... da jeg skrudde på vannkranen og skulle vaske meg i dag morges! Og så kom en forferdelig lyd! Lyden av hvesende vann som FOSSER ut!! Skjelvede pilte jeg ned i kjelleren for å skru av hovedtilførselen av vann. Der ble jeg møtt av en tett dampsky som gjorde det umulig å se noe som helst. Heldigvis visste jeg hvor kranen var, - fikk famlet meg fram til den, - skrudd av og kom meg ut i en viss fart igjen og lukket døren!
Og så akkurat mens jeg er alene hjemme!!
Jeg gikk inn på naborommet. Lyden var øredøvende! Det begynte å renne litt ned langs veggen, og taket begynte å svette. Jeg trodde hele taket begynte å fylles med vann.
Opp etter hammeren i en olympisk fart, og ned igjen for å slå hull i taket - med den tanken at det var bedre å få ut vannet der nær veggen og få det i bøtter som jeg kunne bære ut enn at det skulle fylle hele taket, - men heldigvis var det ikke vann der, bare varm vanndamp. Tror likevel jeg var litt lur som laget åpning slik at ikke all denne dampen fikk forplantet seg bortover hele taket, men heller fikk komme ut.
Å stå og HØRE på at 200 liter varmt vann fosser ut - ett eller annet sted - uten å kunne gjøre noe med det - er en grusom følelse! Men heldigvis, - det er likevel bare TING og ikke noe levende!!
Stillheten etterpå var nesten enda mer øredøvende! Forferdelig skummelt å åpne døren for å finne ut hva som hadde skjedd, men det var ikke så ille som jeg hadde fryktet.
Det hadde gått hull på et vannrøyr FØR det gikk inn i taket. Spruten hadde stått rett opp, så selvsagt er taket ødelagt. Det er sluk i rommet som hadde tatt av for det meste vannet, men det ble likevel noen bøtter å tørke opp.
Så var det å ta kontakt med forsikringsselskapet. Vi har dessverre hatt noen uhell tidligere også, og HVER GANG har Gjensidige vært HELT FANTASTISKE!! Jeg har BARE godt å si om hvordan vi har blitt møtt og hva vi har fått av dem. De har virkelig vært enestående mot oss. Også denne gangen ble jeg møtt av en hyggelig stemme som tok imot forklaringen min og vil prøve å få noen til å komme hit. Så nå er det bare å vente....
Nå skal jeg skrive tre ord som kanskje virker så skumle eller krevende at du ikke våger å lese videre, men les likevel. Kanskje de ikke er så farlige som du tro. Det er ordene Fosterhjem, Besøkshjem og Støttekontakt.
Stadig leser vi om både barn og unge som står i kø og venter på at noen skal forbarme seg over dem i en av disse rollene. Dette er feil kø! Køen burde bestått av familier og voksne som ventet på å få et barn eller en ungdom ekstra å være sammen med, å være glad i, å dele opplevelser med.....
Jo, det kan nok tenkes at de røsker deg ut av komfortsonen din, men hva så? Kanskje du er redd for å få et litt "krevende" barn, eller et "annerledes" barn. Da kan jeg berolige deg med å si at disse barna i særlig grad også GIR mye tilbake. Dersom du er så heldig at du får lov til å være en del av disse barnas liv, da får du en erfaring og en glede du i etterkant ikke ville vært foruten.
Kanskje du tenker som så, at det ikke passer så godt akkurat nå. Tenk en gang til! Det er kanskje et lite barn et sted som trenger at akkurat DU stanser opp litt i din travle hverdag. Et barn som trenger en trygg og god hånd å holde i. Er den full? Eller er det plass for en liten til å snike seg inn?
Vi har vært besøkshjem i mange år nå. En helg i måneden har vi et annet barn enn våre egne jenter hos oss. Ett barn som da er en del av oss. Et barn ekstra som spiser sammen med oss, som blir med på de turene vi reiser på og besøkene vi går i. Et barn som må rydde på plass lekene etter seg, som blir både sint og glad og lei seg - som alle andre barn. Ett barn som stjeler litt av hjertet vårt!
Ett år fikk jeg et laaaangt bursdagskort av helgebarnet vårt. Det ble deklamert stående på kjøkkenstolen og fikk stor applaus av oss alle. Ett hjertevarmende dikt som fremdeles henger på kjøleskapet.
Å gi omsorg til et barn er ikke først og fremst enn jobb, men en glede! Det er sant at det tar av din tid, din energi og dine krefter, men jeg kan love deg at du FÅR mer enn du gir! En investering med HØY renteavkastning!
Dersom du er blant dem som sitter på gjerdet og venter på "bedre tider," vil jeg si: De "bedre tider" er NÅ! Kom deg ned og kast deg ut i det! Du har en GLEDE som venter på deg!!
Da vi i går skulle se til sauene, la vi merke til at det ene lammet var mer urolig enn de andre, - og det var ikke rart, for det var full av makk! Men å få tak i et villsaulam, er adskillig lettere sagt enn gjort. Det ble dagens trim for både mannen og meg!! Men - som i så mange ulike saker - vinner den som holder ut lengst.
Vi tok lammet med oss hjem, fikk klippet, vasket, stelt og smurt. Det er første gang vi opplever at et lam har fått makk. Det var helt forferdelig å se hvordan de små hvite makkene kravlet i hopetall i det store åpne såret. Å stelle syke dyr er absolutt den verste jobben jeg er med på! Men nødvendig!!
Lammet fikk være inne i natt, og da vi kom til det i dagmorges var det tydelig at middelet hadde gjort jobben sin. Ikke mer makk, og det hadde lagt seg en fin skorpe over såret. Et tykt lag med sårsalve ble smurt på, og så fikk vesla komme tilbake til mammaen sin - som har lengtet og brekt i hele natt. Ja, hele slekta stod på rekke og rad for å ta imot lammet da vi kom.
Da får vi bare følge med videre, - og håpe at ikke flere blir syke. Dersom noen har gode tips til videre stell/forebygging, så kom gjerne med dem!
Mer oppmerksomhetssyke og kjælne dyr enn disse to skal du lete lenge etter! Og får den ene kos, MÅ selvsagt den andre også bli klappet og dullet med. Å slå plenen er det eneste hagearbeidet jeg får gjøre i fred.
Esel (det er altså katten) legger seg på ryggen min og maler, og Lady presser hodet sitt under armen min og tvinger til seg en klapp. Ikke så lett å være effektiv med disse to rundt meg, men litt koselig er det da - innimellom....
Da vi kom hjem fra ferien, var det ikke så mye igjen for sauene på beite de gikk på. Jeg syntes så synd på dem at jeg lukket opp porten slik at de skulle få komme til et bedre sted så fort som mulig. Jeg tenkte at det var så mye gress der at de ville roe seg til jeg fikk satt opp strømgjerde. Men neida! Selvfølgelig gikk blikket over vegen - til det grønne, saftige gresset på bøen der, - og selvfølgelig fristet det mye mer enn det jeg hadde å tilby i første omgang!
Det tok ikke mange minuttene før hele gjengen hadde kommet seg over vegen, og nesten ble usynlige i det høye gresset. Gjerde kom opp i en fart, og snille som de er, kom de lydig springende etter mjølbøtta da jeg raslet med den, - om enn litt motvillig.
Dersom de hadde blitt værende i det gode gresset, kunne de spist seg syke! Overgangen fra en type mat til en annen blir for stor. Det vet de ikke selv, men jeg vet det, - og dermed er det også mitt ansvar å passe på at de kommer dit de har det best, ikke der de TROR de har det best!
Slik er det ofte med oss mennesker også. Lykke er ikke alltid å få i seg mest mulig av det "saftige, fristende gresset," men å være fornøyd med det en har. Å komme lett til rikdom tror jeg kan skade oss mer enn gjøre oss godt.
Å få "skifte beite" innimellom kan derimot være både sunt og godt, men vi må ikke få i oss annet eller mer enn at vi klarer å fordøye det.
Min oppfordring til deg i dag er: Nyt livet, og gled deg over det du har!
Dersom du er blant dem som bruker uttrykket "Å Herre Gud," ber jeg deg inderlig om å lese det jeg har å si deg her!
Vi lever i en tid der det er "in" å være tolerant, noe som er vel og bra på mange måter. Men ofte får jeg en følelse av at toleransen ikke gjelder oss som er kristne. Dersom vi sier ifra om noe vi mener eller reagerer på, da får vi oftest den dommen over oss at vi er arrogante, selvopptatte, viktigperer eller prektige.
Jeg ønsker ikke å være noe av dette når jeg nå prøver å sette ord på noe som er veldig viktig for meg. Jeg skriver dette for at du skal forstå hva ordene dine gjør med meg, og så får du velge selv hva du etterpå vil si.
JEG tror - at Gud er ALLMEKTIG, og at det er Han som har skapt himmel og jord. Jeg tror også at jeg er elsket av Ham, at frelsen i Jesus Kristus er gitt til meg, og at jeg er Hans dyrebare barn. Jeg sier ofte: Herre Gud, men jeg sier det i bønn, i takk og i tilbedelse og i den visshet om at den store skaperen hører vesle meg når jeg ber.
Når DU derimot sier "Herre Gud," er det gjerne for å si hvor flott en genser er, hvor sint du ble for noe eller hvor overrasket eller glad du ble. Når jeg hører at du roper på min dyrebare, store, mektige og hellige Gud på denne måten, er det som du skjærer en kniv inn i hjertet mitt. Det gjør vondt! Jeg får så lyst å si til deg: "Han hører deg, - han som du roper til, og han vil så gjerne få lov til å være DIN Gud også!"
I Bibelen leser vi flere ganger om at det gikk ille med de folkene som "Vanhelliget Guds hellige navn," og det andre budet lyder: "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn." Er dette ord det er verdt å grunne over, eller er det bare fortellinger i en bok?
Det kan godt være at DU ikke tror at Gud er til. Men jeg ber deg: Vær så snill og respekter at jeg - og mange med meg - tror det. Vær så snill å ikke rope på Herren Gud når du ikke mener det! Tenk om noen begynte å rope "Å Herre Allah," eller "Du store Muhammed!" Da tenker jeg det ville blitt stor ståhei!
Det er ditt valg hvilke uttrykk du vil bruke, men neste gang du velger å si "Herre Gud" vet du i alle fall hva du gjør mot meg!
Dersom du mener dette kan være til ettertanke for andre, ber jeg deg om å dele det videre.
Tenk deg at du går forbi to jenter på videregående, og at du overhører bruddstykker av en samtale som foregår på dette viset:
"Hvor mange pulevenner har du?"
"For tiden har jeg bare to. Jeg kuttet ut Anders etter sist helg, for han var så krevende."
"Mener du Anders i B klassen? Han har jeg også hatt. Synes han var OK jeg, men det var i første..."
Eller i det du passerer to gutter hører dette:
"Jeg var mye sammen med Marte i helgen."
"Er hun blitt en sengekamerat?"
"Nei, - ikke akkurat.... Ikke enda iallefall...."
Det er bare noen måneder siden jeg overhørte disse samtalene i det jeg gikk forbi. De snakket sammen, helt uten sjenanse, som om dette var noe helt dagligdags. Noe senere kom jeg i snakk med en jente fra videregående. Jeg fortalte henne hva jeg hadde hørt, og spurte om det var vanlig å snakke sammen om slikt. "Det du hørte var egentlig fint snakk i forhold til hvordan mange jenter snakker sammen," fikk jeg vite da. Hun synes det var litt flaut å fortelle hva hun hørte, men kom frem med det likevel. "Det er mange som diskuterer sammen hvor mange de har ligget med. Særlig etter helgene. De omtaler dem som "Pulevenner."
Ville du blitt sjokkert? Det kan jeg love deg at JEG ble. Ikke bare sjokkert, men rystet!! Jeg fikk så vondt inni meg av dette. Jeg vet jo at mange ungdommer er seksuelt aktive, og gjerne med mange partnere, men å få vite det så direkte.... Jeg har tenkt mye over dette siden, og vil dele noen av disse tankene med deg.
Som kristen mener jeg det er galt å ha flere seksualpartnere enn den ene en skal dele livet med. Refleksjonene mine er likevel ikke bare med dette som bakteppe, men om hva som skjer med oss som mennesker.
Men aller først: Hvordan har det blitt slik? Det er vel vi voksne som må ta på oss skylden for det! Det er fra den voksne verden den massive påvirkningen kommer, - og da tenker jeg særlig på filmindustrien. I de fleste filmer er det slik at etter det første kysset, er neste scene at de ligger nakne i en seng sammen. Slik ER det. Og selvsagt blir det slik for ungdommen også. Å ha sex blir normalisert til noe som er på linje med en aktivitet som å pusse tennene. Men er det slik vi ønsker det skal være for dem? Er ikke seksualitet noe mer enn bare en akt? En handling?
Jeg har et bilde jeg vil bruke for å illustrere hvordan jeg tenker det bør være. Bilde er mangelfullt på mange måter, men kan likevel gi noen tanker…
Tenk deg at du fra fødselen av får to vakre buketter med roser i gave. Den ene buketten består av gule vennskapsroser. Det er en magisk bukett som er slik at til mer du deler ut av den, til mer får du tilbake og til større og vakrere blir buketten.
Den andre buketten består av røde, vidunderlige, unike og vakre kjærlighetsroser. Men denne buketten er helt annerledes. Alle rosene vokser ut fra den samme stilken og er ment å bli gitt til Den Ene. Når en gir seg selv til en annen, er det som en knekker av en av disse rosene og gir den ifra seg. En rose som aldri kan settes tilbake, på samme måte som noen minner aldri kan viskes bort.
Når en senere finner Den Ene, har buketten mistet noe av sin fylde og glans. Rosene som skulle vært der bæres av andre som en stadig møter på og minner en om det som var.
Kjære ungdom: Du er verdifull og unik! Det er også kroppen din! Ta vare på deg selv! Våg å vente, våg å være kostbar, - våg å si nei! Seksualitet handler ikke bare om kropp og nytelse, men også om tanker, følelser og minner som du skal bære med deg resten av livet.
Og til deg som er ungdomsforelder, eller omgås ungdom på annet vis: Våg å snakke med de unge om dette! Selv om det kan oppleves både vanskelig og flaut i starten, så er det egentlig bare en bøyg vi må komme over. Vi snakker gjerne med dem om andre viktige valg de tar i livet, som hvilke skole- og yrkesvalg de bør ta. Men er det ikke enda viktigere å snakke med dem om hvilke valg de tar for seg selv og sin egen kropp? At vi hjelper dem til å forstå hvilke valg de har å velge i, og hva som kan bli konsekvensene av de valgene de tar? At det ikke bare handler om øyeblikk, men om fremtiden deres, - om hvilke minner de skal bære med seg inn i voksenlivet sitt?
Selv om de unge ikke sier så mye, så vil likevel de fleste lytte. Og vi ER viktige for dem! Vi har muligheten til å påvirke. Selv om de blåser av oss, så er jeg likevel overbevist om at de tar ordene våre med seg videre i hjertene sine. Vi kan ikke leve livet for dem! Det skal de heldigvis få lov til gjøre selv.
Ønske mitt for hver eneste ungdom, er at årene de har fremfor seg skal bli fylt med glede og gode minner! Jeg avslutter med å gi deg dette diktet mitt:
(Bli medlem i gruppen "Bondekone" på Facebook, så får du opp mine nyeste innlegg på fb siden din dersom du ønsker å følge meg videre.)
Tenk at du alt er 16 år! Ikke lenger barn, men heller ikke voksen. Selv om du fremdeles er tenåring, er du også for ungdom å regne! De årene som nå ligger foran deg, blir kanskje noen av de viktigste i livet ditt. År jeg håper skal bli fylt med mye glede, gode vennskap og med stort rom for Jesus.
Selv om du bare er èn blandt mange, så er du unik for meg. Du er min fantastiske, vakre, gode, snille, hjelpsomme og vidunderlige datter.
Gratulerer med dagen, kjære Maria. Jeg håper du får en strålende, minnerik og vakker dag. Stor klem fra mamma <3
Det er annerledes med dikt enn med andre ting jeg skriver. Ordene i dikt er så mye enklere og renere på en måte. Å dele diktene mine er som å vise meg frem naken.
Tidligere, særlig i ungdomsårene, skrev jeg en del dikt. I vanskelige tider var det som en terapi for meg å sette ord på tanker og følelser i diktform.
Dette diktet har jeg ofte med meg i hjertet mitt. Det lar meg finne hvile. Også når det er positive ting som surrer rundt i hodet, kan det være godt å få stanse opp litt. Få ta seg tid til å være i stillheten.
Diktet må leses sakte - og i stillhet. Så håper jeg at det også kan gi deg et øyeblikks ro i sjelen.
Når sommervarmen lar vente på seg, må vi finne frem til aktiviteter vi kan holde på med inne. Det siste året har vi alltid hatt tegnekurs når søsteren min har vært her på besøk med sine fire små - i alderen 4 - 10 år. Alle er da med, både barn, unge og voksne. Vi benker oss rundt bordet, og så står jeg i ene enden og viser - strek for strek - hvordan de skal tegne. Vi har tegnet både fugler, fisker, dyr, julenisse, klovn, påskekylling og mye mer. Det er enkle tegninger, men alle har en opplevelse av at de får det til. Dermed synes de også at det er kjekt.
I kveld var vi 10 stykker benket rundt bordet - for å tegne hane. Først må de tegne en kladd. På denne er det ikke lov å viske bort noe. Kladden er viktig, for da ser de hva de vil gjøre annerledes til neste gang.
Når originalen er ferdig, skal det fargelegges og tegnes konturstreker.
Det er gøy å se hvor ulike de blir, selv om utgangspunktet er det samme. Farger, mønster og ulike detaljer gjør hver tegning unik. Og så er det selvsagt viktig å finne gode navn. Fire av kveldens ble: Ri Hana, Lucki Rooster, Handreas og Muhanebb.
En trenger absolutt ikke å ha særlige tegneferdigheter for å klare dette. Det går også fint å søke på nette på "how to draw..." og finne forslag til ulike ting å tegne der. Det kjekke er fellesskapet i det å lage noe sammen. At det ikke bare er barna som sitter med hver sine egne tegnesaker, men at det store barna, og voksne også er med.
Er dette en påstand eller er det fakta? Vel, - akkurat det skal jeg ikke diskutere her. Jeg vil i stedet komme med noen refleksjoner rundt egne erfaringer som handler om det å ikke være det vakre barnet, og hvordan det oppleves.
Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg et ganske alminnelig ansikt. Ikke vakkert, men heller ikke stygt. Nesen er litt for stor. Tennene er ikke lenger helt hvite. Selv ikke Colgate Whitning klarer å sørge for det. Stadig dukker det opp noen små kviser og hår som må pilles bort. Likevel er jeg fornøyd. Jeg kan se på meg selv i speilet og smile.
Slik har det ikke alltid vært. Som liten følte jeg meg stygg. Når jeg nå ser på bilder av meg selv som barn, ser jeg at jeg også da var helt normal. Ikke den sorten som blir plukket ut til modell, men absolutt helt ok. Så hvorfor trodde jeg at jeg var stygg?
Kanskje det vil være ulike måter å forklare det på, men jeg tror at det ene svaret handler om hvordan de voksne møtte meg. Eller kanskje rettere sagt; hvordan de IKKE møtte meg.
Bestevenninnen min var svært vakker, med dukkeansikt og englehår. Hun var det nydeligste barnet en kan tenke seg. HUN sa aldri noe til meg om at hun ikke syntes jeg var pen. Likevel var jeg - fra jeg var ganske liten - veldig klar over at hun var den pene og jeg den stygge. Hvorfor?? Jo fordi HUN var den som ble SETT og SNAKKET TIL av de voksne!! Fra vi var så små at vi satt i sandkassen og bygde slott, var det hennes byggverk som ble kommentert av mødrene som var til stede. Selv om mitt var både større og mer fantasifullt utformet. Stod vi i gaten og hoppet tau, kunne hun få skryt over å være så flink til å hoppe så mye, - selv om jeg hoppet mer enn henne. Men det visste de ikke, for de hadde ikke tid til å se på når det var min tur.
Da vi var så store at vi fikk gå på butikken alene, med femkroningen i lommen for å kjøpe lørdagsgodt, var det hun som ble hjulpet, - uoppfordret - av smilende butikkansatte, som også alltid hadde noen gode kommentarer til henne. Jeg fikk hjelp jeg også. Dersom jeg spurte.
1.klassebilde av meg.
De voksne var ikke stygge mot meg. På ingen måte! De var bare så veldig mye mer hyggelige og oppmerksomme mot min vakre venninne. De trengte ikke å si noe til meg for at jeg skulle forstå at jeg ikke var så vakker, - og dermed heller ikke fortjente den samme oppmerksomheten. Jeg forstod det godt likevel. Jeg visste at plassen min var å holde meg litt på avstand, å stå i skyggen.
Har tidene forandret seg? Jeg tror dessverre ikke det. Selv har jeg to døtre som fikk mye oppmerksomhet for sin skjønnhet som små. Den ene var ikke mer en tre år en gang vi var på butikken, og hun forundret sa til meg etter at vi hadde handlet: "Damen sa ikke at jeg var pen mamma!" Hun var så vant til å få kommentarer at hun reagerte når hun IKKE fikk det!
Og det er ikke lenge siden en venninne fortalte at hennes fire år gamle sønn hadde sagt følgende til henne: "Jeg har ikke lyst til å være tykk lenger mamma." Hun spurte ham om det var noen som hadde sagt til ham at han var tykk. "Det er bare hjertet mitt som sier det til meg selv," hadde han da svart. Er det også her et taust språk den vesle gutten har fanget opp??
Kjære medvoksne - det er på tide vi går på skjønnhetsjakt hos de stygge barna. Og med stygge barn så mener jeg faktisk de som er helt alminnelige og normale! De vakre barna skal få fortsette å skinne. Jeg unner dem det. Men vi voksne må lære oss til å se de andre barna også, - og helst være så bevisst at vi ser dem FØRST. At han med de utstående ørene får det FØRSTE smilet. At hun med dobbelthake og fregner får de FØRSTE vennlige ordene.
Mer en noen gang før, trenger barna i dag å få vite at det IKKE er den ytre skjønnheten som er målet for hvor godt de skal bli likt. At iallefall vi som er voksne ser dem og de skjønnhetene de har som mennesker.
Vacation is synonymous with the collection! Collection of memories, and then mostly good memories. This summer I have collected many, but one is more special than the others. A memory for contemplation, wonder and joy - a memory that makes sense to share further. Yes indeed something I am committed to providing further.
We stayed in an apartment on a farm near Lake Constance. There were a total of seven holiday flats on the farm. It lived German families in the other six. Everyone was friendly, polite and easy to get in touch with. Particularly two families, who were there together, we got familiar with.
One night as we sat outside and grilled together, it was so that one of the wife and I got to ride a bit for ourselves and talk. What she then said to me, was something that was not meant only for me but for all Norwegians. I can not reproduce the conversation verbatim, but I will try to render it as truthful and straight as I can manage.
Anna and I had talked about this and that. Anna became suddenly a little more quiet. She looked down, and I sensed that she was searching for words. When she turned to me, I got a little startled, for her face had a mournful puffs and her eyes were full of tears.
"It's something I want to tell you that it's very important for me to say," she said quietly. "Some time ago I read a book. This book touched me. Yes, in fact so strong that I decided that if I got into a conversation with someone from Norway, I would use this opportunity to apologize. "She put a hand on my shoulder, and said strong and determined:" Excuse! On behalf of Germany, I must apologize for all the things we did to you during the war. It is so painful for me to think that we were so cruel to you! "
I became dumbfounded! I had not expected this . I wanted to say that there was nothing to forgive. She was not part of the war. Nor was I. What did I have to forgive? But I felt her hand on my shoulder and noticed how important this was for her. "We live in a time of forgiveness and reconciliation," I replied. "It happened, we can not do anything about the incident, but that's history now. Something we shall leave behind us. "
I saw that my words made her well. Then she told about the book. It involved a Norwegian woman who had fallen in love with a German soldier. It turned out that this man was a Jew, which literally was crucial to keep hidden. The book depicted their history, but also how the Germans had behaved toward Norwegians during the war. Anna had been shocked by what she read about how the Germans had taken their place. They had occupied the houses and farms, stolen food, forced Norwegians to work for them, and used threats and violence. At school they had learned about the war, on where the Germans had been and what had happened, but not how they had behaved.
"War is always horrible," I said. "War leads moreover that bad people often get wide latitude. But it was also painful for many of the young German soldiers who were forced into the war. Grandma was one of those who were forced to wash for German soldiers. A German department had occupied the largest farm in the parish. She told me that many of the young soldiers were very unhappy about having to be there. Several of them were no more than 16 years. One evening she had finished the job and should go home, came a drunken Germans after her.
The road went through a forest, and it was evident that he had not honest intentions. Grandmother was small and derision, but with the bone in the nose. She had turned against him - a great and strong soldier - and taunted him all she was good for. Finally, she had said: "If you want to shoot me, then you can do it now, but something else you do not get from me!" Then she turned from him and went, - convinced that her last hour had come. The soldier fired. What he hit she did not know, but he did not hit her. If he missed because he was drunk, or if he just shot in midair is not easy to know. But the other soldiers at the farm had heard the shot, and when he came back, they were sure that he had done something bad against grandma, so they beat him up. They knocked him properly !! "
Anna laughed at me. "He got what he deserved!" "Yes," I replied. "And it shows that many Germans also had its heart in the right place. As a teacher I know that in a class, it is often the troubled pupils who get the most attention and become talked most about, but the MOST is both kind and conscientious. They're just not as much seen and discussed. War is cruel. Also what happened in Norway during World War II created a lot of pain for many innocent. It is difficult to understand how people can be so evil against one another, but we live in a time where we should be allowed to put this behind us. We will carry with us the lessons, but go ahead. "
We got the chanse to talked a lot that night. It surprised me how little Anna knew before about what had happened during the war, but I was really touched by the strong guilt she carried. A burden that was not really her. I would therefore, for Anna's sake bring her words widens, to all Norwegians:
"Forgive us for all the evil we did to you during the war. I'm so sorry - so very sorry for all the pain we brought into your life! "
Who am I? A grain of sand on the beach! A drop in the ocean! A insignificance! One of a thousand? No less! One in a million? No, even less! One of a billion then? No! Less than that too. Am I nothing? Only a zero?
Yes, in terms of the world's standards, I am nothing! I live. I'm dying. And then I'm gone. But am I just an insignificant? No fortunately not. In summer we visited Ravensbourg; the town with all the puzzles. Of course I had to find a store that sold the products with the blue mark on the corner. On the side of the shelf it hung a supervisor with an explanation of the different types of puzzles. The puzzle for the smallest had few and large pieces. For those somewhat older, were the pieces smaller and several, and for the elders the pieces was small and numerous.
So I think it is with us humans too. For our families, we are big, important pieces, - just as they are important for us. Among friends and colleagues, we are smaller chips, but still important. In the community we are part of we are justst mall pieces. When you opens a puzzle with 10,000 pieces, and there is much blue sky there to put together, then many of the pieces seem identical. There is still only one that fits in every place and every piece must be there for the picture to be complete.
I AM therefore important! I have a place to fill among men. But even bigger and more important am I to God. Even if all the people who have lived from the creation of, are more than it is possible to count, - I'm - even tiny little me - a person who is seen and loved by Him who is above everything and everyone!
How poor you are, you who do not believe that God exists! Even if God would not exist (something I am convinced that he is) will still my BELIEVE that he exist make me richer than those who do not believe. There is a great wealth in getting to know that I am loved by the One who created heaven and earth! To be allowed to be in His care who holds the world in his hand. Gaining to be surrounded by his love, who gave his own life for to give me LIFE!
I am NOT a zero! I am God's precious's eye!
In this was manifested the love of God toward us, because that God sent his only begotten Son into the world, that we might live through him. Herein is love, not that we loved God, but that he loved us, and sent his son to be the propitiatin for our sins.
Hvem er jeg? Et sandkorn på stranden! En dråpe i havet! En ubetydelighet! En av tusen? Nei mindre! En av en million? Nei, enda mindre! En av en milliard da? Nei! Mindre enn det også. Er jeg da ingenting? Bare et null?
Ja, målt i verdens målestokk, så er jeg det! Jeg lever. Jeg dør. Og så er jeg glemt. Men er jeg bare en ubetydelighet? Nei heldigvis ikke. I sommer var vi innom Ravensbourg; puslespillenes by. Selvfølgelig måtte jeg finne en butikk som solgte produktene med det blå merket på hjørnet. På siden av hyllen hang det en veileder med bilde og forklaring til ulike typer puslespill. Puslespillene for de minste hadde få og store biter. For de litt eldre, var bitene mindre og flere, og for de eldste var bitene små og mange.
Slik tenker jeg det er med oss mennesker også. For familiene våre er vi store, viktige brikker, - på samme måte som de er det for oss. Blant venner og kollegaer er vi mindre brikker, men likevel viktige. I samfunnet vi er en del av er vi små brikker. Når en åpner et puslespill med 10 000 brikker, og det er mye blå himmel der som skal settes sammen, så kan mange av brikkene virke helt like. Det er likevel bare èn som passer på hvert sted, og hver eneste en må være med for å bildet skal bli komplett.
Jeg ER altså viktige! Jeg har en plass å fylle blant menneskene. Men enda større og viktigere er jeg i Guds øyne. Selv om menneskene som har levd fra skapelsen av, er flere enn det er mulig å telle, - så er jeg - bittelille JEG - et menneske som er sett og elsket av Ham som er over alt og alle!
Hvor fattig du er, du som ikke tror at Gud er til! Selv om Gud ikke skulle finnes (noe jeg er overbevist om at han gjør) så vil likevel TROEN min på at han finnes gjøre meg rikere enn den som ikke tror. Tenk å få kjenne seg elsket av Ham som har skapt himmel å jord! Å få være i Hans omsorg som holder verden i sin hånd. Å få være omsluttet av Hans kjærlighet, som gav sitt eget liv for å gi meg LIVET!
Jeg er IKKE et null! Jeg er Guds dyrebare øyensten!
9 Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.
10 Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
France is a beautiful country with many attractions, beautiful buildings, charming towns and smiling, beautiful people. But for us hopeless Norwegians who can not otherwise in French than "Sorti," it is almost impossible to both make ourselves understood and to understand what they are trying to say to us. Even young Frenchmen can barely say a whole sentence in either English or German.
This summer we were a few days in Strasbourg. A very beautiful city that deserves an honorable mention for its many beautiful buildings, canals, bridges, street life, shops, restaurants, hotels .... But oh - so hard it was to get into a conversation with people there !!
When we sat at home and googled a bit about the city, we found that it was a bilingual city since it was located entirely at the German border - but we could not notice that. Either we asked for directions, was in a store and asked for something special, or we would have explained something on a menu, then it was just a lot of stuttering! Olav is good in speaking German, and I am able to speak English quite well, but this mixture of French, German and English that were presented to us, went far above our heads to understand! And the strangest was that also the young Frenchmen, had big problem with speaking other languages.
The great cathedral in Strasbourg was artistically illuminated after it became dark.
But there was no lack of willingness to talk. Whether we shook our heads, hoisted our shoulders, or did some other sign that we did not understand, I think they thought, that if they just used even more words, then we would understand! Something we did NOT !!
Well, well ... To spend a holiday in France can be exciting in many ways. It is a beautiful country, and lots of nice people, but I think I will wait to go back there until there is invented an app that can translate recordings of languages!
Brainwashing is being told one thing for so long and so many times that we believe in it, even if it's not true. No matter how strong psyche we have, I think nobody will be insensitive of being exposed to this form of influence over the long haul.
I myself have been a victim of brainwashing!
Ever since I was young, I've been told that I'm too fat! Not by my family. Not by my friends. They have never expressed anything other than that I am just as I should be. Nevertheless ...
All advertising - absolutely ALL commercials tell me something about how I should look! Commercials for shoes, toothpaste, car, rail, insurance ... Whatever is advertised, then it is slim, beautiful models that shows off things - and that simultaneously says something about how I should look. We reserved us against unaddressed advertising in the mailbox, but what does it help when advertising is everywhere! Television, magazines, newspapers, internet, signs along the road ...
There is two things that is impossible: 1. To say that I will not expose myself for advertising! 2. To believe that I can avoid being influenced by advertising! I am not AGAINST advertising, but I am saddened by what it has done with me.
I want to be pleased with myself. Being able to think that I'm OK though my waistline does not swing inward. That having a "car tire" around the stomach does not make me ugly - but when I EVERY DAY, wherever I look, are faced with impressions that says: You ARE too thick! Then it becomes difficult not to believe it myself.
I've always had a few kilos too much compared to what the world around me tells me that I should, and most days circles some thought around in my head which is about dieting. I am fed up having it this way. I want to protest, but do not know who I could protest against. The promo is here to stay. There's nothing I can do about that.
I will use the method I have used many times before, the one who gets the monsters under the bed to disappear, - namely, to "turn on the light!" Putting words on what is difficult, can be a good way to put holes in painful balloons which grows inside the heart. So now I say to myself and to the whole world:
"I am NOT fat, I'm actually just the right size, what I intend to continue to be!!
Frankrike er et vakkert land, med mange severdigheter, flotte bygninger, sjarmerende byer og smilende, vakre mennesker. Men for oss håpløse nordmenn som ikke kan annet på fransk enn "Sorti," er det omtrent umulig å både gjøre seg forstått og å forstå hva de prøver å si til oss. Selv unge franskmenn klarer nesten ikke å si en hel setning på hverken engelsk eller tysk.
I sommer var vi et par dager i Strasbourg. En særdeles vakker by, som fortjener all god og hederlig omtale for sine mange vakre bygninger, kanaler, broer, folkeliv, butikker, restauranter, hoteller.... Men akk - så vanskelig det var å få til en samtale med menneskene der!!
Da vi satt hjemme og googlet litt om byen, stod det at det var en tospråklig by siden den ligger helt på grensen til Tyskland, - men det merket ikke vi noe til. Enten vi spurte etter veien, var i en butikk og spurte etter noe spesielt eller vi skulle få forklart noe på en meny, så var det samme stotring og knoting! Olav er flink i tysk, og jeg klarer meg brukbart på engelsk, men denne blandingen av fransk, tysk og engelsk som ble presentert for oss der gikk langt over hodene våre! Og det underligste var at dette også gjaldt unge franskmenn.
Den store katedralen i Strasbourg ble kunstnerisk opplyst etter mørkest frembrudd.
Men det manglet ikke på VILJEN til å prate. Om vi ristet på hodet, heiste på skuldrene eller gjorde andre tegn på at vi ikke forstod, så tror jeg de tenkte som så at dersom de bare brukte enda flere ord, så ville vi forstå! Noe vi IKKE gjorde!!
Vel, vel... Å feriere i Frankrike kan være spennende på mange måter. Vakkert er det iallfall der, og mange hyggelige mennesker, men selv tror jeg at jeg venter med å reise tilbake dit til det er funnet opp en app som kan oversette opptak av språk!
Hjernevasking er å bli fortalt en ting så lenge og så mange ganger at en tror på det selv om det ikke er sant. Uansett hvor sterk psyke en har, tror jeg ingen vil være upåvirkelige over å bli utsatt for denne formen for påvirkning over lang tid.
Jeg har selv blitt et offer for hjernevasking!
Helt siden jeg var ung, har jeg blitt fortalt at jeg er for tykk! Ikke av familien min. Ikke av vennene mine. De har aldri uttrykt noe annet enn at jeg er akkurat slik som jeg skal være. Likevel...
All reklame, - absolutt ALL reklamer forteller meg noe om hvordan jeg burde se ut! Reklame for sko, for tannkrem, for bil, togreise, forsikring... Uansett hva det reklameres for, så er det slanke, vakre modeller som viser frem tingene, - og som samtidig sier noe om hvordan jeg burde se ut. Vi har reservert oss mot uadressert reklame i postkassen, men hva hjelper det når reklamen er over alt! Tv, blader, aviser, internett, skilt langs vegen...
Det er to ting som er umulig: 1. Å si at en ikke vil utsette seg selv for reklame! 2. Å tro at en kan unngå å bli påvirket av reklame! Jeg er ikke IMOT reklame, men jeg er bedrøvet over hva den har gjort med meg.
Jeg ønsker å være fornøyd med meg selv. Å kunne tenke at jeg er OK selv om livvidden min ikke svinger innover. At en liten bilring rundt magen ikke gjør meg stygg, - men når en HVER ENESTE DAG, hvor en snur og vender seg, blir møtt med inntrykk som sier: Du ER for tykk! Da blir det vanskelig å ikke tro det selv også.
Jeg har alltid hatt noen kilo for mye i forhold til hva verden rundt meg forteller meg at jeg burde hatt, og de fleste dagene sirkler en eller annen tanke i hodet mitt som handler om slanking. Jeg er lei av å ha det slik. Jeg har lyst til å protestere, men vet ikke hvem jeg kan protestere mot. Reklamen er kommet for å bli. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det.
Da får jeg bruke den metoden jeg har brukt mange ganger før, den som får monstrene under sengen til å forsvinne, - nemlig å "skru på lyset!" Å sette ord på det som er vanskelig kan være en god måte å sette hull på vonde ballonger som vokser inni hjertet på. Så nå sier jeg til meg selv og til hele verden:
"Jeg er IKKE tykk, jeg er faktisk AKKURAT PASSE, og det har jeg tenkt å fortsette å være!!
Ferie er synonymt med innsamling! Innsamling av minner, og da helst gode minner. I sommer har jeg samlet mange, men ett er mer spesielt enn alle de andre. Et minne til ettertanke, undring og glede, - et minne det gir mening å dele videre. Ja faktisk noe jeg kjenner meg forpliktet til å gi videre.
Vi bodde i en ferieleilighet på en gard i nærheten av Bodensee. Det var til sammen syv leiligheter på gardstunet. I de seks andre bodde det tyske familier. Alle var vennlige, høflige og lette å komme i snakk med. Særlig to familier, som var der sammen, ble vi godt kjent med.
En kveld vi satt ute og grillet sammen, passet det slik at den ene konen og jeg fikk sitte litt for oss selv og prate. Det hun da sa til meg, var noe som ikke var ment bare til meg, men til alle nordmenn. Jeg klarer ikke å gjengi samtalen ordrett, men jeg vil prøve å gjengi den så sannferdig og rett som jeg kan klare.
Anna og jeg hadde sittet ved siden av hverandre på benken og pratet om løst og fast. Anna ble plutselig litt mer stille. Hun så ned, og jeg fornemmet at hun lette etter ord. Så snudde hun seg mot meg og jeg skvatt til, for ansiktet hadde fått et sørgmodig drag og øynene var fulle av tårer.
«Jeg har en ting jeg vil si deg som det er veldig viktig for meg å få sagt,» sa hun stille. «For en tid siden leste jeg en bok. Denne boken gjorde sterkt inntrykk på meg. Ja, faktisk så sterkt at jeg bestemte meg for at dersom jeg kom i prat med noen fra Norge, så ville jeg bruke anledningen til å be om unnskyldning.» Hun la en hånd på skulderen min, og sa sterkt og bestemt: «Unnskyld! På vegne av Tyskland må jeg få be om unnskyldning for alt det vi gjorde mot dere under krigen. Det gjør meg så vondt at vi kunne være så grusomme mot dere!»
Jeg ble helt satt ut! Dette hadde jeg ikke ventet. Jeg fikk lyst til å si at det ikke er noe å tilgi. Hun var ikke en del av krigen. Heller ikke jeg. Hva har jeg da å skulle tilgi? Men jeg kjente hånden hennes på skulderen min, og merket hvor viktig dette var for henne. «Vi lever i tilgivelsens og forsoningens tid,» svarte jeg. «Det som skjedde kan vi ikke gjøre noe med, men det er historie nå. Noe vi skal få legge bak oss.»
Jeg så at ordene mine gjorde henne godt. Så fortalte hun om boken. Den handlet om en norsk dame som hadde forelsket seg i en tysk soldat. Det viste seg at denne soldaten var jøde, noe som bokstavelig talt var livsviktig å holde skjult. Boken skildret deres historie, men også hvordan tyskerne hadde fart frem mot nordmenn under krigen. Anna hadde blitt sjokkert over det hun leste, om hvordan tyskerne hadde tatt seg til rette. De hadde okkupert hus og gårder, stjålet mat, tvunget nordmenn til å arbeide for seg, og gått frem med trusler og vold. På skolen hadde de lært om krigen, om hvor tyskerne hadde vært og hva som hadde skjedd, men ikke om hvordan de hadde oppført seg.
«Krig er alltid grusomt,» sa jeg. «Krig fører dessuten med seg at vonde mennesker ofte får stort spillerom. Men det var også vondt for mange av de unge tyske soldatene som ble tvunget med i krigen. Farmor var en av de som ble tvunget til å vaske for tyske soldater. En tysk avdeling hadde okkupert den største garden i bygden hennes. Hun fortalte meg at mange av de unge soldatene var svært ulykkelige over å måtte være der. Flere av dem var ikke mer enn 16 år. En kveld hun var ferdig med jobben, og skulle gå hjem, kom en godt beruset tysker etter henne. Veien gikk gjennom en skog, og det var tydelig at han ikke hadde ærlige hensikter. Farmor var liten og spe, men med bein i nesen. Hun hadde snudd seg mot ham – en stor og sterk soldat – og skjelt ham ut alt hun var god for. Til sist hadde hun sagt: «Skal du skyte meg så får du bare gjøre det, men noe annet får du ikke!» Så snudde hun seg fra ham og gikk, - overbevist om at hennes siste time var kommet. Soldaten skjøt. Hva han skjøt på visste hun ikke, men han traff ikke henne. Om han bommet fordi han var beruset, eller om han bare skjøt i løse luften er ikke godt å si. Men de andre soldatene på garden hadde hørt skuddet, og da han kom tilbake var de sikker på at han hadde gjort noe stygt mot farmor, så de banket ham opp. Skikkelig!!»
Anna lo mot meg. «Det var til pass for ham!» «Ja,» svarte jeg. «Og det viser at mange tyskere også hadde hjertet på rette sted. Som lærer vet jeg at i en klasse er det ofte de urolige elevene som får mest oppmerksomhet, og som det bli snakket mest om, men de FLESTE er både snille og pliktoppfyllende. De blir bare ikke like mye sett og omtalt. Krig er grusomt. Også det som skjedde i Norge under andre verdenskrig var vondt for mange uskyldige. Det er vanskelig å forstå hvordan mennesker kan være så vonde mot hverandre, men vi lever i en tid hvor vi skal få lov til å legge dette bak oss. Vi skal bære med oss lærdommen, men gå videre.»
Vi fikk pratet mye sammen den kvelden vi to. Det undret meg hvor lite Anna visste fra før om hva som hadde skjedd under krigen, men jeg ble virkelig grepet av den sterke skyldfølelsen hun bar på. En byrde som egentlig ikke var hennes. Så for Annas skyld bringer jeg ordene hennes vider, til alle Nordmenn:
«Tilgi oss for alt det vonde vi gjorde mot dere under krigen. Jeg er så lei for det – alt sammen!»
Endelig er dagene med kummerlige forhold over! Nå skal jeg spankulere ut til det kuperte kulturlandskapet og nyte kusymrene der. Skulle det blåse opp til kuling, eller komme en skur, og kulden komme krypende og gjøre meg litt kulsen, da har jeg en ekte skinnkufte på meg, så det skal jeg nok kunne klare, så noe mer i kufferten trenger jeg ikke. Dessuten er det et leskur jeg kan skubbe meg inn i og artikulere frem et haikudikt eller en kulokk om det skulle komme publikum forbi. På forskudd håper jeg, kanskje litt utsepkulert; å vinne en konkurranse før neste skuronn. Premien er en piknikkurv med krokus og et gjøkur.
Jeg gleder meg til å ta et kurbad og bli nyskurt i den store kulpen. Der kan jeg sitte og kukelure, mens kusinene mine står i kulissene og koser seg. Jeg fikk et lite kutt i det ene kubeinet mitt, og på skulderen har jeg en liten kul. Men når jeg først får okkupert kummen, da tenker jeg både kuttet og kulen vil kunne bli kurert.
Kusine Kutrine fra Skudesnes er et unikum av en skuespiller. Hun kan ta en mirakuløs kuvending fra en skummel Drakula til en kul kunstner på få sekunder, som en ekte tryllekunstner! Men da hun fokuserte på å stå som en skulptur fikk hun dessverre nakkeskudd og får dermed ikke komme inn på sirkus.
På fakultetet fikk jeg kurant kunnskap om hvordan jeg kunne kurtisere. Akkurat nå prøver jeg å skaffe meg kunder som jeg kan hode kurs for selv, men da roper bare de andre kuene: «Ta det kuli, vi blir jo bare kunstig befruktet! Det er ukurant å kunne » Selv om kulturarven vår om hvordan vi gjør kur til en moskus har blitt en kuriositet, bør vi kunne dokumentere den. Det er skuffende at de alle er så kultne at de skulker unna. Hele kullet er en flokk med utspekulerte ukrutt og kujoner! Ingen maskulinitet å skue her nei! Vel, - det er ikke mer å diskutere. Jeg er underkuet og har fått munnkurv, og får legge hele kursplanen i en skuff.
Nå kommer jeg på etterskudd om jeg spekulere mer. Jeg får heller fokusere på hvor mange kubikk av de kulinariske godsakene, som er i alle slags kulører, det er plass til i kuvomma mi. Jeg får sirkulere rundt og beskue hvor jeg skal la startskuddet gå til å fylle matkurven med. Så får kulepennen fly om kull.
(Se gjerne mer på bloggen min. Mye forskjellig her...)
I dag har jeg virkelig overrasket meg selv, - med å kjøpe meg MANIKYR/PEDIKYR sett!! Jeg som aldri gjør noe annet med neglene enn å klippe dem! Men - underlig nok - har jeg fått en fornyet forståelse for at stell av hender og føtter IKKE bare handler om "jåleri," men om å stelle pent med seg selv.
Gode føtter er glade føtter - både for folk og dyr! For noen dager siden skrev jeg et innlegg om PEDIKYR FOR DYR! Vi ser hvor godt det gjør for kyrne å få klauvene stelt. Da må det jo være godt for oss tobente også å gjøre litt med føttene våre (og hendene også for den saks skyld). De skal bære meg gjennom alle dagens gjøremål, så de fortjener faktisk å ha det bra!
Selvfølgelig måtte utstyret testes - med èn gang!! Nå har den første foten fått en "bli ny" overhaling, og jeg må innrømme at det føles godt, - og ser ganske ok ut også. Det følger med en sliper for hard hud, så helen har blitt pusset og slipt og er nå "glatt som en barnerumpe!"
Joda, settet fungerer fint det - men... problemet akkurat nå er at jeg har TO føtter.... Å måtte gjøre samme tingen to ganger, er ikke så spennende. Emil gjorde heller aldri samme hyss mer enn èn gang! Vel - får se i morgen. Får kanskje ta den andre da....
Lady begynner å bli gammel. Over åtte år. Selv om hun virker sprek fremdeles, må vi regne med at hun har færre år igjen å leve enn de hun har bak seg. Når jeg arbeider ute, får hun være sammen med meg. Da går hun alltid og svinser bare noen få meter unna.
Da yngste jenta vår, - som også er hundens eier, kom ut, var vi andre allerede i gang med ulike oppgaver. Selv var jeg oppe på beite med ryddesagen. Da jeg kom hjem til lunch undret jeg meg over at de andre var ute, og at Lady ikke var der. De derimot trodde at hun hadde vært meg meg, - noe hun altså ikke hadde!
Da hun heller ikke kom etter å ha blitt ropt på, begynte vi å lure på om det var hendt noe galt. Hun får ikke lov til å gå løs uten at vi er ute sammen med henne, men det har hendt at hempen på båndet ikke har lukket seg skikkelig, og da kommer hun seg løs. Likevel - hun pleier da bare holde seg rundt huset, og iallfall ikke lenger borte enn at hun kommer når vi roper, - men denne gangen dukket hun ikke opp.
Kunne hun ha gått ned til bilvegen? Var hun skadet? Var hun syk? Selv om det er "bare en hund," så er hun et levende vesen som har blitt en del av familien - og som hører til sammen med oss. Uroen begynte å prikke innvendig, - og vi måtte tenke på hvor vi skulle begynne å lete. Tanken på å skulle gå langs vegen og kanskje finne henne skadet eller død i grøftekanten fristet ikke. Et slikt syn er ikke kjekt å få på netthinnen.
Jeg satt meg ned for å tenke. Var det et sted det var realistisk at hun kunne være? Når hadde jeg sett henne sist? Hun hadde vært med meg kvelden før på beite. Da vi kom hjem igjen skulle jeg hjelpe Olav med å flytte sauene. For å slippe å gå hjem med Lady først, hadde vi tatt henne inn i traktoren. Men hun var blitt sluppet ut etterpå.... Eller, - var hun ikke det??
Miriam hoppet på rullebrettet, for ned bakken i en viss fart, og sprang bort til traktoren. Og der, krøllet sammen på traktorsetet, lykkelig og glad, lå Lady!! Det så virkelig ikke ut som om hun hadde lidd noen nød etter over 12 timer der inne. Ingen sjenerende solstek, og med vinduet i luftestilling så gikk det heldigvis bra.
To glade "ladyer" kom springende hjem igjen, og vi andre gledet oss med! Kvelden før hadde vært så hektisk. Alle hadde tenkt at en annen hadde tatt seg av Lady, men ingen hadde gjort det. Slik kan det gå, men denne gangen gikk det bra. Lady svinser rundt oss som hun pleier, og nyter den ekstra oppmerksomheten hendelsen har ført med seg. Så fikk hun litt igjen hun også av det hele.
(På bloggen min kan du lese mer om hvordan livet på garden er.)
I dag vi jeg dele en selskapslek med dere, en lek som passer like godt i barneselskap som for voksne. I et lite rom, som f.eks en privat stue, går det fint å bare bruke skjermen på datamaskinen. I et forsamlingsrom blir det best om en bruker storskjerm.
Fremgangsmåte:
Det velges ut to lag, med tre deltakere på hvert lag. De skal - på tid - mime for hverandre bildene som kommer frem på dataen/storskjermen. Det laget vinner som klarer å mime flest bilder i løpet av den angitte tiden. En kan ha enten èn rude på inntil 6 min. på hvert lag, eller to runder på 2.30 - 3.00 min på hvert lag + en runde med miming av lyd på 3 min pr lag.
Lagene er fremme etter tur. Data/storskjerm plasseres fremst i rommet. To deltakere sitter slik at de IKKE kan se skjermen. Den tredje står fremme, med blikket mot skjermen. De andre gjestene sitter slik at de kan se bildene som kommer frem. Tiden settes i gang, og første bilde kommer opp. Den som ser skjermen skal mime handlingen - uten å bruke noen former for lyd. De to andre på laget skal gjette hva som skjer.
Når de har gjettet rett, går nr 1 og setter seg på nr 2 sin plass, nr 2 setter seg på nr 3 sin plass, og nr 3 går frem for å mime neste bilde. Lederen må passe på å ikke finne frem neste bilde før den som stod har satt seg - slik at denne ikke ser det nye bilde. Slik rulerer en hele tiden. Med en gang et bilde er gjettet riktig, skal det byttes plass.
Laget får to poeng for hvert bilde som blir gjettet rett. Dersom det stopper helt opp, har de lov til å si pass, men får da ett minuspoeng. Lederen kan gjerne velge ut noen "dommere" blant gjestene som er med på å telle poeng.
Dette er en lek som skaper mye latter og glede, og som ikke er vanskeligere enn at alle kan delta.
----
En kan velge om en også vil ha med den siste biten der en skal lage lyd. Det er da KUN lov å lage lyden, og IKKE mime noe som helst! Ellers samme fremgangsmåte.
Nedenfor kan du laste ned leken som PowerPoint dokument og lagre den på din egen maskin:
Først må en spørre seg: Hva er en god dag for meg? For den som er syk, kan det være å ikke ha så mye smerte. For den som er ensom, kan det være å føle seg sett. For den som sliter med angst, kan det være å slippe å kjenne på frykt. Selv om opplevelsen av hva som er "En god dag" kan være ulik fra den ene til den andre, tror jeg likevel vi kan enes i at det lille ordet "fred" er et nøkkelord for oss alle. Å kjenne at vi har fred med oss selv, - fred med menneskene vi møter gjennom dagen, og fred med Gud.
I dag vil jeg gi deg min oppskrift på en vellykket dag. Skulle du tenke at "dette er bare tull," vil jeg be deg om å forsøke før du dømmer. Forsøk i litt mer enn bare èn dag. Gi det èn uke, - og jeg er overbevist om at det vil gi deg noe, - noe godt! Her kommer det:
1. Start hver morgen med navnet Jesus.
Jeg er ingen morgenfugl! Det verste jeg gjør i løpet av en dag - er å stå opp! Men før jeg kommer meg på bena, må jeg alltid ha litt tid sammen med Jesus. Noen ganger er jeg for trett til å gjøre noe annet enn å tenke på navnet hans. Da sier jeg bare "Jesus, Jesus," inni meg. Han som kjenner meg, og vet alt, - vet også hva jeg trenger til uten de mange ord.
Andre ganger ber jeg, eller synger jeg - inni meg vel å merke! Sanger med navnet Jesus i : Jesus det eneste, Helligste reneste, - Jeg kjenner et navn med så deilig en klang, - Navnet Jesus blekner aldri.... Når en ikke klarer å formulere sine egne ord, gjør det godt å låne andres, - enten det er bønner fra Guds ord, eller bønner andre har skrevet.
2. Ta deg tid til Guds ord.
Vi lever i stressalderen sin tid! Dagene er ofte overfylt med aktiviteter og oppgaver. "Jeg har ikke tid," er et omkved vi ofte møter, - men er det egentlig sant? Handler det ikke mer om hva vi velger å bruke tiden vår på? Vel - jeg ønsker ikke å starte en debatt om dette nå, men tid til Guds ord - hver dag - det har vi om vi vil! Så lenge vi har tid til å spise, pusse tenner, lese i avisen.... - har vi også tid til et ord fra Gud!
På siden bibel.no finnder du "Dagens bibelord" i venstremargen. Start gjerne med det. Det tar deg bare noen sekunder å lese. Det viktigste er ikke at en leser så mye, men at en leser! At en gir Gud muligheten til å møte oss gjennom sitt ord. La de ordene du leser få plass i hjertet ditt. Gjem dem, og grunn på dem gjennom dagen.
3. Gjør arbeidsoppgavene dine med glede.
Når vi står ovenfor en oppgave vi må utføre, om det er skolearbeid, husarbeid eller arbeid vi gjør gjennom den jobben vi har, - så har vi alltid dette valget; at vi kan gjøre det med glede! Da jeg som student satt over skolebøkene og strevde med et fag jeg syntes var tungt og vanskelig, - og dermed også kjedelig, - begynte jeg å diskutere høyt med meg selv, omtrent som så:
"Dette arbeidet MÅ gjøres! Jeg har ikke noe valg! Det hører med til utdannelsen jeg har valgt. Hvordan skal disse årene bli dersom dette faget skal fylle meg med så mye irritasjon og kjedsomhet som det gjør nå? Nei, slik vil jeg ikke ha det! Hva kan jeg så gjøre? Kan jeg gjøre faget lettere? Kanskje ikke, - men jeg kan gjøre det kjekkere!! Det er alltid noe som er spennende, noe som kjennes meningsfylt å lære. Dersom jeg fokuserer på det, og leter etter alt jeg kan glede meg over, så gjør jeg studiet lettere for meg selv!
Og det fungerte!! Det er ofte slik i livet, at når en leter etter det som er godt, så finner en det! Jeg begynte å lete etter det som kunne være interessant og spennende i faget, og jeg ble overrasket over hvor mye jeg fant, - og faktisk også overrasket over at jeg ikke hadde sett det før!
Denne teknikken har jeg brukt mange ganger gjennom livet! Og jeg anbefaler den på det varmeste! Det er som å løfte på stener for å se etter skrukketroll og andre insekter. Du finner dem garantert!
4. Ikke irriter deg over ting som ikke angår deg selv!
Jeg hadde en god kollega jeg samarbeidet mye med. Vi hadde et godt og nært arbeidsfellesskap, og vi trivdes godt sammen Men denne kollegaen samarbeidet også med en annen, - en person som ofte irriterte vedkommende. Frustrasjonen ble gjerne luftet for meg, - noe som førte til at også jeg begynte å irritere meg over denne umulige personen.
Revebjelle - til glede eller irritasjon. Er det bare et giftig ugress, eller en vakker blomst en kan glede seg over?
På ny måtte jeg ta en alvorsprat med meg selv: Hadde denne personen gjort noe galt mot meg? Ble mine arbeidsoppgaver påvirket? Svaret var nei til begge deler. Hadde jeg grunn til å være irritert? Overhodet ikke! Hva var så min rolle? Jeg kunne være en lytter, - og kanskje også en hjelper og en demper for min kollega.
5. Søk tilgivelse!
Vi både sier og gjør ting som vi ikke burde. Slik er det med oss alle. Men hva gjør vi når vi har forurettet noen? Feier vi det bare under teppet og går videre? Det virker kanskje som den lette løsningen, men i lengden vinner vi så mye, mye mer på å bruke ordene: "Beklager" og "Unnskyld!"
6. Vær snar med å tilgi andre!
Du verden hvor mye sinne jeg har møtt hos mennesker som har følt seg forurettet! Og oftest er det bagateller det er snakk om. Å, - hvor mye unødvendig sinne vi fyller oss med!! Og hvem andre enn oss selv er det som taper på at vi fyller oss med bitterhet og sinne over hva andre har gjort mot oss?
Å tilgi andre, selv også når det ikke er fortjent, - handler kanskje mest om å gjøre noe godt mot seg selv!
7. Be uavlatelig
I Guds ord lærer vi at vi skal få be uavlatelig - altså alltid, og om alle ting. Det er så mye velsignelse i det å be. Gud gir på så mange måter. Bønn er også med på å flytte fokuset vårt fra en side av saken til en annen. Når jeg skal arbeide med utfordrende elever, ber jeg for både dem og meg selv. Dermed får jeg fokus på hva jeg kan gjøre for at de skal få en god dag, og ikke på hvor vanskelige de er.
8. Avslutt dagen med takk
På samme måte som en finner gleder i alle ting når en leter etter de, så vil en også finne ting å takke for når en leter etter det. Og til mer en leter, til mer finner en! Vi har så lett for å tenke på godene vi omgir oss med som selvfølgeligheter. Det er selvfølgelig at jeg får spise meg mett hver dag. Det er selvfølgelig at jeg er frisk til å gå på arbeid.... Alle disse selvfølgelighetene (som kanskje ikke er det...) blir uendelig mye mer verdifulle for oss når vi starter å takke for dem. Samtidig som det i større grad åpner øynene våre for verden rundt oss, - og kanskje også viser oss hvordan vi kan være til hjelp for dem som ikke er like heldige som oss selv.
...må definitivt være å sole seg!! OG den mest kjedelige!!!! Hva er egentlig poenget med å bli brun - helst veldig brun? Blir vi egentlig så mye vakrere av det? Blir vi snillere? Blir vi kjekkere å være sammen med? Får vi noe annet igjen enn en raskere aldrende hud og større risiko for hudkreft?
Og hvorfor er det ekstra viktig at magen må bli brun? Magen, og andre kroppsdeler som vi dekker til 99% av året? Må si at jeg aldri har skjønt meg helt på dette "Må bli brun" hysteriet. Jeg elsker å ta et bad, både i sjø og vann, - og å ligge på stranden lenge nok til at en blir tørr igjen går an, - men alt som er mer enn det er bare kjedelig!!
Å reise på strandtur/badetur/grilltur med familie eller venner, - gir mening. Men å ligge stille kun for å bli brun....
I dag endte jeg opp i skyggene av et tre med en bok, mens jentene lå i solen og grillet seg. Da hadde jeg gjort det som ellers kunne gjøres av å utforske området, ta bilder (uten å sjenere de andre solstekene), og gå tur.
Jeg så to ting på turen som fristet. Denne solsengen, med skyggetak var den ene tingen. Er en først nødt til å oppholde seg på et slikt sted, er det iallfall greitt å få skygge over ansiktet slik at en kan lese, løse sudoku eller gjøre noe annet meningsylt!
Det andre var denne saken som kan stikkes ned i bakken, og være støtte for en parasoll. Dermed kan flere få glede av skyggen, - samt jeg mistenker ikke så mange andre av "mine" for å ville benytte seg av det!
En deilig is, med sjokolade, krem og kjeks - er en av sommerlivets gleder som bare må nytes!
Himmel, sjø og land er dessuten alltid et godt motiv for vakre bilder, så noen gleder fikk jeg da ut av dagen!
Ønsker alle - både hvite og brune - en fortsatt strålende sommerdag!
Da vi som barn var på besøk hos familie i Nord-Norge, fikk vi være med på å hesje. Som liten var dette bare moro. Vi barna sprang nok mer i vegen enn hva vi gjorde nytte for oss.
Et vennepar, som har noen villsauer som pusser beitene for seg, har noen små, kuperte bøer hvor de har sett opp hesjer. Da vi besøkte dem, måtte vi også ta en liten inspeksjonsrunde rundt på bøene for å se til hesjene deres. En runde som vekket til live gode barndomsminner! Særlig lukten! Lukten av tørt gress.
Her er en ny hesje satt klar. Første og siste staur blir først slått ned i bakken, og nederste streng satt på. Dermed får en en rett linje å slå de andre staurene ned etter.
Einer-staurer kan brukes i over en mannsalder! Vi har også en hel ladning liggende på skuten i vedskjulet, men de har ikke vært i bruk så lenge jeg har hørt til på garden. Solide saker med andre ord!
Nytt gress, - klart til tørk!
Dette gresset er nesten klart til å samles i løa. Det henger så fint - og LUKTER så godt!!
Høyvognen står klar! Heldige er de barna som skal få ligge på toppen der og kjenne stråene kile i nakken mens de ser opp på en blå himmel!!
Da jeg var barn, hadde vi en i familien som arbeidet i det som da het "Misjon bak jernteppet," - nå Steffanusalliansen. De gangene han besøkte oss, hadde han alltid mye å fortelle om ting han hadde vært med på eller hørt om fra de lukkede landene; om smugling av bibler, hvor farlig det var for de kristne å holde møte, om forfølgelse, fengsling og tortur.
Jeg kunne ikke forstå hvorfor det skulle være forbudt å tro på en Gud som bare var god! En som hadde gitt sitt eget liv til frelse for syndere, en som stod med åpne hender for å ta imot enhver som søkte ham!
Jeg fikk også flere barnebøker som skildret veldig levende hvordan barna hadde det. Èn bok handlet om to søsken som ba til Jesus om at de måtte få en bibel, og hvordan den ble gitt dem på underfullt vis.
Alt dette var med på å skape en nød i meg for de forfulgte kristne, og jeg ber fremdeles daglig om at Gud på en særskilt måte må være nær og hjelpe de som lider for hans navns skyld.
Hvordan kan nye mennesker ønske å bli kristne under slike forholdt? For det hørte vi også om, og hører stadig om - at i områder med forfølgelse - vokser menighetene. Hvordan kan DET være mulig? Hvem vil vel frivillig VELGE et liv hvor de setter både seg selv og familien sin i fare?
Dette kan ikke forstås på en naturlig måte. Den eneste forklaringen er at Den Hellige Ånd får får plass i hjertene. At han får åpenbare hvem Jesus er og hva han har gjort, - og dermed fødes troen og det nye livet.
Men hvorfor er det så lite vekst i menighetene våre? Skulle ikke alt ligge til rette for det? Det er nok mange rette svar på dette spørsmålet. Selv tror jeg at ett av svarene er at vi har det FOR godt. "Det skal god rygg til for å bære gode dager," heter det i et ordspråk. Jeg tror vi sliter med mange ulike "ryggplager" i menighetene våre i dag. Vi er rike på så mange måter. Vi har alt vi trenger, og mer til. Og så har vi så mye vi kan fylle livene våre med om vi skulle kjenne på ensomhet. Det er ikke plass til noe mer! Det er heller ingen nød i oss som søker etter mening med livet. Meningen er bare å leve! Her og nå! I dag har jeg alt jeg trenger. I dag er livet mitt fylt opp med gjøremål. I dag kan jeg fylle pausene mine med å se gjennom verden via internett.
Som barn skrev vi i minnebøkene til hverandre: "Eier du Jesus da eier du alt. Mister du Jesus, da mister du alt." Rikdom måles ikke alene i materielle goder. Jeg skulle ønske alle mennesker kunne få del i den rikdommen som ene og alene Jesus kan gi: Tilgivelse for all synd, omsorg for hele livet, ikke bare det åndelige, - og den glede som venter oss når vår tilmålte tid her er over.
Jeg vil be sammen med Agur, i èn av dagens bibeltekser:
7 To ting vil jeg be deg om,
dem må du ikke nekte meg før jeg dør: 8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg,
og gi meg verken armod eller rikdom,
men la meg få den mat jeg trenger. 9 Ellers kunne jeg bli så mett
at jeg fornektet deg og spurte:
«Hvem er Herren?»
eller bli så fattig at jeg stjal
og forbannet min Guds navn.
Ordsp 30,7-9
La oss også be sammen for den forfulgte kirke, at de må bli bevart i troen - til tross for de farer de står i. Og la oss be for oss selv, at vi må bli bevart i troen - til tross for den rikdom vi har, som så lett vil sette Jesus på sidelinjen.
For å komme til Steffanusalliansen sin fb side, kan du klike her.
Mø, møø, møøøø, mø... forteller Heidi. Oversatt til norsk blir det omtrent slik:
Vi har vår egen mobile manikyr/pedikyr salong som kommer til oss om våren. Da får vi stelt neglene (klauvene) våre, slik at de både ser vakre ut, og er gode å gå på til vi skal ut. I løpet av månedene vi står inne på båsen om vinteren, hender det at klauvene vokser skjevt. Da er det ikke særlig behagelig å måtte gå, og slett ikke å springe. Dessuten gjør det direkte vondt. De som sliter med dette, legger seg gjerne ofte ned, spiser mindre og produserer dermed også mindre melk - i tillegg til at de blir mobbet av de andre kyrne!
Her skal du få vite hvordan selve behandlingen går for seg: Først blir vi leid ut og ført inn i "salongen." Der blir vi låst fast fremme med halsen, slik at vi står stille. Det må vi jo selvsagt når dette skal gjøres.
Det neste som skjer er at vi får to brede belter under magen som løfter oss opp slik at vi ikke står på føttene med full tyngde. Den ene framfoten og den ene bakfoten blir løftet opp av en robotarm og låst helt fast. Ikke slik at det gjør vondt, men slik at vi ikke kan lee på føttene.
Her ser du den ene framfoten min bli stelt. Først skraper han bort alt som er løst. I stede for neglesaks bruker han vinkelsliper. Joda - du leste rett: vinkelsliper! Klauvene vår er både tykke og harde, så det må skikkelige saker til for å få jobben gjort! Når han skjærer, fyker det fliser over alt. Klauvskjæreren har alltid på seg godt verneutstyr når han gjør dette. På samme måte som det ikke er vondt for deg å klippe neglene dine, så er heller ikke dette vondt for oss.
Her er bakfoten min før den ble stelt. Som du ser, så legger det seg litt skitt og rusk innimellom. Klauvskjæreren bruker en spesialkrok til å rense opp i sprekken mellom kløften, og ellers alt han kan få bort.
Her er han i gang med vinkelsliperen. Klauvene blir både benke og justere, slik at de blir god å gå på. Det føles alltid litt uvant den første tiden etterpå, men også veldig godt!
Og slik ble resultatet! Er jeg ikke fin vel? Fint mønster har han også laget. Tenkte jeg skulle spør om å få på litt farge neste år. Grønt kanskje.... Møøøøø
Nå er videoen ferdig, - og lagt ut på bt.no sin hjemmeside. De har nok speedet opp farten litt, for stemmen min går i et litt lysere toneleie enn vanlig - men det var nå bare moro. Synest Adrian Søgne har gjort en god jobb med måten han har satt sammen det hele på. Vet av erfaring at det ligger mye arbeid bak det å redigere en video, - særlig når den skal være så kort som mulig og likevel få med det en mener er viktig.
Klikk her så kan får du sett videoen - selvsagt etter den sedvanlige reklamen....
Lilly var heldig som fikk kamera på hodet. Dermed fikk hun seg en tur ut hvor hun KUnne nyte de KUlinariske rettene vi har i KUlturlandskapet vårt.
Det er ikke hver dag en ku får hovedrollen i en film, - men det fikk altså Lilly! Med kameraet festet i pannen, var det bare å komme seg ut og vasse i deilig gress! Og det midt i fastetiden! (Hvorfor kyrne må faste, kommer jeg tilbake til i et annet innlegg...)
Det ble også noe filming inne i fjøset. På spørsmålet om hvordan det stod til, svarte de alle som en: "Møøøø" i et ganske så beklagende toneleie. Dermed fikk de seg en ekstra go`bit mellom måltidene, - men det var bare fordi vi hadde fått staselig besøk... Adrian Søgne fra BT hadde tatt turen ut til oss, og vi fikk en spennende time sammen.
Her har Lilly fått seg en strikk rundt hodet, med et lite kamera festet på toppen. Dermed får en sett verden fra hennes perspektiv.
Og jeg fikk også være med! Det er innlegget mitt: Ku "galskap" som har blitt gjort om til "film." Jeg ble intervjuet, og måtte lese opp hele innlegget. Nå er jeg veldig spent på hvordan dette kommer til å bli. Ca 2 minutt er den tilmålte tiden. Det skal høre til å komme ut på siden til BT i løpet av kvelden, så følg med, - følg med...
(Du kan abonnere på nye innlegg nederst på siden....)
Dersom du ikke ser din egen skjønnhet, vil du se med misunnelse på de du definerer som vakre. Dersom du ikke kan sette ord på hva du selv er flink til, vil du være ulykkelig fordi du ikke kan måle deg med de du ser opp til. Dersom du ikke kan le av dine egne feil, vil du gjøre narr av andre som tabber seg ut.
"Du skal elske din neste som deg selv!!" Matt. 22:39
Når det snakkes om dette, så er det ofte med fokus på at vi skal GJØRE mot vår neste som vi vil at de skal gjøre mot oss, - men det er IKKE det dette handler om. Det handler om HVORDAN vi skal elske hverandre.
Da vi i høst arbeidet med temaet "Puberteten" i 5.klasse, fikk de en noe uvanlig lekse. Hver dag skulle de se seg selv i speilet og si høyt: JEG ER VAKKER OG JEG ER VERDIFULL!! Dette trenger vi alle å øve oss i å kunne si til oss selv.
Jeg tenker som så:
Jeg er vakker!
Sammenlignet med de mange skuespillere og modeller vi gjerne vil måle oss mot, er jeg ikke noe annet enn en pjuskete, gammel ugle. Men jeg måler meg ikke mot dem. Håret står ofte rett til værs, huden er full av pigmentflekker, nesen er alt for stor, kvisetiden er fremdeles ikke over og tennene begynner å bli gule, - men både øyner og ører sitter der de skal, og alle de små hverdagsgledene har lett for å lokke smilet frem - ERGO er jeg VAKKER!! Og fordi jeg er i stand til å lete frem de små glimt av skjønnet som finnes hos meg selv, har jeg også lett for å se hvor vakre menneskene rundt meg er. Og det som først og fremst gjør et menneske vakkert er SMILET!!
Jeg er flink!
Jeg er flink til å synge!
Sammenlignet med Sissel Kyrkjebø er jeg ikke annet enn en skrikende katt - men jeg er ikke henne! Jeg er meg, - og jeg synger slett ikke så verst! Og fordi jeg kan glede meg over min egen sang, gir det meg også stor glede å lytte til andre. Jeg trenger ikke å VÆRE som dem for å kunne GLEDE meg over dem!
Jeg er flink til å skrive!
Jeg elsker å skrive!! Det er noe som gir meg mye glede. Ordene kommer lett, og fingrene danser bortover tastaturet. Men sammenlignet med de store forfatterne og tenkerne er det bare puslerier jeg driver med. Men hva så? Jeg elsker pusleriene mine!! Jeg trenger ikke å ha gitt ut 10 bøker for å glede meg over min egen skriving.
Jeg er også flink til mange andre ting. Og det jeg er flink til gleder jeg meg over. Men det er også mange ting jeg IKKE er flink til i det hele tatt, - som å danse! Da er jeg en flodhest! Grasiøsitet og eleganse har ikke fått så mye plass inni mine 177cm. Likevel elsker jeg å SE på dans, og da særlig ballett. Menneskekroppen er det vakreste skaperverket som finnes!
Jeg er en mester i å tabbe meg ut. Noen ganger er det bare morsomt, og både jeg og de rundt meg kan le av det. Andre ganger "tramper jeg i klaveret så det synger." Da er det ikke fullt så kjekt. Likevel: slik er livet. Vi kan ikke annet enn å gjøre både godt og vondt, og en viktig ting vi må kunne gjøre når vi har gjort noe vi ikke burde, - er å tilgi oss selv!! Å bære på smerten over alt en burde ha gjort annerledes er en tung byrde å bære, - ja kanskje den aller tyngste.
Tilgivelsen har fire faser.
1. Jesu tilgivelse.
Å få oppleve den fullstendige renselsen som ligger i Jesu blod er det største som kan hende et menneske. De som sier at dette er tull har ikke selv fått del i den erfaringen, - og vet dermed ikke hva de går glipp av. Er du blant dem vil jeg si: Smak og kjenn at Herren ER god!!
"For SÅ (i betydningen " På denne måten,") har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3:16
Kan det tenkes en større kjærlighet enn dette? Og en mer fullkommen form for tilgivelse?
2. Å tilgi seg selv.
Når Jesus har tilgitt alt, hvorfor skal vi da bære på det selv?? Når feilene vi har gjort i livet kommer for oss, skal vi få lov til å si: "Jesus har lagt dem i glemeslens hav. Der skal også jeg få lov til å legge dem. Det hører med i Guds usigelige nåde!
3. Å søke tilgivelse.
Å søke tilgivelse er både nødvendig, nyttig og godt. At vi sier og gjør ting mot andre som vi ikke burde, er noe av byrde vi må bære ved å være mennesker. Men vi har også muligheten til å søke å gjøre opp for oss ved å be om forlatelse.
Noen mennesker er ikke i stand til å se sine egne feil i det hele tatt, men har svært lett for å pirke på andres mangler. Slike opplever vi gjerne som både arrogante og selvopptatte. Det er mennesker vi gjerne holder litt avstand til.
4. Å tilgi andre
I bønnen "Fader vår" ber vi: "Forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere." Å søke tilgivelse, både fra Gud og mennesker, uten selv å ville tilgi, - er ikke det å ville sette seg selv over alle andre? Her tror jeg de fleste av oss har godt av å gå i seg selv. Vi har blitt et samfunn der hver minste urett MÅ proklameres, helt fra de minste bagateller!
Det Jesus oppfordrer oss til er å be for de som gjør oss urett og for de som hater oss. Gjør vi det, vil vi kanskje ikke oppleve at disse menneskene forandrer seg, at uretten og hatet som er rettet mot oss forsvinner, - men vi vil oppleve at våre egne holdninger til dem endres. Vi lærer å se dem gjennom Guds øyne, som mennesker som er elsket av Ham, som mennesker Han ønsker å dra inn til sin frelse og omsorg. Hvem er da jeg, at jeg skulle bære på nag mot en slik?
Tilbake til der vi startet:
Elsk din neste SOM DEG SELV.
Start med deg selv:
Finn din egen skjønnhet, og du vil oppdage hvor vakre menneskene rundt deg er!
Erkjenn for deg selv hva du er flink til, og du vil glede deg over alt godt og vakkert andre får til.
Tilgi deg selv dine mange feil og nederlag, og du vil kunne hjelpe en fallen bror eller søster på beina igjen.
Dersom du har tatt deg tid til å lese dette innlegget, vil jeg slutte med å si: Se deg i speilet og si HØYT til deg selv:
JEG ER VAKKER, JEG ER VERDIFULL OG JEG ER ELSKET AV GUD!!
Alle vet at det er kalven som er babyen til kua. Men hvor lenge er den kalv? Og hva heter de etterpå?
En guttekalv blir kalt oksekalv eller stutekalv helt fra starten av, og vanlige navn på en jentekalv kan være: kossekalv, kukalv, kvigekalv eller kyrekalv. Begge er kalver til de er ca ett år gamle. Da er oksekalvene blitt så store at vi sier bare okse eller stut om dem, og kossekalvene har blitt kjønnsmodne og er klare for inseminering. Det betyr å få satt inn sæd. De er da blitt ungdommer, - altså kviger!
Disse kalvene er ca 9 mnd gamle. Er været godt, får de gå ute helt til begynnelsen av oktober. Når vi da tar dem inn i fjøset, vil de fleste være rundt ett år gamle. Vi kaller dem da for kviger, og de vil bli inseminert i løpet av november og desember.
En liten gutt forklarte hva en kvige er på sin egen måte: "De er kviger så lenge de hopper og spretter og er litt ville liksom. Når de bare går sånn helt vanlig, og ikke finner på tull lenger, akkurat sånn som voksne damer, da har de blitt til en ku." Tatt på kornet....
De går drektige (gravide) i litt over 9 måneder.
Her er et par kviger som ligger og koser seg i sommersolen. Disse har fremdeles ikke noe jur. Jurene begynner å vokse mot slutten av svangerskapet, og som hos alle pattedyr, kommer ikke melken før rett etter fødselen. Noen kviger kan være litt urolige den første tiden de skal melkes. Det er tross alt noe uvant som skjer med dem, men de fleste venner seg fort til rutinene rundt melkingen.
Men hvor lenger er de kviger? Vi pleier å kalle dem kviger frem til de skal føde sin andre kalv. Da er de fullt utvokst, har litt større forståelse av hvordan verden virker, og har vokst av seg de kåteste sprettene, - skjønt noen blir aldri voksne!! Nett som hos oss mennesker...
Etter å ha født sin andre kalv, får de altså status som ku, - og det stempelet bærer de med seg resten av livet.
Her er en som er ute og nyter de KUUUUlinariske rettene på beitet.
Det er stort sett når en har det ekstra travelt at ting går galt! Jeg skulle innom IKEA etter tre småting, og selvfølgelig var disse tingene på helt ulike steder. Å skynde seg på IKEA kan være minst like fysisk utfordrende som å være på treningssenter!
Akkurat da jeg kom, fikk jeg en telefon. Jeg fant et litt stille sted hvor jeg fikk satt meg ned og gitt de nødvendige opplysningene - før jeg hastet inn. Da innkjøpene omsider var gjort, og jeg stod klar til å gå igjen, kunne jeg ikke finne bilnøkkelen. Jeg hadde bare èn lomme på meg, og ingen veske med, - så det var ganske fort gjort å konstantere at nøkkelen var borte.
Hjertet sank ned i magen! Å lete etter et par nøkler på IKEA!! Det må være VERRE enn å lete etter den berømte nåla i høystakken!
Det første jeg gjør når jeg skal lete etter noe, er alltid å be. "Kjære Jesus hjelp meg!" Det andre jeg gjør er å tenke. Spole bakover i hodet. Hvor har jeg vært, og hva har jeg gjort. Begge deler pleier faktisk å være ganske nyttig. Og denne gangen var jeg heldig. Superheldig!!
Jeg gikk først tilbake til benken der jeg hadde snakket i telefonen, og jammen låg nøkkelen der! Pent og pyntelig helt innerst i kroken!
Jeg synes det var ganske utrolig, med SÅ mange mennesker som kommer og går på IKEA, at nøkkelen lå der fremdeles! Mest sannsynlig ville finneren ha levert den til en ansatt, men det hadde ført til lengre tid for meg å få den tilbake.
"Be så skal du få," leser vi i Guds ord. Gud har omsorg for oss i alle ting, ikke bare det åndelige. Det har jeg fått erfare mange, mange ganger.
Det nytter å be!
(Du kan abonnere på nye innlegg nederst på siden.)
Beklager, men nå lyver jeg godt! Sannheten er at ingen ting vil bli forandret. Dette er faktisk ikke viktig i det hele tatt! Bare noen ord på en skjerm som du kan crolle raskt forbi! Selv om du leser hele innlegget, vil du mest sannsynlig ha glemt det meste etter å ha lest tre nye.
Det er så mange overskifter av denne typen: Dette vil garantert gjøre dagen din god, - Dette ville du aldri trodd..., - Dette er helt utrolig... - og så videre... Men det er sjelden de lever opp til det de lover. De fleste gangene jeg har trykket meg inn på noe slikt har jeg følt meg direkte lurt.
Men jeg har noe jeg ønsker å si deg. Ikke noe revolusjonerende. Bare noen tanker.... Undersøkelser viser at de fleste bare bruker ca 30 sekund på en side. Jeg vil trenge deg her litt lenger. Kanskje hele to minutt. Har du tid til det?
Det er bare èn uke siden jeg startet å skrive blogg. Det begynte egentlig med facebook. De fleste kveldene bladde jeg nedover siden for å se om det var noe interessant å lese. Det var forsåvidt det, men det aller meste var ting som vennene mine hadde likt eller delt: Nyheter, visdomsord, viktige saker, videoer av noen som tabbet seg ut eller av dyr som gjorde noe spesielt. Ikke noe galt med dette, men alt var så lite personlig. Jeg ble ikke kjent med "vennene mine" der. Det som ble publisert av privat karakter, handlet stort sett om positive ting, som for eksempel hvor en hadde vert på tur.
Vel, jeg var ikke noe bedre selv. Det var sjelden jeg la ut noe som helst på fb. Men jeg har lært noe viktig: jeg kan ikke forandre på andre mennesker, bare meg selv! Jeg bestemte meg derfor for å dele mer av hverdagen min på fb, - være personlig rett og slett! Pluss en del humoristiske innslag. Og jeg fikk masse positiv respons. Særlig kjekt var det med alle som stanset og slo av en prat når vi møttes. Mennesker jeg ellers bare hadde nikket hei til - og hastet forbi.
Her er et av bildene mine fra fb, med teksten: Hva gjør man når man er på tur i skogen og ikke har med mat? Gnager på et tre - selvfølgelig!
Etter hvert følte jeg at fb ikke var den rette arenaen for meg. Jeg følte at jeg ble litt påtrengende der, - at alle vennene mine "måtte" lese det jeg skrev. Når en skriver blogg er det på en måte mer frivillig om en vil lese eller ikke. Dessuten ble innleggene så lange at de også av den grunn ikke egnet seg på fb. Dermed ble det altså blogg!
Til nå har du sikkert snart brukt et helt minutt på å lese. Blir du med videre? Jeg håper det, for nå kommer jeg snart til poenget.
Innlegget mitt: Les og del, vær så snill... - tok helt av! Jeg er veldig glad for det, for det er virkelig et viktig budskap i det!! (Se på bloggen min om du ikke har lest det allerede). Innlegget har til nå blitt lest 168 395 ganger, i over 100 land - i alle verdensdeler. Det er faktisk HELT ENORMT!
Lokalavisen har skrevet om bloggen min. BT (Bergens Tidende) delte innlegget til Strilen på sin hjemmeside også. Dessuten kom BT hit i går for å lage en video til innlegget mitt: Ku "galskap." Dette blir publisert i kveld eller i morgen. TV 2 nyheter delte innlegget på fb siden sin....
"Mamma, du har blitt verdenskjent," sa ene datteren til meg.
Eller kanskje ikke....
Faktisk så kjennes det litt ensomt å ha blitt lest så mange ganger. Kjent, men ikke sett. Lest, men ikke oppdaget. Av alle de 168 432 som har lest innlegget mitt så langt, er det bare en liten prosent som har tatt seg tid til å kikke på noe av det andre jeg har på blogge min, og helt sikkert bare en håndfull som har lagt merke til navnet mitt.
Det er HELT greitt!! For alt i verden! Men det har fått meg til å tenke! Hva er det vi holder på med? Hvordan er det livene våre har blitt? Av alt det vi leser i løpet av en dag, en uke, en måned.... tenker vi noen gang over at det er mennesker som står bak disse tingene? Hvem er de? Hvem er jeg?
Vi vil følge med, vite hva som rører seg, få med oss "siste nytt" hele tiden. Vi klikker oss videre og videre på de ulike sidene. Etter en halv time har hele verden sust forbi oss, men etter den tilmålte tiden på netthinnen, eksisterer det ikke lenger. Bildet av det sultende barnet gir inntrykk, men ikke nok til at vi åpner lommebøkene våre. Vi kan strekke oss til et "liker" klikk eller "del," - men da ha vi også gjort vårt!
Kjære leser, jeg skulle ønske jeg hadde hatt en fasit på spørsmålet "Hvordan bli et varmere samfunn?" - men det har jeg ikke. Bloggen min er mitt lille bidrag til verden på å være åpen og personlig.
Når bølgen har lagt seg etter "Les og del" innlegget mitt, håper jeg det vil være noen igjen som vil følge meg videre. For at jeg skal finne leserne mine, - de som er interessert i en hverdagsblogg om hvordan det er å bo på en gard, og forskjellige tanker om livet, - trenger jeg noen som er med og deler.
Ekstra kjekt er det også å få kommentarer til det jeg skriver, eller spørsmål. Er det noe du lurer på, eller vil jeg skal skrive om? Kom gjerne med forslag.
Nå skal jeg gå i gang med dagens mange gjøremål: Rydde kjøkkenet, betale regninger, slå litt med ryddesagen, klippe plenen, vaske klær, lage middag og viktigst av alt: Glede meg over livet!
Tusen takk for tiden du har brukt på dette innlegget, - og for at du ble med "helt til mål."
Disse kalvene er ca 9 mnd gamle. Er været godt, får de gå ute helt til begynnelsen av oktober. Når vi da tar dem inn i fjøset, vil de fleste være rundt ett år gamle. Vi kaller dem da for kviger, og de vil bli inseminert i løpet av november og desember.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.