Det er 2. søndag i advent. En dag som skulle vært fylt med lys, fred, glede, forventninger... I stedet våknet vi til nyheten om at Lune Huler har brent ned i natt. På fredag ble stedet godkjent av UDI til å ta imot ca 40 mindreårige flyktninger fra Syria. Mindre enn to døgn etter er det bare en askehaug igjen.

Dette er bare, bare trist!

Jeg får lyst til å skrive en hel avhandling om hvor grusomt dette er og hva vi kan gjøre for å hindre slikt i å skje igjen. Men jeg tror ikke jeg har så mye annet å bidra med enn ting som allerede er sagt eller skrevet. Det er over alt i nyhetsbildet i dag. Jeg vil bare minne oss alle på at vi har et ansvar i forhold til å luke ut våre egne råtne epler før vi bekymrer oss for flekker på de vi importerer!

...........................................

Hr. Influ Ensa har tatt bolig i Olav. Det er nå snart tre uker siden han flyttet inn, og det ser ikke ut til at han har tenkt å dra med det samme. Han har også tatt med seg tvillingene sine Snotte-Snufs og Hosti-Hark. Kona hans, fru Sår Hals, har gjestet meg, men hun kom heldigvis bare på en lynvisitt. Det har derfor ikke blitt så mange sprell med oss denne helgen. Vi har bare puslet på med slikt som vi kan klare her hjemme.

Jentene har forsøkt seg som sovende barnevakter for første gang. Vel, - ikke bare sovende da. De dro klokka fem i går og skal hentes nå om en liten stund, - ett døgn senere. Tenker både store og små har kost seg sammen.

Det kjennes godt å få ha noen timer for seg selv. Og jeg har tenkt mye på Henrik og Henriette. Hvordan skal det gå med dem videre? Som lærer lar jeg aldri elevene velge grupper selv. Aldri. Det er så veldig sårt å være den som ikke blir valgt. Jeg kjenner elevene mine. Jeg vet hvem de ØNSKER å være sammen med. Jeg vet hvem de KAN arbeide sammen med, og jeg vet hvem det bare vil bli tøys og tull med om de får være sammen. Ut fra dette bestemmer jeg gruppene. Noen ganger tar jeg hensyn til deres ønsker, andre ganger ikke. Og uansett hva jeg gjør, vet de at det ikke er lov å klage høyt. De får lov til å komme med ønsker noen ganger, og de kan klage til meg under fire øyne om det skulle være nødvendig.

Bildet har jeg funnet her.

Men det er ikke alle som gjør det slik. Det er mye sårhet på skolene våre for elever som ikke blir valgt, og for elever som får høre: "Dere kan få ham," når fotballag skal velges og klassens klossmajor står igjen. Det er vi som er voksne som må ta ansvar for at dette ikke skal skje, både ved å være de som velger, og ved å bevisstgjøre og ansvarliggjøre elevene når de selv skal ta dette valget.

Men nå har det altså skjedd med Henriette. Hun sitter ensom og forlatt tilbake på stolen sin og fikler med skolissene sine. Det er bare èn ting som er verre enn å ikke bli valgt, og det er å bli "reddet" av læreren! Jeg kan ikke la det skje!

___________________________________

Henrik står sammen med Alex og Sivert. De tre bestisene gir hverandre en High-five. Endelig skal de få være sammen de tre! Ikke at de ikke pleier å være det. De gjør stort sett det meste sammen både i friminuttene og på fritiden. Men nå skal de altså få være sammen i timene også. Konge!

Plutselig ser Henrik at Henriette sitter alene på stolen sin. Foroverbøyd. Inni seg hører han lyden av den klingende latteren hennes. "Vi tar med oss den nye jenta," sier han til de to andre. "Hva! Er du gal," hvisker Alex. "Hun er ok," svarer Henrik, men kjenner seg ikke helt sikker. "Nå skal vi endelig få være sammen, og så skal vi ha med oss en innpåsliten jentunge. Nei takk!" hveser Sivert. Henrik kunne kjenne morens blikk i nakken, og ordene runget inni hodet hans: "Da er det din skyd. Din skyld. Din..." Henrik ser bort på Henriette igjen. Hun har satt seg opp på stolen nå. Hendene hviler i fanget. Hun ser ned.

"Husker dere Ildtopp," sier han vendt mot kameratene. "Det skal ikke skje en gang til! Enten er hun med, eller så er ikke jeg det!" Alex og Sivert ser på hverandre. Selvsagt husker de Ildtopp. Selvsagt husker de den store oppvasken som kom etterpå. Etterpå, - da det var for sent. "Ok da," sukker Sivert.

De tre guttene, med Henrik i spissen, baner seg veg bort mot Henriette. Flere hoder snur seg. Manges blikk følger dem på den vesle turen. De stiller seg i en liten halvsirkel foran henne.

"Hei," sier Henrik. Henriette ser opp. Undrende. Spørrende. "Du blir med oss," sier Alex. "Ok?" spør Sivert. Henriette ser fra den ene til den andre. Hun svømmer mot overflaten. Hodet bryter vannskorpen. Luft! Hun kan puste!

"Ja," smiler hun forsiktig mot dem.

______________________________

Henriette er reddet. I alle fall for en stund. Men hvordan skal det gå videre med den vesle duen sammen med de tre bjørnene? Jeg vet ikke. Akkurat nå puster jeg bare ut sammen med Henriette. Vi ble berget i dag, både hun og jeg....

Nå må jeg ta på meg kordrakten min og gjøre meg klar. Det er den årlige førjulskonserten i Alversund Kirke som snart skal gå av staben. En glede venter meg...

God adventssøndag til deg fra meg 🙂

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....