Ferie er synonymt med innsamling! Innsamling av minner, og da helst gode minner. I sommer har jeg samlet mange, men ett er mer spesielt enn alle de andre. Et minne til ettertanke, undring og glede, - et minne det gir mening å dele videre. Ja faktisk noe jeg kjenner meg forpliktet til å gi videre.

Vi bodde i en ferieleilighet på en gard i nærheten av Bodensee. Det var til sammen syv leiligheter på gardstunet. I de seks andre bodde det tyske familier. Alle var vennlige, høflige og lette å komme i snakk med. Særlig to familier, som var der sammen, ble vi godt kjent med.

En kveld vi satt ute og grillet sammen, passet det slik at den ene konen og jeg fikk sitte litt for oss selv og prate. Det hun da sa til meg, var noe som ikke var ment bare til meg, men til alle nordmenn. Jeg klarer ikke å gjengi samtalen ordrett, men jeg vil prøve å gjengi den så sannferdig og rett som jeg kan klare.

Anna og jeg hadde sittet ved siden av hverandre på benken og pratet om løst og fast. Anna ble plutselig litt mer stille. Hun så ned, og jeg fornemmet at hun lette etter ord. Så snudde hun seg mot meg og jeg skvatt til, for ansiktet hadde fått et sørgmodig drag og øynene var fulle av tårer.

«Jeg har en ting jeg vil si deg som det er veldig viktig for meg å få sagt,» sa hun stille. «For en tid siden leste jeg en bok. Denne boken gjorde sterkt inntrykk på meg. Ja, faktisk så sterkt at jeg bestemte meg for at dersom jeg kom i prat med noen fra Norge, så ville jeg bruke anledningen til å be om unnskyldning.» Hun la en hånd på skulderen min, og sa sterkt og bestemt: «Unnskyld! På vegne av Tyskland må jeg få be om unnskyldning for alt det vi gjorde mot dere under krigen. Det gjør meg så vondt at vi kunne være så grusomme mot dere!»

Jeg ble helt satt ut! Dette hadde jeg ikke ventet. Jeg fikk lyst til å si at det ikke er noe å tilgi. Hun var ikke en del av krigen. Heller ikke jeg. Hva har jeg da å skulle tilgi? Men jeg kjente hånden hennes på skulderen min, og merket hvor viktig dette var for henne. «Vi lever i tilgivelsens og forsoningens tid,» svarte jeg. «Det som skjedde kan vi ikke gjøre noe med, men det er historie nå. Noe vi skal få legge bak oss.»

Jeg så at ordene mine gjorde henne godt. Så fortalte hun om boken. Den handlet om en norsk dame som hadde forelsket seg i en tysk soldat. Det viste seg at denne soldaten var jøde, noe som bokstavelig talt var livsviktig å holde skjult. Boken skildret deres historie, men også hvordan tyskerne hadde fart frem mot nordmenn under krigen. Anna hadde blitt sjokkert over det hun leste, om hvordan tyskerne hadde tatt seg til rette. De hadde okkupert hus og gårder, stjålet mat, tvunget nordmenn til å arbeide for seg, og gått frem med trusler og vold. På skolen hadde de lært om krigen, om hvor tyskerne hadde vært og hva som hadde skjedd, men ikke om hvordan de hadde oppført seg.

«Krig er alltid grusomt,» sa jeg. «Krig fører dessuten med seg at vonde mennesker ofte får stort spillerom. Men det var også vondt for mange av de unge tyske soldatene som ble tvunget med i krigen. Farmor var en av de som ble tvunget til å vaske for tyske soldater. En tysk avdeling hadde okkupert den største garden i bygden hennes. Hun fortalte meg at mange av de unge soldatene var svært ulykkelige over å måtte være der. Flere av dem var ikke mer enn 16 år. En kveld hun var ferdig med jobben, og skulle gå hjem, kom en godt beruset tysker etter henne. Veien gikk gjennom en skog, og det var tydelig at han ikke hadde ærlige hensikter. Farmor var liten og spe, men med bein i nesen. Hun hadde snudd seg mot ham – en stor og sterk soldat – og skjelt ham ut alt hun var god for. Til sist hadde hun sagt: «Skal du skyte meg så får du bare gjøre det, men noe annet får du ikke!» Så snudde hun seg fra ham og gikk, - overbevist om at hennes siste time var kommet. Soldaten skjøt. Hva han skjøt på visste hun ikke, men han traff ikke henne. Om han bommet fordi han var beruset, eller om han bare skjøt i løse luften er ikke godt å si. Men de andre soldatene på garden hadde hørt skuddet, og da han kom tilbake var de sikker på at han hadde gjort noe stygt mot farmor, så de banket ham opp. Skikkelig!!»

Anna lo mot meg. «Det var til pass for ham!» «Ja,» svarte jeg. «Og det viser at mange tyskere også hadde hjertet på rette sted. Som lærer vet jeg at i en klasse er det ofte de urolige elevene som får mest oppmerksomhet, og som det bli snakket mest om, men de FLESTE er både snille og pliktoppfyllende. De blir bare ikke like mye sett og omtalt. Krig er grusomt. Også det som skjedde i Norge under andre verdenskrig var vondt for mange uskyldige. Det er vanskelig å forstå hvordan mennesker kan være så vonde mot hverandre, men vi lever i en tid hvor vi skal få lov til å legge dette bak oss. Vi skal bære med oss lærdommen, men gå videre.»

Vi fikk pratet mye sammen den kvelden vi to. Det undret meg hvor lite Anna visste fra før om hva som hadde skjedd under krigen, men jeg ble virkelig grepet av den sterke skyldfølelsen hun bar på. En byrde som egentlig ikke var hennes. Så for Annas skyld bringer jeg ordene hennes vider, til alle Nordmenn:

«Tilgi oss for alt det vonde vi gjorde mot dere under krigen. Jeg er så lei for det – alt sammen!»