Det er en ting jeg nesten aldri gjør, og det er å se på TV. Jeg har ikke tid. Har jeg tid til å gjøre noe jeg har lyst til, da setter jeg meg heller med pc-en og skriver litt eller gjør noe annet. TV blir det i alle fall veldig lite av, - men i går kveld hadde jeg en av mine sjeldne stunder foran kassen. Jeg plantet meg selv i godstolen, fant frem fjernkontrollen, skrudde på, og ble sittende litt å se på det første som dukket opp på skjermen: Snodig avhengighet på TV-2. Der viste de en mann som bodde sammen med en syntetisk dukke som om den var konen hans. Dukken så veldig realistisk ut. 

De pratet samme, spiste sammen (skjønt det var bare han som spiste da), så TV sammen, spilte sjakk sammen, diskuterte ting sammen, lå sammen.... I det hele tatt; Hun var konen hans. Bare èn begrensning: Hun var aldri med ham ut.

Mannen snakket med begeistring om hvor hyggelig det var å ha en å snakke med. Han hadde også oppdaget hva hun likte aller best; det var når han masserte føttene hennes. Han var lykkelig!

I samtale med en psykolog skulle en forsøke å finne ut hvorfor han hadde kjøpt seg en slik dukke, og hvorfor det gjorde ham så lykkelig. Svaret var i grunnen innlysende: Ensomhet.

Og nå kommer det som sjokkerte meg aller mest, nemlig det psykologen sa til slutt:

• Psykologen: Skader du noen andre med denne dukken?
• Mannen: Nei.
• Psykolog: Skader du deg selv med denne dukken?
• Mannen: Nei.
• Psykolog: Gå da hjem og kos deg!

Jeg ble mildt sag sjokkert! Skulle dette virkelig være løsningen. Her er det budskapet JEG la i meningen bak ordene til psykologen:

Gå hjem og kos deg med denne døde tingen! Så flott at du har kommet deg ut av ensomheten din sammen med en figur i en menneskelignende kropp. Bare fortsett med å være lykkelig der! Du har min tillatelse! Du har min velsignelse! Jeg sier - på skjermen, foran hele verden; løsningen på ensomhetsproblemet er over en gang for alle: Få deg en dukke og kos deg!!

OG HAN FÅR TIL OG MED BETALING FOR Å SI DET!!

Er det rart jeg ikke ser på TV? Jeg har ikke lyst til å ta del i denne syke verden dersom det er slik den skal bli, - at de som er satt til å skulle hjelpe mennesker med ulike problemer skal kunne få lov til å si at så lenge du kan være lykkelig i din egen lille boble og ikke skader deg selv eller verden rundt deg, da er du ikke et problem for noen, - og da er det også best at du bare har det slik. Problem løst!

Jeg skulle ønske det var mulig å gå inn i programmet. Fått sagt STOPP! Problemet var jo ENSOMHET! Ikke at han i utgangspunktet VILLE ha en dukke!! Kunne han ikke heller fått hjelp til å finne ett eller annet sted i denne store verden som han kunne blitt en del av? En frimerkeklubb, et sangkor, en menighet, en håndballklubb, en frivillighetssentral, en ETT ELLER ANNET der han kunne fått møte LEVENDE MENNESKER! Mennesker som kunne smilt til ham og sagt "Hei" tilbake!

Nei, jeg skal ikke se mer på TV! Ikke på lenge! Takke meg til alt jeg kan få lov til å SLIPPE å vite!!

Bondekonens facebookgruppe kan du se her, - og velkommen som medlem du også 🙂