7. oktober 2015 – Velkommen…

Temaet denne gangen er RESPEKT. Da tenker du kanskje at jeg skal skrive noe om hvordan vi skal få elevene til å respektere oss lærere. Det har jeg faktisk IKKE tenkt å gjøre. Jeg skal skrive noe om hvor viktig det er at vi som lærere respekterer elevene våre, og hvorfor dette er så viktig.

I alt mitt arbeid med barn og unge bærer jeg med meg denne tanken: Hvor vil jeg møte deg igjen. Kanskje er det du som skal

bli sykepleieren som skal stelle meg når jeg havner på sykehjem.
bli bankfunksjonæren jeg skal be om å få lån av når jeg har blitt pensjonist og vil ha meg hytte på fjellet.
bli legen som skal operere meg for brystkreft.
bli kassedama jeg skal møte på Rema hver fredag når jeg gjør helgehandelen min.
bli mekanikeren som skal ta service på bilen min.
bli inngift familie til ett av barna mine.
bli begravelsesbyråagenten som skal møte meg i mine tyngste stunder.

Når jeg en gang skal møte dem igjen, da ønsker jeg at øynene deres skal stråle mot meg i glede, at de skal kunne gi meg et varmt og godt håndtrykk, og gjerne en klem også, og si at det er godt å se meg. Og hva må til for at de skal kunne det? Jo, - at jeg møtte dem med respekt i den tiden JEG stod over dem!

Hva betyr så dette i praksis? Jo, det betyr at vi skal behandle dem slik at de "ikke mister ansikt," verken ovenfor oss, eller ovenfor andre. Dersom jeg må irettesette en elev, gjør jeg det på den måten at jeg snakker om det konkrete som har skjedd, hva det har ført med seg og hva som må til for at eleven skal ha ordnet opp for seg. Jeg forsøker alltid å ikke formidle budskap som: Du er teit, Du er dum, Du er en vanskelig elev, (el.l) - verken direkte eller indirekte.

Dersom en elev til stadighet spør om å få gå på toalettet i timene, får de alltid lov til det. Er det like før et friminutt sier jeg gjerne: "Det er fem minutt til friminutt. Vent om du kan, og viss ikke så går du." Elever som kommer for sent til skolen, må få slippe å høre fra kateteret ting som: "Jasså, - der er du. For sent igjen. Så du tenkte å komme til slutt du også."

Jeg mener det er svært viktig at vi hjelper elevene til å ordne opp for seg når de har gjort noe galt, både med å hjelpe dem til å finne ut hvilke måte de kan gjøre det på, og at vi følger det opp. Når saken er oppgjort, skal vi også gi klart uttrykk for at nå er det satt strek for dette, og at vi går videre. Vi må være tydelige på dette, slik at de slipper å gå og kjenne på ubehag over at vi bærer ting med oss videre. Og vi må huske at vi har med barn å gjøre. Også en 17åring er uerfaren med livet, og må få ha en romslig tabbekvote å gå på.

Vi lærer elevene å vise respekt ved selv å gi dem det!

Dersom jeg sier til mannen min: "Si at du er glad i meg," - da vil han nok gjerne si det, men det er tvilsomt at det vil bli særlig hjertelig sagt, og det er heller ikke sikkert at orden vil være særlig inderlig ment akkurat da. Sier jeg derimot til ham: "Du er det beste som har hendt meg i livet mitt, og jeg elsker deg," da vil jeg, med stor sannsynlighet, få et svar tilbake som speiler noe av det samme som jeg selv sa.

Det er også på denne måten vi skal lære elevene våre å respektere oss. Det er ved å gi at vi får tilbake. Som bonde vet jeg at dersom jeg legger en potet i jorden, da høster jeg også poteter. Jeg går ikke og lurer på hva som vil komme. "Tenk om jeg finner et kålhode der nede. Tenk om poteten har blitt til en appelsin!" Like tåpelig er det å tro at vi får noe annet av elevene våre enn det vi selv gir dem!