9. desember 2015 – Velkommen…

Det ble en både hektisk og lang dag i går. Natten snek seg innpå meg før jeg fikk fortalt videre om Henriette og Henrik. Nå er klokken passert 7:30, og jeg har noen få minutter hvor jeg kan sette livet på vent slik at jeg får tastet inn litt mer om våre to venner. Ikke noe mer snikk snakk....

_______________________

Adventssamlingen var ferdig og elevene hadde fordelt seg rundt i grupper. Alex, Sivert, Henrik og Henriette hadde klart å okkupere grupperommet. Nå satt de med hvert sin kopi av Per Sivles dikt foran seg. Dagens oppdrag var: Tolk diktet. Sivert hadde valgt seg selv til å være skriver. PC-en foran ham var slått på, og skjermen lyste innloggingsblått.

"Jeg har et forslag," sa Sivert. "Vi skriver bare "Kjedelig," og så er vi ferdig. Det er jo VÅR tolkning de skal ha, ikke sant?" "Typisk deg," gliste Henrik. "Det blir så mye styr da," sukket Alex. Henriette satt ivrig bøyd over diktet. Dette var hennes verden. Hun elsket ord, så lenge de var på papiret vel å merke.

"Det er et vakkert dikt," forsøkte hun seg med å si. "Dersom en ser etter." Litt motvillig tok også guttene arket i hendene. Alex kremtet og deklamerte det første verset høyt. Han forsøkte å etterape Franks dype, brummende stemme:

JUL

Vor Verden er jo ofte
saa skoddetung og sur.
Og Barnesind er Fange
i Lænke og i Bur.
Og Ørnenæb vil hugge
og Høgeklo vil slaa.
Og gjerne vil de store
bli større ved de smaa.

Stillhet.

"..... og gjerne vil de store, bli større ved de små," gjentok han en gang til. "Akkurat slik er det," sa Henrik. "Det kan vi bruke. Eller?" Spørsmålet ble hengende i luften.

Henriette var så ubeskrivelig glad over at hun var valgt til å få være sammen med dem. I hele går hadde hun gått og tenkt på hva hun kunne gjøre for at de ikke skulle angre på at de tok henne med. Etter at leksene var unnagjort, hadde hun søkt opp diktet på nettet. Hun hadde lest det så mange ganger at hun kunne det utenat. Diktet levde i henne. Det var henne. Særlig det første verset. Nå ville hun betale guttene tilbake. Gi av seg selv til dem. Men hvorfor måtte det være så skrekkelig vanskelig. Hvorfor måtte ordene som kom ut av munnen være som store troll når de danset som lysende alver inni henne?

"Jeg tenker at det første verset handler om å ha det vondt," sa hun lavt. Guttene så på henne. De ante nok at det skulle komme noe mer, for de smilte oppmuntrende mot henne. "Det sier noe om at vi bor i en vond verden," fortsatte hun, med hodet et lite hakk lenger opp, "at barnesinnet, - det gode som bor i oss, blir fanget og ikke får komme ut. At det onde, både i oss selv og rundt oss, holder oss nede. At det er det som hugger og slår. Og på samme måte som mye vil ha mer, vil også de store bli større. Og for å bli sett og hørt, må en kanskje tråkke ned noen andre på vegen..."

"Glimrede," utbrøt Alex. "Skriver du," spurte Henrik henvendt mot Sivert. "Få med deg alt sammen!" "Halloen," klaget Sivert. "Jeg kan da ikke få med meg alt dette på èn gang. Gjenta en ting om gangen takk," sa han mot Henriette med blikket på skjermen og fingrene hvilende på tastaturet.

De hadde ikke ledd! De hadde ikke gjort narr av henne! De hadde ikke sagt at hun var teit! De nervøse hendene hennes som hadde klamret seg til hverandre under bordet, løsnet taket og la seg stille ned i fanget. Så gjentok hun alt sammen. Sakte. Med løftet hode.

Bildet er hentet fra denne siden.

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

I dag så jeg sort! Bokstavelig talt. Etter å ha lempet av Miriam i Knarvik, litt forsinket til oppvarming før dagens fotballkamp, skulle jeg bare ha meg en snartur inn på senteret for å få tak i klær jeg kunne bruke under uniformsvesten til koret. Sort og fotsitt, -kjole, skjørt eller bukse, samt en overdel med lange armer, ikke gjennomsiktige og helst med V-hals. Vi har et trekantet tøysmykke i samme stoff som vesten, og da er det finest med V-hals til.

Sort er året mote. Det har jeg fått med meg i dag. Butikkene var fulle av alle slags sorte klær. Bluser, skjorter, kjoler, topper, skjørt og bukser, men min enkle bestilling var ikke lett å få tak i. Jeg startet på oppsiden, og arbeidet meg nedover - butikk for butikk. Den ene ekspeditøren mer hyggelig og hjelpsom enn den andre. Stativ ble endevendt og lagerbeholdning sjekket. Ikke en gang Cubus eller Lindex, som er kjent for sitt rikholdige utvalg av basisgarderobe, hadde noe så enkelt som en sort V-genser i sitt sortiment. En etter en måtte de erkjenne seg slått av mitt urimelige, ja rett og slett uoverkommelige krav til en topp.

Det eneste kjekke med denne butikkvandringen var alle de hyggelige samtalene jeg fikk. Èn butikkdame fortalte om et kor med irrgrønne gelekjoler. De var så forstyrrende å se på at det hadde vært umulig å få med seg noe av hva de sang. En annen snakket om en halvnaken dirigent, som med sin bekledning (eller rettere sagt mangel på dette) sugde til seg så mye oppmerksomhet at lyden fra koret forsvant innen den nådde dennes legeme.

Mitt siste håp var More Woman, - helt nede ved utgangsdøren. Der ble det også lett høyt og lavt av en meget hyggelig og ung ekspeditrise. Etter at vi egentlig hadde gitt opp alt håp, og jeg stod bøyd over et tilbudsstativ for å se om jeg kunne finne noe å trøste meg med, kom hun bort til meg med en sort tøybylt i hånden. "Jeg har denne," sa hun, "men den er kanskje litt for liten?"

Der var den! Min etterlengtede sorte topp! Med både lange armer, ingen blonder, ingen paljetter eller andre forstyrrende elementer, og med passe stor utringning til V-smykket. Størrelse M. LITEN M. Vi visste begge to FØR jeg gikk inn på prøverommet at et forsøk på å tre den nedover MITT legeme ikke ville falle særlig heldig ut. Jeg prøvde likevel, og selvsagt satt den som et pølseskinn inntil valkene mine. Ikke noe hyggelig syn, og i alle fall ikke noe jeg kunne vist meg frem i til offentlig beskuelse. Det var heller ingen vits i å gi den skjønne, unge jenta bak disken muligheten til å telle bilringene mine, så jeg vrengte den av meg igjen og la den vemodig ifra meg på disken. "Håpløst," sukket jeg.

Hun så medlidende på meg. "Jeg kan se etter om det er en annen butikk som har den inne i en annen størrelse," smilte hun spørrende mot meg. "Kan du det," spurte jeg glad. Håpets stjerne ble tent igjen. Dataskjermen glimret til med hele to treff; ett i Haugesund og ett i Volda. Sjefen ble ringt, og hun la fram problemet mitt på en utmerket måte. Om bakgrunnskommentarene mine som: "Si at jeg kan betale frakt, si at jeg er desperat, si at jeg har trålt alle butikker, si at jeg blir en meget fornøyd kunde dersom..." spilte en viktig rolle eller ikke, skal være usagt, men telefonnummeret mitt ble skrevet ned, med løfte om at de skulle forfølge saken videre den påfølgende dag.

Så var de to timene på senteret ikke helt forgjeves! Litt KORRIDORSNAKK fikk jeg også flettet inn innimellom - i bokstavelig forstand! Hyggelig å møte venner og bekjente å slå av en liten prat med.

Har lyst til å rette en hjertelig takk til alle de fantastiske, hyggelige, hjelpsomme og imøtekommende ekspeditrisene jeg møtte på ferden min i dag. Det var som å gå sporløp med hyggelige overraskelser på hver post, - og til sist gikk jeg av med seieren også! Håper jeg....