Dagen før hva? Det er nok "Dagen før" mange ulike ting, men for meg er det DAGEN FØR jeg skal ut av min egen komfortsone og gjøre noe som jeg ALDRI har gjort før, og som jeg heller aldri verken har drømt om eller ønsket å gjøre. Hva det er, røper jeg ikke helt enda, men det har med dette å gjøre:
Det starter i morgen! Fra klokken 10:00 er utstillerne på plass i Knarvik senter med mange flotte ting laget av ull! Og elever fra over 20 skoler har sendt inn sine mange vakre og fantasifulle produkt til ullbyen. Den blir utstilt i de gamle lokalene til Fargehuset. Slik så det ut da jeg var innom i dag for å ta en titt:
Mange av ullfigurene lå fremdeles i kasser, men mye var også laget til. At barn er kreative, det vet vi fra før, men alt de har fått til her synes jeg likevel er fantastisk. Visste du at Minions spiller fotball? I alle fall gjør de det her:
Og her er det en som kikker ut bilvinduet for å se om kysten er klar!
Plakatene må på plass..
Figurene sorteres og blir satt ut på bordene.
Det skal bli en hel landsby av disse husene og figurene. En fargerik og glad landsby!
Et badeland, eller i alle fall et lite svømmebasseng hører også med! Er det ikke flott vel?
Og alt dette er laget av barn, - der en har brukt skumgummi, ull og spesialnåler. I morgen vil hele ullbyen være ferdig, og den er virkelig verdt et besøk!
Men tilbake til i morgen.... I tillegg til alle utstillerne som da vil være på plass, skjer også dette:
... og det er noe av dette jeg skal få være med på! Noe jeg ikke vet helt om jeg skal grue eller glede meg til... Når jeg er i slike situasjoner at jeg kjenner på den gru-gleder følelsen, da gir jeg alltid størst rom til den siste. Og det meste går jo bra! Ikke sant?
Øvde meg litt foran elevene mine i dag mens de satt og spiste grønsaksuppen de hadde laget i mat og helse. De sa jeg var flink, men med sååå mye latter vet jeg ikke helt hva de egentlig mente.... Vel, - du får komme til Knarvik i morgen og se, - sånn i seks tiden en gang - da braker det løs!
Du bør virkelig ta en titt på programmet for uken! Her er mye som skal skje: utsillinger, omvisning på fabrikk, konserter, strikkekafè, seminar, boklansering, natt på fabrikken....
Inviter med deg tante Olga, bestemor Frida, barnebarna Lise og Lasse, storesøster, lillebror, kusiner, onkler, fastlegen, tannlegen, kiropraktoren, kassedama på Rema, flyvertinna på Norwegian, kelneren på Egon, bussjåføren og naboen, - så blir det en kanonåpning som en aldri har sett maken til før i Knarvik 🙂 Hadde ikke det vært gøy dere??
Da jeg var i praksis som lærerstudent, var jeg vitne til en hendelse som har satt dype spor i meg. Vi var tre uker på en skole, jeg og tre andre studenter. Da vi kom dit mandag morgen den siste uken, var en av guttene vi hadde i øvingsklassen vår i full slåsskamp med noen andre barn. En som var vakt fikk skilt guttene, og de ble temmelig hardhendt dratt med inn i et klasserom. Guttenes lærere ble hentet. Vår øvingslærer tok straks sin gutt med seg inn på et eget rom, og vi studenter fikk beskjed om å sette i gang timen med resten av elevene.
Da vi senere på dagen fikk tid til å snakke sammen fikk vi vite følgende: Gutten hadde skilte foreldre. Da han kom til skolen fredagen før, hadde han hatt med seg en bag med helgeklærne sine siden han skulle til pappa rett etter skolen. Han hadde tatt buss inn til sentrum og stått og ventet på avtalt sted, - men ingen pappa kom. Mamma hadde allerede reist bort for helgen. Dette var før mobilen sin tid. Hva gjør en liten 10 års gammel gutt da? Som står på et busstopp og venter på en pappa som ikke kommer, og som vet at mamma er borte?
Han hadde fått lånt en telefon i en butikk og ringt til noen besteforeldre som bodde i nærheten. De hadde hentet gutten og tatt han med seg hjem. Hva som hadde skjedd siden pappa ikke kom, det vet jeg ikke, men guttens smerte over å bli forlatt, - den så vi tydelig. Han kom til skolen som en mørk tordensky, og da noen av guttene ertet litt i ham var det bedre å slå enn å vise frem tårene som lå på lur i øyekroken.
Den sinte pekefingeren har litt for lett for å stikke seg frem.
Denne gutten hadde en klok lærer. En som tok ham til sides, som lyttet og forstod. Som gav ham tydelig beskjed om at det ikke var lov å slå selv om en var både sint og lei. En lærer som gav ham den tiden han trengte til å roe seg ned. En lærer som ikke forventet at han skulle klare alle oppgavene som ble gitt den dagen, som lot ham få lov til å sitte inne alene med noen tegnesaker i det første friminuttet, og som hjalp ham til å ordne opp for seg før dagen var slutt.
Vi omgir oss med slike barn hele tiden, barn som gjør ting de ikke burde ha gjort, - men ofte ligger det en årsak bak handlingen, - en årsak som på ulikt vis kan skylde uforstandige voksne. Vi har så lett for å rette sinnet vårt mot det barnet som slår, som sparker, som uroer, som ødelegger, som lyver, som sier stygge ord, som er oppfarende, som svarer frekt tilbake... Men er vi alltid like flinke til å tenke over hva som ligger bak alle disse tingene? Hvorfor kom det slaget? Hvorfor er eleven så urolig?
Da jeg tok sosialpedagogikk - for mange år siden, - var det en på gruppen min som undersøkte denne påstanden: All adferd er tillært og kan derfor avlæres. Hun konkluderte med at det var mulig, - men at det koster. Først og fremst i form av TID og FORNUFT! Skal et barn kunne avlære et negativ mønster, MÅ det være forstandige voksne rundt det. Voksne som er i stand til å se, som forstår, og som kan reagere ut fra hva barnet evner og trenger, - og som ikke handler ut fra egen irritasjon og sinne.
Et ordtak sier:
Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest!
I en av de første klassene jeg hadde som lærer, hadde jeg en gutt som jeg ikke klarte å like. Jeg syntes rett og slett at han var ufordragelig. Jeg tok da et oppgjør med meg selv, der jeg tenkte som så: Dette barnet skal ha barneårene sine under mine vinger. Hvordan vil det påvirke hans barndom at jeg ikke liker ham? At jeg som skal være sammen med ham i flere timer de fleste dagene, i flere år, ikke skal synes om ham? Hva om det hadde vært jeg som skulle hatt en lærer som ikke likte mitt barn?
Nei, - det gikk ikke an! Jeg MÅTTE klare å like ham! Jeg kan ikke si at det var lett, og det tok sin tid, men han ble etter hvert ett av MINE barn han også! Og jeg lærte meg en viktig lekse: Barnet er uskyldig! Jeg som voksen er ansvarlig! Selv om barnets handlinger tilsier at det ikke fortjener vår godhet og velvilje, så er alle vi som arbeider med barn og unge, og som selv er forelder eller forsørgere for dem, FORPLIKTET til å være glad i dem. Ikke fordi de fortjener det, men fordi det er vår oppgave!
Hvis vi lytter til de som nå er voksne, og som forteller om hva de opplevde som problem da de var små, vil ofte disse tingene gå igjen:
Jeg ble ikke likt.
Jeg ble ikke sett.
Jeg ble ikke hørt.
jeg ble ikke forstått.
Jeg ble ikke inkludert.
Jeg ble ikke respektert.
Dette er det vår oppgave som voksne å gjøre noe med i møte med barna, - og deretter å hjelpe barna til å gjøre dette mot hverandre. Og de barna som på ett eller annet vis sliter spesielt, enten det er på grunn av en diagnose, eller det er forhold utenfor dem selv som gir dem en vanskelig livssituasjon, de trenger i særlig grad å bli løftet opp og frem og å få kjenne at vi er der FOR dem, og ikke IMOT dem!
___________________________________________
Dette var litt mer av det jeg ville hatt med i skrivekonkurransen til Aftenposten - den om hvordan vi kan skape en bedre skole. I læreryrket snakker vi om at elevene må knekke lesekoden for å bli en god leser. Men vi lærere, foreldre og foresatte trenger også å knekke en lesekode. Vi må bli enda flinkere til å lese barna vi omgir oss med, og enda flinkere til å forstå hva de trenger. Legg merke med at jeg sier: Hva de TRENGER, - og ikke hva de ØNSKER. Det er slett ikke alltid barnas egne ønsker samsvarer med det som er godt for dem, - og da er det også vi voksne som er rundt dem som må ta de gode valgene for dem.
Jeg vil slutte der jeg startet, nemlig med påstanden: Det finnes ikke vanskelige barn, - bare uforstandige voksne! Dette er å male bilde sort/hvitt, - og verden er mer nyansert enn som så. Likevel er det en undertone av sannhet i dette som jeg ønsker at vi skal ta inn over oss. Tenk over det neste gang du møter et barn som gjør noe utenom det som hører til i den tillatte normen: Hvorfor skjer dette? Hvilke voksne er rundt dette barnet, og hvordan har det blitt, og hvordan blir det ivaretatt? Kanskje er det vi voksne som trenger å gå på lesekurs, mer enn at det er barnet som trenger å irettesettes?
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.