1. desember 2015 – Velkommen…

Elevene er på veg ut til storefri. Jeg har heldigvis ikke vakt i dag, så nå kan jeg skrive litt videre. De likte fortellingen min. Iallefall likte de at de skulle få være med og bestemme hva som skulle skje videre. "Kan ikke vi også få være med i historien," spurte Janne. "Pleeease," kom det som et unisont sukk fra jentene. Alle ville de være Henriette. "Vi får se," svarte jeg. "Det er dere som skal være med og bestemme. Fortellingen ligger i deres hender!"

Elevene fikk i oppdrag å tenke, frem til lunch, hva de ville skulle skje videre. Før vi gjorde oss klar til å spise, fikk de utlevert en liten lapp hver. Der skulle de skrive tre ord: Et sted, en følelse og en gjenstand. Ikke noe mer. Lappene ble samlet inn og lagt i forundringsskrinet vårt. Jonas, som er dagens desemberbarn, fikk trekke. På lappen stod det:

Skog - Trist - Lapp.

Nøkkelordene er gitt, og jeg er allerede i full gang med å forme den videre gangen i fortellingen i hodet mitt, men jeg må vente med å skrive til jeg kommer hjem. Skriver jeg mer nå rekker jeg ikke å spise selv før jeg må bort på kjøkkenet og stelle i stand til Mat & Helse timene.

__________________________

Henriette springer. Ranselen er full av bøker. Den dunker hardt mot ryggen hennes, og selene borer seg inn i skuldrene. Hun hadde ikke tid til å se etter hvilke bøker hun trengte i dag, så hun stappet nedi de hun så i farten og håpet det beste. Sekken ble tung. Alt for tung. Nå hindrer den henne i å springe så fort som hun burde. Hun er sent ute, men hun må ikke komme for sent! Ikke i dag!

Et tynt lag snø har lagt seg oppå asfalten. Hun kjenner hvordan den tynne hinnen knuses under føttene hennes, og lyden får henne til å gyse. "For sent, for sent," knitrer det under henne. "For sent, for sent," hamrer hjertet hennes. I det hun når frem til Hjerteskogen kjenner hun at blodsmaken i munnen er i ferd med å komme. Føttene er stive og pusten går i tunge hiv. Men hun kan ikke stanse. Kan ikke komme for sent. Ikke i dag!

Hun svinger inn på stien. Det er fremdeles mørkt ute. Ikke nattemørkt, men likevel. Morgenlyset er enda langt borte. De nakne grenene kaster skyggene sine over henne og griper etter henne. Henriette haster videre, men hun springer ikke lenger. Hånden søker ned i jakkelommen. Den ligger der enda. Lappen. Hun trenger ikke se på den for å vite hva som står. Hun sier frem ordene for seg selv, nesten uhørlig. Bare vinden klarer å fange opp den lyse, spinkle, skjelvende stemmen hennes:

"1.desember. Eika i Hjerteskogen kl. 8."

Hun tar opp mobilen og ser på displayet. 7:57 lyser det mot henne. Det er bare èn sving igjen. Hun vil rekke det. Skrittene er ikke så raske lenger. Hun trår forsiktig, usikker på hva det er som venter. Det er nå det skal skje! Det er nå hun skal bli èn av dem. En i gjengen.

Lise hadde vært så hyggelig mot henne sist uke. "Vil du være med oss?" hadde hun spurt. Vennlig. Henriette hadde ikke våget å møte øynene hennes. Ikke Lises øyne. De som både kan flamme og le og danse på en og samme tid. Men hun hadde sett opp. Opp og forbi og svart ja. "Fint," hadde Lise kvitret tilbake med resten av gjengen bak seg. "Du skal få bli en av oss når du har vært gjennom velkomstritualet. Alle må det skjønner du." Lise hadde lagt hånden kameratslig på Henriettes skulder. Akkurat da gikk læreren forbi.

I går lå lappen i lommen. Lappen med Lises håndskrift på. Den var lett å kjenne igjen. Alle de andre skrev løkkeskrift eller stavskrift. Bare Lise nektet å binde bokstavene sammen. "Jeg synes det er finest slik," sa hun om læreren forsøkte å rette på henne, og som regel fikk hun det som hun ville. Bare ikke med Gerd. I Gerd sine timer måtte hun skrive løkkeskrift hun også. Men lappen var fra Lise. Det var helt sikkert. Og nå skulle Henriette få komme på innsiden. Bli en av dem.

____________________________

Nå må jeg ta en pausen og tenke meg grundig om. Hvem er egentlig Henriette? Jeg kjenner at hun begynner å ta form inni hodet mitt, men er ikke helt sikker på om det er slik jeg vil ha henne. Jeg er i ferd med å gjøre henne til den svake. Til offeret. Men er det det jeg vil med fortellingen? Er det ikke mye mer spennende å skrive om en heltinne, - og en helt?

Etter at elevene var gått ut til storefri i dag, kikket jeg på lappene de andre hadde skrevet. Jeg trengte ikke å lese mange lapper før det kom tydelig frem hva jentene ønsket seg: En kjærlighetshistorie. Men da må jenta være søt, snill, uskyldig... Er Henriette slik? Jeg vet ikke... I alle fall ikke med ordene: SKOG - TRIST - LAPP surrende i hodet mitt, og det er de som skal føre meg videre i dag.

Det er på tide å få Henrik med inn i historien. Men hvordan skal han være? Helten? Skurken? Den modige og snille, frekk og ufordragelig, fotballelsker eller fotballhater? Så mange spørsmål uten svar. Jeg legger fingrene på tastaturet og tenker at nå skal de få leke seg litt på egen hånd. Så får vi se hva som skjer....

_______________________

Henriette har kommet frem. Eika står der like foran henne. Høy og mørk. Men det er ingen å se. Har hun kommet for sent likevel? Hun ser på mobilen igjen: 8:01. Og hun har vært her i ett minutt nå. Helt sikkert. Hvorfor er ikke de andre her? Hun ser seg rådvill omkring. Venter på at noe skal skje, at noen skal komme frem fra ett eller annet sted. Venter på latteren og gleden som skulle flyte over til henne i det hun ble èn av dem. En på innsiden. Det var nå det skulle skje, og hun står der helt alene.

Hun står helt stille og lytter. Pusten har roet seg ned. Det eneste hun hører er stillheten, og hjerteslagene som hamrer under vinterjakken. Det hamrer helt opp til ørene og opp til hodet. Et trykk bygger seg opp under pannen. Hun snur seg mot eika. Det er da hun ser det. Mellom en av de nederste grenene og stammen stikker det ut et hvitt, sammenbrettet ark. Akkurat så høyt oppe at hun må strekke seg opp på tærne og helst enda litt til for å få tak i det.

"Ikke gjør det," sier en stemme bak henne et nanosekund før hun får tak i lappen. Før bevisstheten klarer å oppfatte hva kroppen gjør, har hun dratt hendene til seg og snudd seg bort fra treet. Skremt, forskrekket, flau.. Alt på en gang. Men uten lappen.

Det er Henrik. Henrik i B-klassen. Den kjekkeste gutten på hele trinnet. Eller kanskje til og med på hele skolen. I alle fall i følge Lise og alle de andre jentene i klassen. Etter bare to uker på den nye skolen har ikke Henriette fått tid til å gjøre seg opp en mening om hva hun synes om Henrik. Det er i det hele tatt mye hun ikke har fått tid til enda. Men nå står han her. Han ser henne, og han snakker til henne. Henne!

"Ikke gjør det," sier han en gang til. "Det er ikke verdt det. Kom, så skal jeg vise deg." Han går rundt treet og peker på lappen fra den andre siden. "Ser du?" Henriette følger retningen han peker ut med øynene. Under lappen ligger det noe som er festet i en snor. "Tar du lappen, går pinnen i bakken," forklarer han, "og da løses fellen ut." Henriette klarer så vidt å skimte hvor snoren fører hen i det svake lyset. Bare et par grener lenger oppe ser hun en sort bøtte. "Hva er det i den," hvisker hun hest. Henrik har også fulgt blikket opp mot bøtten. "Vet ikke," sier han og heiser på skuldrene. "Kongler kanskje, eller nøtter. De tar det de finner. Du er ikke den første. La det være," sier han og retter seg opp igjen. "Kom så går vi."

Vi. Sa han vi? Han SA vi! Ikke jeg eller du, men vi som i oss to - sammen.... Henriette blir stående rådvill ved siden av treet. Hva skal hun gjøre? Vet han ikke hvem hun er? Hun som er ingen! Lille frøken Ingen Ingenting. Skal hun gå sammen med ALT? Hr Allverdens Alt?

_______________________

Jeg må stanse nå. Selv om Henriette og Henriks verden går mot dag, så går min mot kveld.

Selvsagt glemte jeg duken i dag morges. Tenkte jeg det ikke! Jeg snek meg inn på tekstilen og lurte med meg noe lilla filt som lå fint sammenbrettet i en hylle. Bordet var så stygt at jeg måtte ha noe på det. I morgen får jeg snike det på plass igjen etter å ha fått en skikkelig duk på plass og håpe at det ikke har vært savnet i mellomtiden.

Jeg må fortelle en liten ting til fra i dag: Jeg mistet bilnøkkelen. Den ligger ALLTID i brystlommen på jakken min, men da jeg kom til parkeringshuset og skulle fiske ut nøkkelen var den ikke der. Tilbake til skolen, der hver krik og krok jeg hadde vært i nærheten av i dag ble endevendt. Likevel ingen nøkkel. Sammen med en kollega kom vi til følgende konklusjon:

Noen hadde tatt nøkkelen ut av lomma. Men hvem skulle det vært? Ingen kolegaer ville gjort det, og heller ikke noen av elevene mine. Sannsynlighet 0,01
Nøkkelen hadde falt ut av lomma. Jeg bruker ikke den lommen til noe annet enn til bilnøkkelen. Likevel ville det vært mer sannsynlig enn det forrige alternativet. Altså en sannsynlighet på 0,1.
Jeg hadde tatt ut nøkkelen og lagt den på ett eller annet sted, - noe jeg aldri gjør på jobben, men likevel mer sannsynlig enn noen av de andre. Dermed verdien 0,3.

Selv om det ikke var sannsynlig hverken at noen hadde tatt den eller at jeg hadde forlagt den, så gikk jeg likevel og lette etter den i over en halv time. Så dukket et nytt alternativ opp:

Nøkkelen ligger i bilen. Sannsynlighet ut fra at det aldri har skjedd på jobben før: 0,1. Sannsynlighet ut fra at ingen av de andre alternativene hadde gitt resultat: 0,7.

Jeg småsprang tilbake til bilen, - og joda: Der hang nøklene! Pent og
pyntelig på plass. Og heldigvis stod bilen også pent og pyntelig på plassen sin. Det er heldigvis lov å være heldig noen ganger....

God natt, - eller god morgen... alt etter som...

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Det er 1. desember, og jeg er åtte minutter inne i adventstiden. Jeg hadde egentlig lagt meg, men hadde alt for mange tanker i hodet til å få sove. Jeg lå og tenkte på hvilken fortelling jeg skulle lese for elevene mine i morgen. Jostein Gaarders Julemysteriet har jeg lest så mange ganger at den får ligge i ro i år. "Itte no knussel," av Barbra Ring, "Den grønne votten," av Alf Prøysen - og mange, mange flere fortellinger har blitt lest de siste årene. Jeg er klar for noe nytt, - men hva? Kanskje jeg skal lage min egen fortelling? Og la jentene mine og elevene mine få være med å bestemme hva som skal skje. Da blir den iallefall annerledes,og kanskje også overraskende. Da kan alt skje! Men jeg vil starte den selv.

Det må være to hovedpersoner med; en jente og en gutt, - og de må ha to navn som passer sammen. Svigermor og svigerfars navn er Johanne og Johannes. Et vennepar heter Inger og Ingvar. Det er som om navnene vil fortelle at de hører til hos hverandre, som et DU og JEG som er lenket sammen. Det må bli to slike navn, og de kom med en gang: Henriette og Henrik. Jeg formet ordene med munnen. Kjente hvordan navnene danset på tungen: Henriette og Henrik, Henriette og Henrik.... Uten lyd sa jeg dem frem i mørket.

Da pusten til Olav begynte å gå i jevne drag, og den velkjente lyden av gryende snorking startet, stod jeg opp igjen. Selvfølgelig våknet han. "Hvor skal du?" spurte han i søvne. "Jeg må bare ned og drikke litt," svarte jeg stille. "Bare sov du." Jeg listet meg ut og gikk ned. Et øyeblikk lurte jeg på om han ville fått det med seg om jeg hadde sagt at jeg skulle ned på kontoret for å skrive en adventsfortelling jeg ikke visste hva skulle handle om. At jeg bare hadde to navn i hodet jeg måtte få klikket inn på tastaturet. Mest sannsynlig vil han ikke huske at jeg stod opp i det hele tatt. Siden vi nettopp har arbeidet med sannsynlighet med klassen, dukket verdien 0,3 opp i hodet mitt.

På veg ned hentet jeg shampoen og balsamen jeg kjøpte på butikken i kveld. Maria og Miriam lurer veldig på om de skal få adventskalender i år. Jeg har ikke lovet noe. Vi pleier egentlig ikke å ha adventskalender. Stort sett har de bare fått gaver de fire adventssøndagene, og da har de fått ting som de trenger: nye pysjamaser (som forresten er et japansk låneord - noe vi nettopp har lært i norsken...), nye luer eller vanter, refleksbånd.... Slikt som de egentlig ville fått uansett, men som det er ekstra hyggelig å få innpakket som en gave søndagsmorgen før adventslysene skal tennes. Så har de gjerne fått en sjokoladekalender også, - av den billige typen, men de blir stort sett spist opp i løpet av de første dagene, eller rettere sagt: den første dagen!

Julekrybbekalender og aktivitetskalender har vi også hatt. Hva de skal få i år vet jeg ikke helt enda. De har blitt så store: 14 (snart 15! En MEGET viktig detalj!) og 16 år. Det får bli som med fortellingen; jeg får finne ut av det etter hvert. Men i morgen... Nei, nei... - jeg mener selvsagt senere i dag - da skal de altså få shampo og balsam. En tom tennbrikkeboks ble kledd med julegavepapir og pyntet med litt gavebånd. Den skal få gjøre nytten som forundringsskrin i år. En ny ting for hver dag. Eller en lapp med et oppdrag, som for eksempel: Gå på sokkejakt til du har funnet minst 10 sokker! Sist jeg telte hadde vi over 80 ensomme sokker. Er det normalt? I ett hus med bare fire mennesker?? Kanskje jeg må flette inn noe om sokketrollene i fortellingen min...

Men nå er altså årets første adventsgave i boks, og jeg må konsentrere meg om Henriette og Henrik. Det var jo dem jeg skulle skrive om. Få til en start...

___________________________

Henriette! Henriette!

Mammas stemme trenger sakte inn i bevisstheten til Henriette, men hun vil ikke. Ikke nå! Hun er midt inne i en vakker drøm. En drøm som er i ferd med å sprekke - som en regnbuefarget såpeboble like før den støter mot noe. Når den sprekker vil drømmen være borte, og hun vet at hun ikke vil klare å finne den igjen. Alt det gode hun er inne i nå vil bli til ingenting. Ingenting!

HENRIETTE!

Boff.... Drømmen smuldrer opp. Eventyret er slutt. Henriette våkner. Det er mørkt ute. Rommet er mørkt og kaldt. Hun hutrer idet de dynevarme føttene møter kulden fra gulvet. Hun trekker dem til seg igjen før isingen får spredt seg videre oppover. Dumme mamma! Det er hennes feil. Mamma påstår nemlig at en får så mye bedre søvn når en ligger med vinduet åpent. At den friske luften vil gjøre henne godt. Selv om Henriette bombanderer vinduskarmen med alt hun kan finne for at vinduet skal være igjen, klarer likevel mamma å lirke opp hempene og sette det på gløtt. Hver eneste natt. Plussgrader eller kuldegrader har ingen betydning. Mr. Frisk Luft er mammas beste venn, og blir invitert inn på rommet hennes uansett hvor uvelkommen han er av henne.

Henriette strekker seg etter klærne og drar dem inn under dynen. Der får de ligge og varme seg litt før hun motvillig trekker dem på seg under dynen. Så med ett - like brått som såpeboble-drømmen hennes sprakk og ble borte, like brått blir bevisstheten hennes skrudd på: Det er 1.desember! I DAG ER DET 1. DESEMBER! Hun glemmer at mamma er dum. Glemmer at gulvet er iskaldt. Glemmer at buksen ikke er kommet lenger opp enn til knærne. Hun spretter ut av sengen, noe som ender med et brak i gulvet. Hun kommer seg opp igjen og har ikke tid til å kjenne etter om det gjorde vondt. Hun har bare èn tanke i hodet: Det er 1. Desember i dag, og det er nå det skal skje! Nå eller aldri!

______________________________

Natten er her. Jeg må gi slipp på Henriette og få meg litt søvn. Vekkeklokken er stilt til å ringe kl. 06:15, noe som i utgangspunket er minst to timer for tidlig for meg. Men jeg må opp da. Må lete frem en duk jeg kan ha til adventsbordet i klasserommet, og kjøre tidlig for å komme meg på butikken og få kjøpt inn ingrediensene til Mat og Helse timene. Jeg var to timer i klasserommet i går kveld for å gjøre alt klart til den første adventssamlingen. Rommet er ryddet, stjernen er hengt på plass, pultene står i hesteskoformasjon...

Det er tid for advent. Den fineste tiden på hele året, og jeg gleder meg...