I dag er det min dag, men noe særlig feiring har det ikke blitt. Har hatt mer enn nok med å holde de rampete tvillingene Snotte-Snufs og Hosti-Hark i sjakk. Våget ikke å ta dem med meg ut - i frykt for hva de kunne finne på da, - så jeg har holdt meg innendørs og brukt dagen til HUSARBEID!! Vel - det må jo gjøres det også en eller annen gang. Noen ting har den fordelen at dersom du venter for lenge, så blir det for sent. Dessverre er det ikke slik med skittentøy og hybelkaniner.
I dag har vært "Tusen tanker inni hodet" dagen. Noen ganger kan jeg rett og slett bli litt sprø av meg selv. Hodet føles nesten som en trykkoker. Ikke bra! Neste gang jeg skal ha en slik ryddedag skal jeg anskaffe meg en lydbok først! Det er kveld, og jeg har ikke tid til å skrive så mye. Tenkte bare jeg ville ha med et lite stykke til om Henriette og Henrik.
....................................
Da klassen diskuterte den videre handlingen i går, var det en som kom med et artig forslag: "Kan ikke alle sammen bli så slemme mot Henriette at hun må flytte igjen, - og så flytter hun hit og begynner i klassen vår. Så kommer vi inn i fortellingen og tar fint imot henne?" Jeg synes dette var et glimrende forslag. Men, - det blir litt mye styr å få henne til å flytte igjen, - og dessuten har jeg bare 13 dager igjen til å skrive på. Vi får nok holde henne der hun er og se hva vi kan få til med det.
"Hva skjer når hun kommer inn til klassen sin?" spurte Mari. "Hva vil du skal skje?" spurte jeg. "Kan hun ikke fortelle alt sammen til hele klassen? Og så blir hun kjempepopulær?" "Ja....," nølte jeg. "Tør hun det da? Hun er jo litt nervøs og engstelig av seg, og særlig redd for å måtte si så mye." "Men guttene kan hjelpe henne!" foreslo Thea. "Ja, kanskje det," sa jeg. "Kanskje det rett og slett ikke hadde vært så dumt...."
___________________________
Adventssamlingen var nesten ferdig da de kom til klasserommet. Både læreren og elevene så på de fire som forsøkte å liste seg inn døren. "Fire stykk kan umulig forsove seg på samme dag." sa Gerd, men med et lite smil på lur. "Vi tar en prat etterpå vi." Den siste julesangen ble sunget, og så var det tid for gruppearbeid. Gerd fulgte med kvartetten inn på grupperommet.
"Hva skjer," sa hun å så fra den ene til den andre. Guttene så på Henriette, men Henriette plantet blikket i gulvet. "Jeg forstår at det er ett eller annet," sa Gerd til dem, "og dersom det er noe jeg burde vite om, så håper jeg dere kan si det nå." Guttene vekslet blikk.
"Noen har delt et bilde som viser Henriette på veg inn i en politibil," sa Sivert. Han fisket opp mobilen fra lomma og viste bilde til Gerd. "Og hva mer," sa Gerd etter å ha sett bilde. "De tror hun har gjort noe galt," sa Alex, "men det har hun ikke." "Vil du fortelle hva som skjedde," spurte Gerd henvendt mot Henriette. Guttene smilte oppmuntrende til henne.
"Det begynte å brenne hjemme hos bestemor," forklarte Henriette, og så kom hele historien en gang til. Da hun var ferdig stod Gerd en lang stund å så tankefullt opp i taket. "Hmmm," sa hun og sukket. "Vi arbeider nå med å tolke ett dikt," sa hun til dem. "Og på samme måte som ord kan tolkes på forskjellige måter, så kan også bilder tolkes ulikt. Er det greitt for deg at jeg snakker med klassen om dette?" Hun så på Henriette igjen. "Du trenger ikke være redd for at det skal bli dumt for deg. Jeg skal passe på hva jeg sier." Henriette var usikker. Hva ville de andre si? Ville de tro at hun var en sladrehank? Ville jentegjengen bli enda mer sur på henne? Ville det ikke være best å bare glemme alt sammen?
"Ja, du kan si det!" sa plutselig Henrik bestemt. "Ikke sant Henriette?" "Ok," sa hun overrumplet. Det kom så brått at hun fikk ikke tenkt seg om før hun hadde svart. Så var det gjort. Så var det ute av kontroll. Så fikk det bære eller briste.....
Det var godt å få arbeide med diktet etterpå, få flykte inn til de vakre, syngende ordene. De hadde laget tankekart til mange av ordene og kommet til at de ville lage noe som handlet om en fugl. Den hadde kommet på papiret fra ordet "Julenek." Henriette hadde lekt med ordene i flere dager nå, og et vers hadde formet seg inni henne. Et refreng kanskje....
"Jeg har noe vi kanskje kan bruke til en sang," sa hun spent og så på dem. "Har du det med deg?" spurte Alex. "Nei, men jeg kan skrive det ned nå." Henriette svingte pc'en mot seg og skrev mens guttene kikket nysgjerrig over skuldrene hennes:
"Supert," utbrøt Henrik da hun var ferdig. "Du har jo fått med deg skikkelig mange av ordene vi har skrevet ned. Hva skulle vi ha gjort uten deg på gruppen! Vi hadde vært helt lost!" Alex og Sivert kom med flere anerkjennende ord.
Henriette ble varm og glad. Hun hadde gitt dem en bit av seg selv, og de hadde tatt imot henne. Det var seg selv hun hadde fanget i dette verset. Så de det? Hun håpet at de ikke gjorde det. At det bare kunne være ord for dem. Ord de kunne glede seg over. For henne var det noe mer. For henne var det lengsel, drømmer, håp... Og kanskje, - kanskje var hun på veg til dette "bedre stedet" nå. Kanskje...
Hun så på guttene og smilte tilbake til dem.
_______________________________
Møtet med klassen får vente til i morgen....