26. november 2015 – Velkommen…

Endelig! Denne helgen skal vi til Jæren, - jentene og jeg. Olav må være hjemme på garden nå som det er så mye arbeid med alle dyrene, - men vi damene stikker sørover. Håper bare vi ikke regner bort på vegen...

Å være sammen med familien har alltid førsteprioritet. Likevel er det ekstra hyggelig å få møte gamle venner og bekjente også. Problemet er bare et en helg har så skrekkelig få timer! Det blir så lite tid til å møtes. Men det handler ikke om at jeg ikke VIL! Jeg vil mer enn gjerne! Det hadde vært så hyggelig å få møte akkurat deg: både deg jeg kjenner godt, deg det er lenge siden jeg har sett, deg jeg bare har julebrevkontakt med, og deg som kanskje kjenner meg, men som jeg ikke har rukket å bli helt kjent med enda....

På lørdag klokken 15:00 setter jeg meg på kafèen på Jærhagen, - og så hadde det vært veldig hyggelig om noen dukket opp. Så tar vi en kopp kaffe sammen (eller te på meg da...) Ser ikke helt for meg at de blir de samme tilstandene som da Aleksander Rybak annonserte ankomsten sin til Gardemoen etter å ha vunnet Melodi Grand Prix, - men det hadde vært kjekt om NOEN dukket opp. Jeg tenker at jeg sitter der et par timer, så får jeg ha nesen i en bok om jeg skulle bli sittende alene. Det går det også, - men enda kjekkere om du kommer 🙂 Bildet er lånt fra denne siden...

Håper vi sees på lørdag 🙂

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her, og bli gjerne medlem du også 🙂

Det er noen år siden vi satt med småjentene våre i hendene og snakket sammen om hvilke navn vi skulle gi dem. Å gi et lite barn et navn handler også om å gi det identitet. Jeg HETER ikke bare Siv-Merethe, - jeg ER Siv-Merethe. Når noen roper navnet mitt, da stanser jeg opp, lytter, snur meg, smiler...

Ja, det er virkelig noen år siden nå! 15 og 16 år. Det er bare en liten dråpe i historisk sammenheng, men for en mor og en far er det år med minner: latter, glede, tårer, sinne, sykdom, turer, utvikling, læring, arbeid... Barneårens tid. Tiden der en blir formet. Årene som skaper den identiteten som knytter seg til hvem en er, og da også til navnet.

Jeg ER Siv-Merethe!

Nå står vi ovenfor en ny tid. En tid da barna selv i større og større grad skal forme sin egnen identitet videre, der spørsmålet er: Hva skal jeg bli?

Jeg var med på utdanningsmessen i Nordhordlandshallen i går. Det var interessant, men også trist. Interessant å se litt av det store mangfoldet ungdommen har å velge i. Så mange veger ligger åpne. Hva vil de velge? Hva vil de bli? Hvor vil fremtiden føre dem?

Og trist fordi jeg kjenner at det handler om å gi slipp. Vi kan snakke sammen om de ulike valgene, hva vi mener, tenker og tror. Og jeg tror nok at våre meninger er viktige for ungdommene våre. Likevel... De er DE som til syvende og sist skal velge SIN veg, og det er vår oppgave å la dem få lov til det.

I mattetimene har vi nå arbeidet med temaet: Sannsynlighet. Når en står ved vegskiller hvor en MÅ ta et valg, da hadde det vært så mye enklere dersom en visste hva som ventet bak neste sving. Nå er det så mange sannsynligheter som må tenkes gjennom.

Vil dette valget gjøre det enkelt eller vanskelig for meg å få en jobb etterpå?
Vil jeg klare dette studiet, eller vil det bli for krevende?
Vil jeg trives i dette yrket, eller er det helt feil for meg?

Sannsynligvis vil det gå bra. Det gjør jo det for de aller fleste. Men det vil også ligge en liten verdi der, - kanskje ikke mer enn 0,01 - på at det IKKE gjør det.

Ambulansesjåfør: Vil de klare å stå i de tøffe utfordringene.... Ingeniør på Mongstad. Er oljebransjen et trygt arbeidsmarked nå? Blomsterdekoratør. Gleden over å få skape selv.... Men vil det være marked for dette fremover?

Politi? Spennende for ungdommen. Skummelt for mamma!!

Lege? Sykepleier? Tenk på alt som kan møte deg der?
Å nei, - det er nok best å bare bli hjemme hos mamma!! Der er verden trygg og god! JEG er ikke klar til å gi slipp! Ikke helt enda....