3. søndag i advent. Nå er det virkelig snart jul! Det ble en underlig lyd rund kjøkkenbordet da vi sang de tre første versene på adventssangen til frokost. Et slags underlig 4stemt kor - bare at ingen av stemmene passet sammen. Slik er det når den ene er mer "dett i desen" enn den andre.
Vi klarte å komme presis til gudstjenesten i DELK i dag. Det ble en både spesiell, annerledes og fin gudstjeneste, med 5 voksne og 2 barn som ble døpt. Jeg har ikke vært med på voksendåp før, så det syntes jeg var ekstra kjekt. Dersom vi ikke kommer oss av gårde på gudstjeneste eller møte på søndagene, ser vi gjerne på gudstjeneste på nett fra DELK. De streamer direkte. Det er også mulig å høre opptakene senere, både fra gudstjenestene og bibeltimene til Jan Bygstad, men bare som lydopptak.
Hjemmesiden til DELK Bergen finner du her 🙂
Etter gudstjeneste hastet vi av sted gjennom byen. Et raskt måltid til sultne mager ble inntatt på SubWay'en før vi langet ut videre. Målet var Nohas ark.Det var mitt bursdagsønske å få komme dit, og i dag ble det ønsket innfridd. Olav hentet bilen så det ikke skulle bli så langt å gå etterpå. Imens tok vi en tur innom JULEHUSET for å varme oss, og selvsagt måtte jeg opp med mobilen. Her er litt fra dagens knipserunde:
Turen i Nohas ark får komme i et innlegg for seg selv. Det var en flott opplevelse, - noe jeg vil anbefale flere å bruke advents- eller juledagene på.
Litt mer om Henriette og Henrik før jeg kryper til køys...
_______________________________
Begge klassene var sammen. De var snart tid for lunch, men alle hadde fått beskjed om å samle seg for litt felles informasjon om hva som skulle skje de neste dagene. I tillegg til storsamlingen, hvor alle skulle fremføre sitt prosjekt, skulle de også ha en liten utflutkt sammen før jul. Tid og sted var enda ikke helt bestemt. De kunne tenke seg om til i morgen og komme med forslag, men det måtte ikke koste mer enn ca 100 kroner pr. elev - inkludert reisepenger. Ivrige hender føk i været. "Ro helt ned," sa Frank. "Dere må vente med å komme med forslag til i morgen, og det MÅ være SKRIFTLIG! Og husk at alle forslag som leveres må være realistiske i forhold til budsjettet!"
Det summet i hele rommet av ivrige stemmer. Kino, Peppes, Svømmehallen var ord som hørtes fra flere. Så kom Gerd og stilte seg opp i sin vanlige "bli stille posisjon," med hendene hevet og sakte nedtelling. Stormen la seg, bare en liten krusning var igjen da hun kom til null.
"Jeg har noe viktig jeg vil snakke med dere om," sa hun og så mildt, men bestemt på elevene sine. "Og jeg vil at dere skal lytte godt etter, for dette er viktig!" Når Gerd sa slikt, sperret de alle ørene opp. De kjente læreren sin, og visste at nå kom det noe som det var verdt å legge merke til. Litt ekstra nysgjerrig lente de seg en en litten tanke mot henne.
"Vi har nå arbeidet med å tolke diktet JUL av Per Sivle. Jeg har gått fra gruppe til gruppe og sett hva dere har holdt på med, og det underlige er hvor mye forskjellig dere har fått ut av disse ordene. Noen har sett mest av sorgen eller frykten, andre gleden, og andre igjen lengselen. Noen av dere har flettet inn julebudskapet, og noen har brukt uttrykkene fra naturen som ble skildret. Selv om disse tolkningene er veldig forskjellige, kan ingen av dem sies å være feil. Det er det som gjør tolking så spennende. Ord skaper liv." Gerd så på elevene. De lyttet. Spent.
"Dersom jeg sier ordet "Flamme" til dere, hva vil dere tenke på da? Noen vil sikkert tenke på flammen på et stearinlys i en julestake, flammene på et bål som brenner i en bålpanne eller i en vedovn, flammer fra et St-Hansbål, eller flammer fra et hus som brenner ned. Noen tanker vil være gode, andre skumle, vonde, triste eller farlige. Og alt dette vil også være rett. Du kan flette inn din egen sannhet i slike ord, men du kan ikke gjøre det alltid!"
De kjente på seg rundt i rommet at det skulle komme noe mer. Noe som gjaldt dem? Noe som ikke var bra?? De fleste hadde blikket sitt mot henne fremdeles. Undrende.
"Noen ganger er det helt greitt at vi tolker ting på vår egen måte," fortsatte Gerd, "men ikke alltid. Og det er viktig at vi vet forskjellen på når vi kan gjøre det og når vi ikke kan gjøre det." Hun nikket til Frank som skrudde på storskjermen. Et bilde av et gråtende barn tonet frem mot dem. "Hvorfor gråter dette barnet?" Spørsmålet ble hengende i luften. "Har han slått seg? Er han sulten? Er han redd? Hva tror dere?" Noen hender kom opp, og flere alternativ ble svart.
"Nå har vi kommet med mange ulike svar, men er alle rette nå? Kan vi si som i sted at vi kan tolke dette bilde på ulike måter, og si at for en kan det være rett at han gråter fordi han er sulten og for en annen fordi han er redd - og så er begge svarene rette? Jeg regner med at dere skjønner alle sammen at det blir feil. Hvordan kan vi finne det ene, rette svaret da?" Ingen hender i været. Et slikt spørsmål kan en ikke svare feil på. Da er det bedre å tie stille. "Vi må UNDERSØKE," sa Gerd. "Vi må rett og slett finne ut hva som er rett, og ikke bare tro det som faller oss inn. Til dette bilde er det faktisk bare ett rett svar, og det skal dere få av meg nå." Det lure smilet til Gerd kom frem igjen.
"Dette er sønnen min. Bilde ble tatt da han var tre år, og han gråt fordi han var sint. Ikke bare sint, men rasende. Og grunnen til at han var sint, var at han ikke fikk gå naken i barnehagen. Det var midt på vinteren, og han ville absolutt ikke ha på seg klær." En liten, lettet latter surret i rommet før hun fortstatte. "Ingen av dere kom med det forslaget, - ergo var det ingen av dere som hadde rett. Er dere med?" Små nikk. Gerd kikket bort på Frank igjen, og et nytt bilde kom frem på skjermen.
Stillhet. Fullstendig stillhet. De hadde ikke ventet at bilde av Henriette på veg inn i politibilen skulle lyse mot dem, men det gjorde det. Der var det. Ingen tvil. Elevene så rådvilt på hverandre. Hva nå?
"Hvem vil være med å tolke nå?" spurte Gerd igjen. "Eller gjette." Smilet hennes var borte. Hun så ikke sint ut. Heller trist. "Jeg vet at det er mange her inne som har sett dette bilde allerede, og jeg regner med at alle dere som har sett det har tolket det også. Spørsmålet er bare om dere har tolket det riktig. Og et annet enda viktigere spørsmål er om dere ønsket å tolke det riktig!" Den berømte "nålen som faller mot gulvet" kunne blitt hørt om det hadde blitt sluppet i stillheten etter de ordene.
"Denne gangen vil dere ikke få muligheten til å komme med forslag til tolkning selv. Dere skal i stedet få vite sannheten, - både dere som ønsker og dere som ikke ønsker det. Og det er bare EN sannhet! Henriette, - vil du komme frem hit?" Det var egentlig ikke et spørsmål. Det var en befaling.
Henriette sluttet å tenke. Å tenke var for farlig. Hun reiste seg opp fra stolen sin, og gikk stille bort til Gerd. "Det går bra," smilte hun mot henne. "Det vil gå helt bra!"