,,, vi bærer med oss gjennom livet. De tre største tenker jeg må være disse:

• Fortidsbyrdene

• Nåtidsbyrdene

• Fremtidsbyrdene

De fleste av oss har gjort ting vi angrer på, og vi skulle så gjerne fått levd noen øyeblikk om igjen slik at vi slapp å bære med oss fortvilelsen over våre feiltrinn. Noen feiltrinn går det an å få rettet opp i, andre ikke. Gjort er gjort og kan aldri gjøres ugjort igjen. Andre sliter med fortidsbyrder som er påført oss av andre. Skader og mishandlinger av ulikt slag. Fortidsbyrden kan være en stor byrde å bære for mange. En byrde som kan skape mye frykt og usikkerhet.

Så er det dem som sliter mest med det jeg kaller for "Nåtidsbyrden." Jeg har en venninne som er redd for nesten alt. Hun er redd for hunden vår, så når hun kommer må vi alltid forsikre henne om at den er låst inne. Hun er redd for katten vår, så den må være ute. Hun er redd for å sykle, redd for å kjøre bil, redd for å være alene... Kort sagt; redd for det meste. For en som IKKE er redd av seg, er det lett å le av dem som sliter og tenke at de er tåpelige. Men for dem som står oppi denne frykten, er det ikke bare å løfte seg selv i nakken og dra seg ut av sumpen.

Den verste byrden tror jeg likevel er fremtidsbyrden. Redselen for hva morgendagen vil bringe. Særlig de unge kan ha mange spørsmål til fremtiden: Hva skal jeg bli? Vil jeg finne en å dele livet mitt med? Hvor skal jeg bo? Hva med vennene mine? Men også voksne og eldre kan ha mange bekymringer for morgendagen. Frykten for ensomhet, for økonomi, for sykdom...

Vi bære så mange slags byrder med oss gjennom livet, men noen av dem er til det gode. Det er gjennom motgang og prøvelser vi blir formet som mennesker. På samme måte som en kropp trenger å holde seg i bevegelse for å være i form, så trenger vi også en viss mengde motbakke i livet for at vi skal kunne se og forstå andre menneskers lidelse. Mens noen får i meste laget, får noen nesten ingen ting. Livet ER urettferdig.

Selv har jeg hatt mine turer både oppover og nedover i livet. Noen ganger har det vært så mørkt rundt meg at jeg har tenkt at det aldri vil bli lyst igjen. Men så har jeg kommet ut likevel. Ut til lyset og gleden. Men uansett hvordan jeg har hatt det, så har jeg alltid hatt en som har vært der sammen med meg. Min store trøst har alltid vært dette: ALDRI ALENE!!

I Matteus 11:28 står noen trøsterike ord:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Å leve livet sammen med Jesus betyr ikke at en blir spart for alle slags problemer, men det betyr at det er en som alltid er der, en som løfter og bærer og som går sammen med meg gjennom dem. Og det underlige er at det går an å hvile midt i strevet. Det har jeg fått erfare mange ganger.

Smak og kjenn at Herren ER god!

Følg Bondekonen på facebook her 🙂