Tell dine velsignelser: Prøvelsene
Jeg har ikke selv valgt prøvelsene mine. Jeg har heller ikke selv valgt konsekvensene av dem. Hadde jeg hatt mulighet til det, var det mye av det jeg har måttet stått i jeg ville valgt bort. Det var mye jeg ville gjort annerledes for ikke å kommet opp i de situasjonene som ble mine store prøvelser. Men vi har ikke kontroll på alt som skjer med oss i livet, - heller ikke jeg.
Når jeg velger å ta prøvelsene med blant de velsignelsene jeg vil telle med, da er det ikke prøvelsene i seg selv som er velsignelsen, heller ikke konsekvensene av dem, men noe av det summen av dem har brakt med inn i livet mitt.
Tenk deg en som har vært i livsfare i et stormende hav, og så får komme inn i en stille molo, for så å sette føttene på fast grunn. Alle andre rundt ham, haster av sted med alle sine daglige og travle gjøremål, men han selv stanser opp, og kjenner hvordan tyngden fra bakken kommer mot ham. Det opprørte havet har stilnet. Han står støtt og er trygg, og kjenner hvordan livet pulserer gjennom ham på en ny og sterkere måte. Livet er mer nært, og mer dyrebart.
Tenk deg en som bor i en by hvor tykk røyk fra fabrikkpiper fyller luften til enhver tid. Den ligger som et grått teppe over byen. Alle farger er borte, og det er vanskelig å skjelne det ene huset fra den andre. Menneskene dekker seg til, går med bøyde hoder, og blir usynlige for hverandre. Så kommer han seg bort fra byen, og flytter til en liten fjellbygd. Verden rundt ham fylles med farger. Luften er ren og klar. Bonden kikker rart på mannen, som står der med sitt underlige smil, mens han fortsetter å pløye jorden. Barna ler mot ham, mens de løper om kapp med geitene de skal passe på. Gamlemor rister på hodet i det hun passerer ham for å kjøpe melk på butikken. Det er bare mannen som ser hvor ufattelig vakker verden rundt ham er, og ikke kan annet enn å bli værende i denne gleden.
Tenk deg en som har blitt berget ut av sitt brennende hus. Alt han eide gikk tapt. Kroppen er full av brannskader, og det er med nød og neppe han overlever. Når han så våkner av narkosen, ser han at de er der alle sammen, ikke èn er gått tapt. De sitter ved sengen hans og våker over ham, både kone og barn. Den gleden som da fyller ham, veger opp uendelig mange ganger for alt som gikk tapt.
Det er noe med de verdiene en sitter igjen med etter en prøvelse, en ikke ville hatt om en var uten den. Disse verdiene preger også livet videre.
Nei, jeg ville ikke valgt prøvelsene mine. Jeg ville ikke valgt konsekvensene av dem. Men jeg er takknemlig for de velsignelsene de har ført med seg, at de ikke bare har blitt til undergang og ruin for meg, men også brakt nye gleder, nytt håp og nye verdier med til meg, som jeg ikke hadde hatt om jeg var dem foruten. Derfor kan jeg også regne dem med blant mine velsignelser.
