hendelse fra i dag: Jeg gikk innom til en venninne som arbeider i en butikk. Det var ingen andre kunder i butikken akkurat da, så vi hadde tid til en liten prat. "Er jeg rød i kinnene?" spurte hun. Nei, det kunne jeg ikke se. Hun fortalte da at hun akkurat hadde tatt en butikktyv på fersken. En voksen kvinne hadde gått rundt i butikken og brukt god tid på å se på forskjellige ting. Da min venninne var opptatt med å ekspedere en annen kunde, så hun at denne damen la på sprang, og hun la merke til at en gjenstand fra hennes butikk stakk ut av vesken.  Vakten ble tilkalt og damen stoppet. Hun hadde da klart å stappe varer for flere tusen kroner oppi posene sine.

"Det er andre gangen nå på kort tid at jeg får stoppet en butikktyv," fortalte hun meg, "og jeg synes det er så trist. Jeg vil jo så gjerne tro at de som kommer hit er ærlige og hyggelige mennesker. Jeg ønsker ikke å tenke at noen bare vil komme hit for å stjele. Det er så vondt å gå her og måtte være mistenksom. Jeg ønsker ikke at kundene mine skal føle at jeg skuler på dem når de kommer hit." Hun var trist i blikket og bar tydelig preg av at hendelsen satte spor i henne.

Jeg forstår henne godt. Det er slett ikke hyggelig med slike hendelser. Jeg vandret en gang ut fra bokhandelen med en saks i hånden, og hadde kommet et godt stykke videre før jeg oppdaget hva jeg gikk og viftet med. Da jeg kom tilbake for å betale for meg, lo de bare av meg. De hadde sett at jeg gikk helt i mine egne tanker, og regnet med at jeg nok ville komme tilbake. Og selvfølgelig gjorde jeg det! Og selvfølgelig vil de aller, aller fleste av oss være ærlige og redelige og gjøre opp for oss på best mulig måte.

Stemmer ikke det? Vi kan vel fremdeles ha lov til å tenke godt om hverandre? Ikke sant??

.....................................

Jeg måtte være i Knarvik en times tid for å vente på Maria i kveld. Da fikk jeg vite at det var konsert i kirken. Åsane folkehøyskole og Nordhordland folkehøyskole hadde konsert sammen. Den var allerede i full gang da jeg listet meg inn. Salen var full, så jeg stod bare inntil veggen helt bakerst en liten halvtime før jeg måtte av sted etter gullet mitt. Det var godt å få flykte fra sentermaset og inn i den lune juleatmosfæren i kirken. Unge, vakre, sangstruper fylte rommet med både kjente, mindre kjente og ukjente juletoner.

Hjertefred...

__________________________________

Så litt fra klasserommet. Jeg var litt spent på om de ville forstå budskapet i teksten min i dag, både selve diktet, og dette med når en skal og når en ikke skal tolke noe. De overrasket meg positivt. Mange reflekterte tanker i denne nydelige gjengen min! Det ble ikke tid til å finne ut av hvor vi skal sende dem på utflukt, så det får vi gjøre i morgen. Nå har jeg tenkt å ta en litt TV-show vri på hvordan Henriettes historie skal komme frem for klassen. Håper dere vil like den:

__________________________________

Gerd la armen om skulderen til Henriette og snudde henne mot de andre elevene. "Hvor mange av dere vet hva "20 spørsmål" er?" spurte hun henvendt mot klassene. Baren noen få hender løftet seg nølende opp. "Vel, vel..." fnyste Gerd. "Dere er vel for unge til å se på slike program som virkelig er verdt å se på, så jeg får opplyse dere litt. 20 spørsmål er et underholdningsprogram, både på radio og TV, der noen deltakere får stille JA/NEI spørsmål til verten for å forsøke å komme frem til ett bestemt ord. I min versjon skal vi ikke frem til kun ett ord, men til en hendelse; nemlig hvorfor Henriette er på veg inn i politibilen." Gerd snudde seg mot Henriette med et lurt glimt i øyet. Henriette forstod ikke helt hvor dette bar hen, men følte seg likevel ikke helt fortapt der fremme med sin underlige lærer.

"Er du klar?" smilte Gerd mot henne. "Ja, - jeg tror det," svarte Henriette litt nølende. "Da starter vi. Og husk at du skal bare svare JA eller NEI!"

1. Er det deg vi ser på bildet? Ja. Da er den saken oppklart. Ikke noe lureri med bilde altså.
2. Blir du tvunget til å gå inn i bilen? Nei. Da forstår vi at dette er noe hun  har gjort helt frivillig.
3. Gikk du inn i bilen for å bli kjørt til ett bestemt sted? Ja. Siden dette var frivillig, må vi anta at hun ble kjørt til et sted hun ønsket å bli kjørt til, og siden det er ganske mørkt på bildet er det naturlig å tenke at hun vil hjem. Vi må finne ut om det stemmer.
4. Skal du kjøres hjem? Ja. Jaha. Hun gikk frivillig inn i bilen for å bli kjørt hjem. Politiet stopper ikke hvem som helst for å kjøre dem hjem, så hvorfor fikk Henriette dette tilbudet? Nå må vi forsøke å finne ut av det. (Begge klassene fulgte ivrig med. Nysgjerrigheten hadde tatt overhånd. Hva var det som hadde skjedd? Bare Henrik, Alex og Sivert satt bakoverlent og gliste bredt til hverandre. De gledet seg til å høre hvordan Gerd skulle få ut av henne hele historien med spørsmålene sine. Henriette selv holdt blikket festet på Gerd. Det var trygt å svømme inn i Gerds havblåe, rolige blikk,)
5. Snakket du med politiet før du ble tilbudt skyss hjem? Ja. Det har altså skjedd noe FØR dette. Bilturen hjem kan vi da anta bare var en avslutning på noe som allerede hadde skjedd. Vi får finne ut av hvor hun har vært.
6. Var du hos noen du kjente? Familie eller venner? Ja. Da forsøker vi venner først.
7. Var du hos en venninne? Nei. Da vet vi at det var familie, men hvem? Kanskje det ikke er så viktig. Vi må heller finne ut av hva som har skjedd.
8. Var politiet der fordi noen hadde gjort noe galt? Nei.
9. Hadde noe galt skjedd? Ja, - på en måte.... 
10. Var politiet tilkalt? Nei, egentlig ikke... (Henriette begynte å synke aldri så lite. Disse spørsmålene var det ikke så lette å svare bare ja eller nei på. Gerd smilte oppmuntrende som om hun ville si: Dette klarer du supert! Stå på!)
11. Var noen andre tilkalt? Ambulanse eller brannbil? Ja. 
12. Var noen blitt syke? Nei. Da forsøker vi det andre alternativet:
13. Var brannvesenet tilkalt? Ja. Dersom brannvesenet ble tilkalt må det bety at det har vært en brann. Stemmer ikke det? Gerd så på elevene sine. Små ivrige nikk møtte henne tilbake, men ingen sa noe. De var alt for oppslukt til å høre resten til å avbryte noe nå.)
14. Var det en stor brann? Nei. Da var det altså en mindre brann.
15. Forsøkte du å slukke brannen selv? Ja, men det... Gerd løftet hånden for å avbryte henne. Vent litt. Jeg har fem spørsmål igjen. Du må ikke røpe resten enda.
16. Var det du som ringte til brannvesenet? Ja.
17. Fikk brannvesenet slukket brannen uten at det ble særlig store skader siden det var en liten brann? Ja.
18. Kom politiet på grunn av brannen? Ja. Gerd snudde seg mot klassen igjen. "Begynner vil å bli klar for en konklusjon?" spurte hun dem. "Ja," runget det mot henne, - og særlige fra tre sprekkferdige guttestemmer midt i rommet.
19. Altså Henriette! Stemmer det at det oppstod en mindre brann som du forsøkte å slukke selv, men så måtte du ringe til brannvesenet for å få de til å komme? De kom og slukket brannen, men politiet kom også for å se hva som hadde skjedd, og da det hele var over ble du tilbudt skyss hjem? Ja.

En spontan applaus brøt ut blant elevene blandet med ropet "Dagens helt, dagens helt..." fra de tre kameratene. Flere sluttet seg til, og Gerd lot dem både klappe og rope en god stund før hun gav tegn til at de skulle bli stille igjen. På ny la hun armen rundt Henriette og snudde henne mot de andre.

"Det var ikke lett å gjette seg til det rette svaret til dette bildet, var det vel? Like fullt var det bare èn sannhet som var den rette, og nå har dere fått høre den. Forstår dere nå hvor viktig det er å IKKE tolke, men å finne ut sannheten bak en slik hendelse?" De forstod. Alle sammen. Lise også. Kinnene hennes var røde.

"Forstår dere også hvor feil det blir å legge ut et slikt bilde alene? Nettopp fordi vi ønsker å tolke. Og et slikt bilde legger opp til at vi SKAL gjøre det. Dersom det hadde stått:" Henriette blir kjørt hjem etter å ha reddet et hus fra å brenne ned," hadde det vært noe helt annet. Da hadde vi fått historien bak med oss samtidig.

To ting til slutt:

Husk de tre silene våre:

1. Er det sant?
2. Er det godt?
3. Er det nødvendig?

Det du vil si eller gjøre må passere gjennom alle disse tre først. FØR du snakker. FØR du handler, så slipper vi å måtte skitne til så mye unødvendig. Det blir så mye styr av det, og så kommer det så mye vondt ut av det også.

Aller sist:

Jeg vet ikke hvem det er som har tatt bilde og lagt det ut, men jeg tenker at den personen befinner seg her inne. Jeg håper at du som har gjort dette både er modig nok og ansvarlig nok til å ordne opp for deg. Alle dere andre ber jeg om å la både Henriette og den skyldige få fred til å ordne opp alene seg i mellom, og at dere hjelper til å med å spre den RETTE historien videre.

Nå er det tid for mat."

Ingrid og Hanna vinket Henriette til seg. De ville vite mer. Alle detaljene måtte frem. Og Henriette fortalte. Det underlige var, at ordene som så ofte danset og lekte inni henne, - nå våget seg ut. De bare fløy ut av henne. Fløy og var fri!