For en herlig dag! Jeg hadde ikke før fått på meg vesten på Haukeland før jeg hørte barnesang ute i foajeen. Da kom det et lite Lusiatog med syngende barn. De endte opp inne på området til pasientreiser, hvor det var laget til en liten scene for anledningen. Flere julesanger ble sunget, av små barnestemmer til stor glede for alle som var til stede.

I lunsjpausen fikk jeg et kjærkomment besøk: Ingrid Øvreås, en ungdom jeg har blitt kjent med på Centro Sarepta, og som nå studerer i Bergen, kom og ble med meg i kantina. Såååå utrolig kjekt.

Hun var bibelskoleelev på senteret vårsemesteret -23, samtidig som hun studerte. Jeg fikk høre nytt, og vi mimret om gode dager og festlige opplevelser vi hadde sammen. Som bading i bassenget 10.februar. Vannet var faktisk ganske så kaldt da, selv i Spania.

Ungdommene hjalp meg med å bestille time hos frisøren, samtidig med dem, - og siden de kunne gjøre seg forstått på Spansk fikk de i oppdrag både å bestemme, og å forklare frisøren hva slags frisyre jeg skulle ha. Det ble en både litt nervepirrende og artig opplevelse. Her er før, under og...

...etter:

Vi ble godt fornøyde alle tre.

Her er to av dem i ferd med å lage til blomsteroppsatser til en barnedåp som skulle holdes på senteret.

Hver fredag var de med og arbeidet som frivillige på HjerteEkspressen. (Utdelig av mat og klær til trengende).

Utflukter, iskos, bading, filmkvelder, pratestunder, hagearbeid... Vi har fått gjort så masse kjekt sammen.

Jeg har møtt utrolig mange flotte folk på senteret, men aller best trives jeg sammen med ungdommene. Ingrid gav meg ett av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått. Vi satt ved matbordet og pratet og lo, og lo og pratet og hadde det skikkelig gøy. Da sa hun: "Det er rart, men jeg får liksom ikke følelsen av at du er den eldste av oss..." Og så lo vi igjen!

Vi kom inn på juleminner også i løpet av lunsjen. Ingrid fotalte: "Hver 23.desember hugger vi vårt eget juletre. Når det er litt kaldt og mørkt og vått, og alle har dårlig tid, da går vi ut og sager vårt eget tre og drar det med oss. Da vi var små, var vi med alle sammen, men nå er det litt sånn: "Pappa jeg er 23 år, og gidder ikke dra på et juletre," - men det er alltid noen som er med. Vi tar det inn på julafta, og mens pinnekjøttet koker, og det er julemusikk og stemning, da pynter vi treet. Sånn i siste lite, - som vi er med det meste, og da blir det skikkelig jul. Det er fint.

I fjor feirte vi jul i Kenya. Det var veldig artig, for da startet vi dagen med friluftsgudstejenste. De spilte julespillet, og da kom Maria og Josef ridende inn på en KAMEL. Vi trodde ikke våre egne øyner! Ingen visste noe på forhånd, så det ble en stor overraskelse. Men det ble også litt problematisk, for de hadde leid en som fulgte kamelen. Så skulle han prøve å få kamelen til å sitte slik at folka kunne gå ned, men det gikk ikke. Så resten av julespillet måtte bare Maria sitte oppå der. Kamelen ville absolutt ikke sette seg, så det var ikke lett å gjøre noe med. Det var veldig, veldig morsom. Det er det beste julespillet jeg har sette ever.

For meg blir det spesielt kjekt å komme hjem til jul i år. Å få komme hjem, og så er mamma og pappa og brødrene mine der, det blir veldig, veldig fint. Nå har vi vært i Kenya i to år, så det blir godt nå å få være hjemme. En viktig tradisjon for oss, er Disneys jul. Den bare MÅ vi se. Den er viktigere enn både maten og gavene. På ett eller annet tidspunkt, midt i alle julestria, finner vi tid til å samles og sette oss ned å se den, og da er det skikkelig julestemning."

Det ble alt for liten tid sammen! Selv om vi snakket på høygir de minuttene vi fikk sammen, var det enda mye mer vi skulle snakket om. Men nå har vi avtalt at hun kommer på besøk her på Myhr på nyåret, så da får vi ta opp tråden igjen. Jeg får en god klem før jeg springer av sted til neste oppdrag som har tikket inn.

Senere på dagen får jeg en god prat med Katrine, en av de to danske jentene som var der hele forrige skoleår, sammen med Christine. De to var voluntører det året. De fulgte bibeltimene på formiddagene, og hjalp til med ulike oppgaver ellers. Både hagestell, hjelp med vask, vanning av blomster, og diakonalt arbeid var noen av oppgavene de var med på. Senteret kunne virkelig ikke fått noen bedre ungdommer enn disse tre her. Jeg kunne brukt en lang liste med gode adjektiv for å beskrive dem, men disse tre får holde i denne sammenhengen: Fantastiske, godhjertete, og arbeidsvillige.

En kveld vi hadde avtalt noe vi skulle gjøre sammen, tok det litt tid før de dukket opp. Jeg etterlyste dem, og fikk svar som gav dem hvert sitt passende kallenavn:

Det er herlig å høre dansk tale igjen, og jeg ser henne godt for meg mens vi prater. Jeg får noe gode glimt inn i hverdagen hennes, og fremtidsplanene. Et spesielt juleminne for henne, er fra året på Sarepta. Johannes og Oddlaug Kleppa var der i tiden før de skulle hjem til jul. Christine og Katrine inviterte dem på julepannekaker. For at det skulle bli litt mer julestemning, måtte de ha på seg noe juletøy. Johannes møtte med rød nisselue, og Oddlaug med reinsdyrhorn. Så ble det et hyggelig julemåltid inne på biblioteket, med fyr i peisen og god stemning.

Kjære Katrine, Christine og Ingrid: Tusen, tusen takk for vidunderlige dager, og dyrebare minner jeg har fått hatt sammen med dere! Og heldigvis skiltes vi med ordene "På gjensyn," og ikke "Farvel." I dag var det stor gjensynsglede i å få treffe deg Ingrid, og jeg håper jeg også får møte dere, mine danske venner igjen også om ikke alt for lenge. Enn så lenge: Fortsatt god advent, og en velsignet GOD JUL!