Tell dine velsignelser: LIVET

Så er vi kommet til desember igjen, og vi har startet nedtellingen frem mot jul. En travel tid, og en tid fylt av gleder og forventninger av mange, men også en tid for ensomhet, sorg og savn. Desember er på mange måter kontrastenes tid. I år, som alle andre år, kommer dagene til å gå med til mange slags ulike forberedelser, og sikkert også de fleste former for sinnsstemninger. I dagene som kommer vil jeg også fylle dem med noe mer dette året: jeg vil teller mine velsignelser.

Ja, jeg vil telle, og da må jeg starte med begynnelsen. Med èn. Selv om èn er det minste tallet vi har, er det ingen tall som kan komme etter uten at dette får kommer først. Det er starten. Innledningen. Begynnelsen. Og uten dette ville det ikke vært flere. Inngangsporten til alle de andre er her i dette vesle nummer èn. Når jeg så skal telle mine velsignelser, er det også naturlig å starte der alt har sin begynnelse, nemlig ved livet.  

Jeg lever. Jeg er til. Jeg er et menneske her på jorden. Av alle mulige kombinasjoner som kunne ha kommet da jeg ble unnfanget, var det akkurat jeg som ble til, og fra min første tilblivelse av, var jeg både ønsket og elsket av Gud. Ikke bare jeg, men du også. Du og jeg, min venn, ble gitt livet i gave for at vi skulle leve det sammen med ham som formet oss.

Livet. Det vanskelige livet. Det gode livet. Det søte livet. Det smertefulle livet. Det syke livet. Det lykkelige livet. Det er ikke graden av lykke eller glede som definerer livet som en velsignelse. Det er det at jeg er til som i seg selv er selve velsignelsen.

Ønsket og elsket av Gud. Der var min plass helt fra starten.

Salmene 139:13-18

Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg.

Denne velsignelsen er din også. Livet ditt, hvordan det enn er, så er det gitt deg for at du skal ha samfunn med ham som ønsket deg, og elsket deg inn i det.

Noen ganger takker jeg Gud for livet, på grunn av det jeg er og har.

Andre ganger takker jeg Gud for livet, til tross for det jeg er og har.

Livet mitt er gitt til meg. Ingen andre kan leve det, eller overta det. Og ingen andre kan heller fylle den plassen som var tiltenkt meg hos Gud.

Kanskje du tenker at dette er lett for meg å si: At livet er en velsignelse. Dersom jeg skulle sagt det ut fra hvordan jeg opplever det, eller føler det, over hvordan jeg har det mange ganger, ut fra hvilke prøvelser jeg har måttet tåle, eller ut fra hva som har skjedd med meg i løpet av livet, så kan jeg love deg at dette ikke er lette ord å komme med. Likevel er det ord som kommer i form av jubel, og det kan jeg fordi jeg kobler dem opp mot noe jeg VET, og ikke noe jeg FØLER. Ut fra mine følelser knyttet til livet, så kan de noen ganger være fylt med glede og tilfredshet, men mange ganger er de også forbundet med oppgitthet, motløshet, sorg, savn, - og til og med - midt i flokken av familie og venner, - også ensomhet.

Å føle, og å vite er ofte to verdener som ikke er forbundet med hverandre. Når jeg ikke FØLER livet som en velsignelse, kan jeg likevel VITE at det er det. Gud har selv sagt det, og hans ord tviler jeg ikke på.

1. desembers velsignelse er altså LIVET: ønsket og elsket. Er ikke det en vidunderlig måte å få starte adventstiden på? Og den er like mye din som min, og like mye min som din.

Kom og tell dine velsignelser sammen med meg!