Tenk deg at du går forbi to jenter på videregående, og at du overhører bruddstykker av en samtale som foregår på dette viset:

"Hvor mange pulevenner har du?" 

"For tiden har jeg bare to. Jeg kuttet ut Anders etter sist helg, for han var så krevende."

"Mener du Anders i B klassen? Han har jeg også hatt. Synes han var OK jeg, men det var i første..."

Eller i det du passerer to gutter hører dette:

"Jeg var mye sammen med Marte i helgen."

"Er hun blitt en sengekamerat?"

"Nei, - ikke akkurat.... Ikke enda iallefall...." 

Det er bare noen måneder siden jeg overhørte disse samtalene i det jeg gikk forbi. De snakket sammen, helt uten sjenanse, som om dette var noe helt dagligdags. Noe senere kom jeg i snakk med en jente fra videregående. Jeg fortalte henne hva jeg hadde hørt, og spurte om det var vanlig å snakke sammen om slikt. "Det du hørte var egentlig fint snakk i forhold til hvordan mange jenter snakker sammen," fikk jeg vite da. Hun synes det var litt flaut å fortelle hva hun hørte, men kom frem med det likevel. "Det er mange som diskuterer sammen hvor mange de har ligget med. Særlig etter helgene. De omtaler dem som "Pulevenner."

Ville du blitt sjokkert? Det kan jeg love deg at JEG ble. Ikke bare sjokkert, men rystet!! Jeg fikk så vondt inni meg av dette. Jeg vet jo at mange ungdommer er seksuelt aktive, og gjerne med mange partnere, men å få vite det så direkte.... Jeg har tenkt mye over dette siden, og vil dele noen av disse tankene med deg.

Som kristen mener jeg det er galt å ha flere seksualpartnere enn den ene en skal dele livet med. Refleksjonene mine er likevel ikke bare med dette som bakteppe, men om hva som skjer med oss som mennesker.

Men aller først: Hvordan har det blitt slik? Det er vel vi voksne som må ta på oss skylden for det! Det er fra den voksne verden den massive påvirkningen kommer, - og da tenker jeg særlig på filmindustrien. I de fleste filmer er det slik at etter det første kysset, er neste scene at de ligger nakne i en seng sammen. Slik ER det. Og selvsagt blir det slik for ungdommen også. Å ha sex blir normalisert til noe som er på linje med en aktivitet som å pusse tennene. Men er det slik vi ønsker det skal være for dem? Er ikke seksualitet noe mer enn bare en akt? En handling?

Jeg har et bilde jeg vil bruke for å illustrere hvordan jeg tenker det bør være. Bilde er mangelfullt på mange måter, men kan likevel gi noen tanker…

Tenk deg at du fra fødselen av får to vakre buketter med roser i gave. Den ene buketten består av gule vennskapsroser. Det er en magisk bukett som er slik at til mer du deler ut av den, til mer får du tilbake og til større og vakrere blir buketten.

 

Den andre buketten består av røde, vidunderlige, unike og vakre kjærlighetsroser. Men denne buketten er helt annerledes. Alle rosene vokser ut fra den samme stilken og er ment å bli gitt til Den Ene. Når en gir seg selv til en annen, er det som en knekker av en av disse rosene og gir den ifra seg. En rose som aldri kan settes tilbake, på samme måte som noen minner aldri kan viskes bort.

Når en senere finner Den Ene, har buketten mistet noe av sin fylde og glans. Rosene som skulle vært der bæres av andre som en stadig møter på og minner en om det som var.

Kjære ungdom: Du er verdifull og unik! Det er også kroppen din! Ta vare på deg selv! Våg å vente, våg å være kostbar, - våg å si nei! Seksualitet handler ikke bare om kropp og nytelse, men også om tanker, følelser og minner som du skal bære med deg resten av livet.

Og til deg som er ungdomsforelder, eller omgås ungdom på annet vis: Våg å snakke med de unge om dette! Selv om det kan oppleves både vanskelig og flaut i starten, så er det egentlig bare en bøyg vi må komme over. Vi snakker gjerne med dem om andre viktige valg de tar i livet, som hvilke skole- og yrkesvalg de bør ta. Men er det ikke enda viktigere å snakke med dem om hvilke valg de tar for seg selv og sin egen kropp? At vi hjelper dem til å forstå hvilke valg de har å velge i, og hva som kan bli konsekvensene av de valgene de tar? At det ikke bare handler om øyeblikk, men om fremtiden deres, - om hvilke minner de skal bære med seg inn i voksenlivet sitt?

Selv om de unge ikke sier så mye, så vil likevel de fleste lytte. Og vi ER viktige for dem! Vi har muligheten til å påvirke. Selv om de blåser av oss, så er jeg likevel overbevist om at de tar ordene våre med seg videre i hjertene sine. Vi kan ikke leve livet for dem! Det skal de heldigvis få lov til gjøre selv.

Ønske mitt for hver eneste ungdom, er at årene de har fremfor seg skal bli fylt med glede og gode minner! Jeg avslutter med å gi deg dette diktet mitt:

 

(Bli medlem i gruppen "Bondekone" på Facebook, så får du opp mine nyeste innlegg på fb siden din dersom du ønsker å følge meg videre.)