Også i år har jeg ønske om å skrive noen ord i adventsdagene som nå ligger foran oss. Jeg har ikke som mål å klare hver dag, men vil gi det et forsøk. Det som derimot er målet er følgende:

1. Å gjøre minustid om til plusstid. Selv om jeg har mye godt i dagene, er det også mye uro. Denne uroen kan ofte være vanskelig å parkere. Å skrive gir meg mye glede. Å planlegge, vurdere, tenke ut hyggelige ting å skrive om… Det binder tankene på en positiv måte gjennom dagen. Så den første grunnen er ganske egoistisk.
2. I fjor hadde jeg fokus på ting jeg er takknemlig for i livet. I år vil jeg fortelle om ulike mennesker jeg har møtt på Centro Sarepta i løpet av de syv gangene jeg har vært der, og jeg vil også ha med små intervju av dem 😊. Stedet har fått stor betydning for meg, og jeg vil gjerne gi noe tilbake med å vise frem både mangfoldet derfra, dele minner, og å gjøre deg som leser kjent med både stedet og menneskene som er, eller har vært der.
3. Glimt fra adventshverdagene mine regner jeg også at det blir litt av. Håper du vil bli med meg disse dagene.

Starten på Centro Sarepta eventyret

Jeg starter med å fortelle hvordan jeg havnet på Centro Sarepta. I oktober 2021 inviterte en venninne meg med på en kvinneweekend på Utsyn, som Sarepta arrangerte. Det ble noen herlige oppturdager, i en svært krevende periode. Jeg ble den våren uføretrygdet, og i løpet av sommeren og høsten møtte jeg på nye uforutsette prøvelser. Å ikke lenger være en del av arbeidslivet, var en stor påkjenning, og jeg lengtet veldig etter et sted å høre til hvor jeg også kunne ha oppgaver som jeg kunne makte å stå i. Jeg hadde tidligere hørt om Centro Sarepta, og hver gang noen snakket om stedet, kjente jeg på en spesiell nysgjerrighet og lengsel etter å få komme dit.

Lørdagskvelden var det basar. Inntektene fra basaren skulle gå til senteret, og Arild Melberg kom og fortalte om dette. Den kvelden brant det i meg, og jeg lengtet mer enn noen gang etter å komme dit, men jeg fikk meg ikke til å si noe til Arild. Jeg hadde aldri møtt ham før, og det føltes påtrengende å gå bort til ham å si: «Hei du. Jeg vil gjerne være med å arbeide som frivillig på senteret. Kan jeg få lov til det?» Nei, jeg tidde stille, og da natteroen hadde senket seg den kvelden, og Arild var reist igjen, følte jeg på en sorg over at denne muligheten nå var tapt.

Dagen etter var Johannes Kleppa, leder i Sareptastyret, med på formiddagsmøtet. Etter møtet var det middag før hjemreisen. Under middagen ba jeg til Gud og sa: Om du legger det til rette slik at det blir naturlig for meg å snakke med Johannes før vi reiser hjem, da vil jeg spørre ham om muligheten for å komme til Centro Sarepta.

Og muligheten kom rett i fanget på meg. Like etter middag ble vi stående sammen slik at det ville vært mer unaturlig å IKKE snakke sammen. Da tok jeg mot til meg la frem ønsket mitt. Jeg sa også noen få ord om min egen situasjon. Det var ikke mange ordene vi utvekslet om dette, men han lyttet oppmerksomt til meg, og sa at han skulle ta det videre med Arild, og at jeg skulle få høre fra dem. Bare noen få dager senere ringte Arild til meg. Etter at vi hadde snakket sammen en stund, ble jeg invitert til å komme dit allerede i november, altså bare noen uker etter. Da skulle han også være der, og vi kunne møtes, bli kjent med hverandre, og se hva som kunne legge seg til rette videre. Jeg har sjelden vært så glad som etter den telefonsamtalen. Selv om jeg ikke visste da hva som ventet, kjente jeg på en stor glede og forventning til at jeg hadde noe godt foran meg. Og forventningene har ikke skuffet. Tvert imot!!

Johannes Kleppa:

Det startet med Johannes Kleppa, og da er det naturlig å også starte med å presentere ham. Det første ordet som dukker opp når jeg tenker på Johannes, er MANGFOLDIG. Han har sjelden mange egenskaper, evner, og kunnskap på ulike områder. Her skal dere få noen glimt:

Jeg er på senteret, og har klart å motivere meg ut av sengen i noenlunde god tid før frokost, og subber med halvåpne øyner og langsomme skitt bortover gangen for å sette på en sengetøyvask før frokost, samt henge opp noen klær. I gangen møter jeg Johannes. Frisk og opplagt. I motsetning til meg, er blikket friskt og våkent, og skrittene raske og lette. Han skal ha seg en liten joggetur før frokost. «Det blir nok ikke mer enn en mil,» sier han, og borte er han. To følelser krasjer inni meg: Imponert og flau. Tror ingen av ordene trenger en videre utdypning….

Johannes er stedets vaktmester. Han maler, murer, graver, skrur, snekrer og jeg vet ikke hva. «Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag,» tror jeg må være et av hans motto. Stadig dukker han opp i arbeidsklær, og gjerne med en malerkost i hendene. Da har han gjerne sett noe som skulle vært flikket litt på, og før vi andre har rukket å tenke at dette skulle vært fikset, - har han allerede gjort det.

Travle mennesker har gjerne ikke tid til ro, men det har Johannes. Det er også en av de egenskapene jeg verdsetter spesielt ved ham. Han tar seg tid til å prate, uten å gi meg følelsen av at jeg hefter tiden hans. Når jeg snakker med Johannes, føler jeg alltid at jeg blir lyttet til, og at jeg blir både sett og verdsatt. Det er dessuten spennende å snakke med Johannes, for å han har så mye kunnskap på så mange felt. Særlig spennende synes jeg det er når vi beveger oss inn i dybden på åndelige tema. Da står tiden stille.

I mars 2022 var vi en gjeng på ni stykk som ble med Johannes på fjelltur. Det var en ca 4 timers gåtur, hvor vi skulle opp i høyden og se noen snøsiloer, få med oss noen flotte utsiktpunkt, og vi skulle kikke gjennom Afrikas vindu. Værmeldingene var ustabile, men vi tok sjansen. Det ble en kald og sur, men også meget spennende opplevelse. Vi gikk til utsiktstoppene i tykk skodde, bare for å si at vi hadde vært der. Det var for kaldt til at vi kunne sette oss ned og spise. Vi stod i ro bare lenge nok til å få maten ut av sekkene, og til å drikke litt, og så måtte vi gå igjen for å ikke bli for nedkjølt. På de mest åpne stedene ble vi nesten blåst over ende av vinden, og da vi kom tilbake til bilen, var vi så våte av regnet at det rant bekker etter oss. Likevel var det ingen av de seks ungdommene, i tillegg til Johannes, Olav og meg, som angret på turen.

Tidlig i mars, mens frosten fremdeles ikke hadde bestemt seg helt for om den skulle slippe taket, skulle Johannes innover hit for å ha et møte. Jeg inviterte ham på middag. Det ble et hyggelig besøk. Før han kom, ringte jeg og sa at vegen opp til huset var glassert, og at han måtte parkere nede ved fjøset, og gå forsiktig opp til oss. Han kom trygt opp, men da vi skulle gå ned igjen til bilen, ikke mindre enn FORLANGTE jeg at han måtte ta på seg brodder. Det hadde han aldri hatt på seg før, og mente var helt unødvendig, men der var jeg ikke til å rokke! Jeg tok i bruk fjellvettregel nr 1, som inneholder kommentaren: Lytt til erfarne fjellfolk. Selv om huset vårt ikke akkurat ligger så mange høydemeter over havet, ligger det høyt nok til at nedturen kan få et fatalt utfall. Og Johannes lyttet, og broddene kom på. Nedstigningen gikk dermed trygt og rolig for seg, og vi ankom møtelokalet i passe god tid før start.

Bibeltimene med Johannes er i en klasse for seg selv. Dersom du ser på kalenderen til Centro Sarepta, vil du se Johannes navn ganske mange steder, og med en stor spennvidde i tema. Også der kommer hans store mangfold tydelig frem. Det gjør også hans store hjerte og brennende iver for å fremme Guds ord som den eneste rette og sanne autoritet i våre liv.

Jeg har avtalt en liten prat med Johannes i dag, og finner frem nummeret hans på mobilen, i glad forventning ringer jeg ham litt over ni. Han svarer med en rask beskjed om at han skal ringe meg opp igjen om en liten stund. Ti minutter senere får jeg forklaringen: Han er på Sarepta, hvor de har leir for spansktalende, og de har gjerne litt andre middagsrutiner enn vi har her hjemme. Klokka ni på kvelden er et mer vanlig middags-tidspunkt for dem, og dermed satt Johannes akkurat ved maten da jeg ringte.

I dag hadde han vært på fjelltur med en liten gjeng. «Hvordan er temperaturen der nå,» spurte jeg ham. «Det ligger på rundt 20grader på dagtid,» var svaret. Her har minusgradene funnet seg godt til rette, så det hørtes ganske forlokkende med de mange plussgradene. Jeg ser stedet for meg, med sol, en behagelig varme, og fremdeles med blomster på buskene. Jeg får høre litt om husets gjester og hva de holder på med før samtalen dreises inn på juletema. Et juleminne, og en kjær julesang er temaene jeg har forberedt ham på.

Johannes forteller: «Jeg har ikke et spesielt konkret juleminne å hente frem, men da jeg var barn, var det slik at vi kun brukte kjøkkenet til vanlig, men til jul åpnet vi stuen også. At vi brukte stua, og var der i juledagene, var spesielt for oss. Far røykte ikke til vanlig, men til jul røykte han sigar. På julafta gikk han rundt på kjøkkenet, i stua og på gangen og blåste sigarrøyk rundtomkring, så når sigarlukta var kommet i hus, da var det jul! Stua og sigarlukta, - det var jul for meg.

Vi hadde for så vidt en enkel jul. Vi hadde ikke tradisjon for å gå på julegudstjeste. Far leste juleevangeliet for oss på julafta. Mor laget koteletter til jul, og da laget hun den på en annen måte enn vanlig. Selv om det var sammen maten som vi kunne ha ellers, så var den annerledes med jul. Jeg vet ikke hva hun gjorde, men det ble noe annet enn det vanlige. Og så hadde vi dessert. Det var store pærer, delt i to. De lå og fløt i vaniljesaus, og med krem på toppen. Dette hadde vi bare til jul. Desserten ble servert på et spesielt fat som kun ble brukt til dette på selve julafta. Det var enkelt, men voldsomt godt.

Jeg vil helst ha ribbe. Oddlaug lager verdens beste ribbe, men pinnekjøttet hører også med. Så nå har vi det slik at vi har begge deler. Da jeg var unge, var det ikke tradisjon på Hjelmeland for pinnekjøtt. Jeg visste bare om en familie som hadde det. En del hadde torsk, men pinnekjøtt var ikke vanlig da. Det kom senere.

Den julesangen som var min sang da jeg var unge, og for så vidt senere også, er: Jeg er så glad hver julekveld. Jeg kunne ikke forstå at ikke alle hadde denne som sin spesielle julesang, «For da ble Jesu født,» synger vi,- selv om jeg ikke synger selv da… Julesangen måtte jo være om akkurat DET. Den har, ut fra innholdet i sangen, som var så enkelt og så klart, alltid vært min spesielle julesang. Det var liksom bare helt selvfølgelig at det måtte være den.

Julens spesielle bibelverset er også tilsvarende: "I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren." Luk 2.11 I adventsboken jeg skrev, startet jeg med dette verset, og refererte til da jeg på 70-tallet gikk på bibelskole i Bergen. Han som hadde oss i prekenlære, lærte oss at dette skulle være hovedtema i enhver julepreken. Du kunne ha mange ulike innfallsvinkler, men DETTE skulle enhver julepreken ha som hovedtema. Dette har jeg tenkt på og prøvd å praktisert, for det er dette det dreier seg om: I dag er det født dere en FRELSER!"

Før vi avslutter samtalen småprater vi litt til. I morgen tidlig skal han reise hjem, men allerede på mandag skal han til Tromsø for å undervise en uke på Fjellheim. Og så er det endelig hjem til jul.

Johannes er av den sorten som gjerne smiler mens han prater, og gjennom ordene han har delt med meg, og fra varmen i stemmen, ser jeg for meg den lune gleden i øynene hans og det forsiktige smilet bakom skjegget. I stillheten etter samtalen, hører jeg fremdeles ekkoet av stemmen hans mens jeg skriver ned det vesle juleminnet, og jeg kan ikke annet enn å smil selv mens jeg skriver.

Takk Johannes, både for all godhet du har vist meg, og for en skikkelig hyggelig juleprat.

--------------------

Før jeg avslutter for kvelden, skal jeg dele med dere et julespill også. Et brettspill! Vi har hatt juleavslutning med fredagsklubben på bedehuset i kveld, - for 4.-7klasse. Jeg hadde ansvar for en lek, og laget like godt et spill. Det ble herlig kaotisk, akkurat som forventet.

Alle, både store og små, fikk utdelt et ark med spillet på ene siden, og reglene på den andre. Reglene ble gjennomgått før arkene ble delt ut. Alle flyttet samtidig - dvs. satte kryss i rutene fra start mot mål etter hvert som vi trillet terningen. Kun 1-2 og 3 på terningen ble brukt - for at ikke spillet skulle gå for fort frem. De fleste kom på mindre enn halvparten av oppdragene sine. Dermed kunne det være slik at på samme spillerunde var det to som krøp under stoler, en som sang en julesang, en som hinket rundt en medspiller, og en som måtte sette seg på fanget til en annen, men resten ikke hadde skrevet det aktuelle tallet i ett av sine felt, og dermed bare måtte vente på de andre som utførte sine oppdrag.

De fikk i tips at det kunne være lurt å sette lave tall til oppdrag de tenkte var vanskelige, og høye tall til oppdrag de syntes var lette, slik at det skulle være størst anledning til å få høye plusspoeng, og lavest mulige minuspoeng.

Jeg legger spillet ved her om andre har lyst til å prøve seg, enten i skoleklasser, eller på andre avslutninger.

Takk for følget, og god advent til deg 🙂

FBgruppen min finner du her: Bondekone | Facebook