Hei. Jeg har noe viktig fortelle deg. Ja, det handler faktisk om liv eller død, - og det kan være DU som avgjør om jeg skal få leve eller ikke! Før jeg sier mer om det, skal du få vite hvem jeg er: Jeg heter Heidi og er seks år gammel. Jeg bor på en liten gard på vestlandet, sammen med alle vennene mine, to døtre og folkene som steller oss. Der har jeg et enkelt, men godt liv. Jeg får mat og stell flere ganger om dagen. Snart skal jeg jelles ut og dra på sommerferie. (Hva det er skal jeg fortelle om en annen gang.)

Det jeg skal fortelle om nå derimot, er ikke så hyggelig. Jeg skulle nemlig hatt tre døtre her sammen med meg, men den yngste, Rosa, døde for tre år siden. Da hadde hun bare fått en kalv. Hun var en vakker og sprek kvige, med masse melk, - og skulle hatt et langt liv foran seg. At vi alle en gang skal dø,  er noe jeg har forsonet meg med, men det som gjør meg opprørt - ja faktisk også sint, - er måten hun døde på.

Det startet med at hun sluttet å spise. Vi stod ved siden av hverandre, og jeg spurte henne hvorfor hun ikke ville ha mat. "Det gjør så vondt i magen min," sukket hun stille. Vi kyr er slik at vi pleier ikke å lage så mye styr når vi har det vondt. Vi lider for det meste i stillhet, men jeg kunne se på henne hvor vondt hun hadde det. Etter å ha blitt melket la hun seg ned med en gang, og etter kort tid fikk hun feber. Bonden vår fikk tak i dyrlege, og hun ble undersøkt grundig. Rosa lå helt stille, med øynene lukket. Jeg slikket henne for å trøste så godt jeg kunne, men jeg kunne ikke ta bort smertene hennes.

Dyrlegen sa ord som "kvast" og "operasjon." Jeg vet ikke helt hva de betydde, men hun fikk en sprøyte som gjorde at hun ble helt stille. Etterpå skar de i magen hennes. Jeg tror de skulle prøve å ordne opp i det som var galt.

Det gikk dessverre ikke. Hun hadde fått i seg flere store glassbiter. De hadde revet opp hele magen hennes innvendig. Jeg kunne ikke unngå å se de stygge sårene hennes. Dyrlegen gikk. Det var ikke noe mer han kunne gjøre.

De to jentene på garden kom inn. De klappet Rosa og snakket til henne med milde stemmer. Jeg kunne se at de gråt. Så hørte jeg lyden av en stor bil, og en annen mann kom inn. Da fikk ikke jentene lov til å være der lenger.

Bonden og mannen snakket sammen litt. Rosa var ikke lenger i stand til å stå på bena sine. Ordet "nødslakte" ble sagt.  Så skjedde det noe fælt! Det verste jeg har opplevd! Noe en mor aldri, aldri burde oppleve! Mannen hadde noe i hånden som han holdt mot hodet til Rosa. Det kom et fryktelig smell. Hele kroppen til Rosa sank sammen, og så kom det blod ut av hodet hennes.

Jeg orker ikke å fortelle alle detaljene om hva som skjedde etterpå. Det var så vondt at jeg måtte snu meg bort. De fikk Rosa ut på et vis, og så var hun borte! Vakre, gode Rosa! Så snill og vennlig.

Hvorfor døde Rosa? Jo fordi noen hadde kastet en glassflaske på bøen vår. Når bonden kjører gresset inn med forhøsteren klarer han ikke å se hva som ligger gjemt i det høye gresset. Glass og metall knuses og blander seg med gresset som skal inn i siloen. Dermed kommer det i maten vår til vinteren. Det eneste Rosa gjorde, var å spise maten hun ble servert. Mat med knuste glassbiter i!

I fjor fikk jeg i meg noe metall, men jeg var heldig! Da dyrlegen kom fikk han meg til å svelge en stor hard klump. "Magnet," kalte han det. Den ligger i magen min fremdeles, med alle metallbitene rundt seg. Noen biter kom seg også gjennom alle de fire magene mine og ut. De skarpe metallkantene klarte å lage flere sår inni meg på vegen, og den største biten klarte også å lage en stor flenge på det unevnelige stedet!

Hva hadde du sagt om jeg kom og puttet glassbiter i suppen til barnet ditt, eller om jeg la tegnestifter under pålegget? Jeg tror du ville blitt sint, - og med god grunn. Det er ikke noe bedre for oss!

Neste gang du har drukket opp det du har i flasken din eller boksen din: Vær så snill å ikke kaste den ut av bilvinduet! Tenk deg godt om! Kanskje er det jeg som får den servert - i småbiter - en gang i løpet av vinteren og må bøte med livet. Ta den med deg til et sikkert sted. Det kan vel ikke koste deg så mye?

At Rosa døde kostet bonden min mange penger. At jeg fikk metall i magen kostet også mange penger. Dyrlegen måtte komme flere ganger, og jeg mistet mye av melken min. Rosa får jeg aldri tilbake, men mange andre liv kan bli spart dersom alle er med på å ta ansvar.

Nå gleder jeg meg til sommerferien. I to måneder skal jeg være ute og kose meg med deilig, saftig gress. Så håper jeg at jeg kan få leve uten frykt i vinter for hva jeg skal finne i maten min.

Vær med og del min historie - til minne om Rosa, og i håp om at alle som leser vil tenke seg om før de kaster noe ut av bilvinduet sitt igjen.

Takk for oppmerksomheten, og velkommen tilbake.

Etterskriv: BT var her og laget til en liten video ut fra dette innlegget og et annet som heter Ku "Galskap." Denne videoen kan du se her.

Ta en titt på fb.siden min  her, og velkommen som medlem du også 🙂